fredag 14. desember 2012

Hvorfor er sosiale antenner utmerket for å utvikle positive avvik? Og hva har det med avfall å gjøre?

Dette er det tredje blogginnlegget i rekken om sosiale antenner. Først gav jeg meg selv utfordringen som er overskrifta på dette innlegget, og så viste jeg fram hvordan jeg fikk tenkt gjennom ting ved å lage en lettantennelig sosial antenne. Nå skal jeg gi svaret jeg har grublet meg fram til: 

Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik. 

Dette bygger på noen antagelser. 

1. Standardisering av ønskede resultater fører til at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt individuell tilpasning.

2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.

fredag 7. desember 2012

Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

onsdag 5. desember 2012

Når får du tid til å tenke?


Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke." 

torsdag 29. november 2012

Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål


Dette var tittelen på foredraget jeg holdt på konferanse i dag. Det var NTNU sin satsing på opplevelsesnæring som arrangerte, og formålet var vel å fortelle hva universitetet driver med under overskrifta opplevelser. Den satsinga gav meg stipendet mitt, og gjennom den aksepterte Reidar Almås og Kathrine Skretting doktorgradsprosjektet mitt for fire år siden. 

I dag skulle jeg presentere ting jeg er opptatt av. Jeg syns jo at de mest interessante bestillerne av opplevelser er bedrifter, for da må bedriftene som regel ha en baktanke med det de gjør. Det kan være at de vil bedre arbeidsmiljøet, samarbeidsevnene, dannelsen eller bare stoltheten de ansatte har av å jobbe et sted som bryr seg om de ansatte.

tirsdag 13. november 2012

Bøygfinte #4 Skaff deg hjelpemidler og len deg på andre

Det er viktigere med oversikt enn å kunne gjøre alt sammen selv, kunne også dette innlegget hete. For det dukker stadig opp folk som er interessert i å strupe sin egen aktive utsettelsesteknikk.Agnes Ravatn sletta facebookkontoen sin og fikk tilbake livet, mens Ida Jackson parerer og forteller om all fantastiskprogramvare som hun har funnet som kan bidra til å begrense plutselige distraksjoner. 


Etter et lite opphold (grunnet lite aktiv utsetting!) fikk jeg altså en grunn til å fortsette min guide til prokrastinering  for dem som helst vil prokrastinere mindre, eller med bedre samvittighet. 


fredag 9. november 2012

Ansvar eller lærdom? Terra-skandalen fem år etter


Det er allerede fem år siden Terra-skandalen. Da kom det fram at åtte norske kommuner hadde tatt opp lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter for å investere i kompliserte kredittprodukter. 


Jeg må nesten starte innlegget med en advarsel. Det er ikke uten grunn at norske kommunepolitikere følte at ekspertene fra Terra kom dem til unnsetning for å forklare det tunge stoffet. Det ER tungt stoff, og jeg har prøvd mitt ytterste for å skrive enkelt. Likevel kan jeg ikke garantere at dette glir ned som gele med vanilje. Det er vel heller gorgonzola. Men når det er sagt, så anbefaler jeg deg å fortsette, jeg tror nemlig at saken kan vise fram noen grunnleggende trekk ved hvordan vi organiserer samfunnet vårt. 


Noen av de kompliserte kredittproduktene (CDO-ene) i sakens kjerne var viktige for å finansiere lån til folk som med vanlig risiko-vurdering ikke ville ha fått lån. Her var finansfolk kreative, og klarte dermed å utvide markedet sitt. Dessverre ble markedet utvidet uten at man tok hensyn til at huslån nå ble gitt til en ny type folk, som var avvikende fra kjente lånekunder. Når disse folka misligholdt lånene sine og forlot husene sine, var finanskrisa et faktum. Og de norske kommunene ble vår første befatning med den.  Det som har overrasket meg var at de ikke ble forespeilet verken høy risiko eller høy avkastning, så derfor spør jeg – hvordan kan vi forstå lærdom og ansvar når noe slikt skjer?


onsdag 7. november 2012

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?


Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.


onsdag 24. oktober 2012

Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

mandag 22. oktober 2012

Juks uten bedrag.


Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

fredag 12. oktober 2012

Lucky Næroset – Symbolet for mange annerledestenkere


Doktorgraden min handler om positive avvik som driver utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten utelukkende gjennom å snu ting på hodet.

På samme måte som jeg holdt på med det jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell. Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen, sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.

Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.

tirsdag 2. oktober 2012

Bøygfinte #3 Planlegging

Jeg har kommet til tredje aktivitet som jeg bruker for å slutte å utsette ting aktivt. Dette hører altså hjemme i min guide til prokrastinering - og hele den finner du her: http://avvik.blogspot.no/p/guide-til-prokrastinering.html

. Den setter jeg sammen for å være en støtte til andre som også sliter med at de har høye terskler for å komme seg inn i jobben sin. 



  Når du ikke helt vet hvor du skal begynne, er det å planlegge en fin ting for å komme seg igang. Legg merke til at jeg ikke skriver at du skal legge en plan. Som min gode informant Humørbonden sier: det viktigste med å legge en plan er å huske hvor du har lagt den. Men det å planlegge, å tenke seg litt framover, se for seg hva som kan være neste steg framover er lurt. Og når du ikke får skrevet det du skal, kan du likesågodt se for deg og skrive ned hva det er du tror du skal skrive. 

mandag 24. september 2012

Bøygfinte #2 Friskriving.


Hele denne bloggen har stort sett blitt til fordi jeg skriver helt fritt i et kvarter hver dag. Da skriver jeg akkurat det som faller meg inn. Er jeg veldig stressa, skriver jeg som regel om hvor dum jeg er og hvor lett det kommer til å være for alle å avsløre meg. (jeg har lært at skuespillere kaller dette for ‘impostor’s syndrome’) Eller at jeg aldri kommer til å bli ferdig med doktorgraden. Som tanke kan det kverne rundt i hodet ei stund, men det er begrenset hvor lenge jeg gidder gjenta meg selv skriftlig, så etter hvert kommer jeg faktisk på bedre tanker og klarer å formulere meg om det jeg skal. Eller noe annet. Bloggen har for meg blitt en luftekanal for ting jeg syns er interessant, men som dessverre ikke får plass i doktorgraden min. 

søndag 23. september 2012

Hvorfor bør forskere på scenen, mon tro?

Promobildet mitt
Den siste uka har jeg vært opptatt av å finpusse på presentasjonene mine. På onsdag står jeg nemlig på scenen i storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem som førstemann ut i årets trønderske Forsker Grand Prix.

For dem som ikke kjenner konseptet, er Forsker Grand Prix en formidlingskonkurranse der ti stipendiater presenterer doktorgraden sin på fire minutter. De fire beste får seks minutter til. Konseptet har blitt kritisert for å være reality-show med forskere, eller useriøst tull som ikke bedømmer den beste forskninga, men den beste formidlinga. Kritikerne har selvfølgelig helt rett – dette gjør oss ikke til bedre forskere. Jeg er også veldig glad for at forskningsrådet har spesialiserte programmer slik at forskningsprosjektene til kunsthistorikere og kjemikere blir bedømt av ulike komiteer. Men her er vi altså, ti forskere fra vidt forskjellige fagfelt som bare har det til felles at vi ønsker å bli bedre til å nå ut til allmennheten med forskninga vår, fordi det er en verdi i seg selv.

tirsdag 18. september 2012

Bøygfinte # 1. Gjør noe annet du liker


     Hvis du sitter på nettet og skulle ha skrevet, eller gjort research eller noe annet du ikke får gjort fordi du er på facebook, leser nyheter eller surfer, er det bedre at du gjør noe helt annet, som gjør at du kan få energi til å gjøre det du skal. Gå en tur, fargelegg en tegning, les ei bok, slapp av en halv times tid. Gå på do og hent inspirasjon hvis det kan fungere for deg. Poenget er at du skal prøve å skjerme deg selv fra alle inntrykkene du får på nett. Nettet er så full av impulser at det hindrer deg i å få det øyeblikket hvor du tenker at nok er nok, og nå vet du i hvilken ende du skal begynne.

Dette er første tips i min guide til prokrastinering - og introen til den finner du her: http://avvik.blogspot.no/p/guide-til-prokrastinering.html


mandag 10. september 2012

Poesi om/på konferanse



"So, do you write any poetry, Kris?"

Ikke et spørsmål jeg forventer å få på konferanse. Men der satt jeg i lunsjen og syns at jeg er ganske utadvendt og modig som skriver blogg, og jeg svarte at jeg ofte skrev ganske korte setninger når jeg blogga.
Men jeg har aldri tenkt på å utdype min forskning med poesi. Det er det åpenbart mange som har. For på den konferansen jeg var på i forrige uke var det et helt selvsagt spørsmål.
Jeg satt sammen med en teater-skribent og en dame som brukte masse poesi for å forstå kompleksiteten i organisasjoner. Konferansen het "Art of management and Organization" – og etter akademisk konferansestandard var den litt utenom det vanlige. Den samler kunstnere og akademikere som er interessert hvordan kunst, kunstmetoder og kunstnere kan brukes inn i organisasjoner. Presentasjonene var både i form av teaterstykker, bildeframvisning og helt vanlige akademiske presentasjoner med powerpoint.

Konseptet var likevel det samme som vanlige konferanser.

fredag 31. august 2012

Når oppskriften ikke fins: kreativ, konvergent tenking


Etter tre uker med slit, frustrasjon og et paper som ikke henger sammen løsnet det endelig i går. Jeg hadde masse elementer som jeg visste skulle være med i artikkelen min, men fikk det ikke helt til å passe sammen. Og nei, det er ikke som å legge puslespill. For hver brikke som legges et annen plass forskyver helheten og gjør noe med alle de andre brikkene. Men jo mer man jobber med det, jo større er sjansen for at det skjer slik det skjedde i går: at jeg endelig så hvordan det hang sammen.

 Jeg tenker at det er som å få flere elver til å flyte sammen til en stor en. Jeg bearbeider og bearbeider og vet at noe må vekk. Før har jeg skrevet om at divergent, altså sprikende, tenking blir hyllet som det viktigste i kreativitet. Vi har gode teknikker og metoder for å lære oss å tenke sprikende, f. eks brainstorming, men dessverre stopper det gjerne opp med at man har mange forslag å velge mellom, og så velger man den man allerede visste. Altså bare en, som om du så gjennom kokeboka og lette opp en oppskrift. Det kreative er å komme med forslagene, når valget er gjort er det bare å gjennomføre.  (http://avvik.blogspot.no/2011/11/hvor-ble-det-av-oppskriften-om.html)

fredag 17. august 2012

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.


Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

fredag 10. august 2012

Forstå prokrastinering på fiaskotrappa

Denne ligger også på http://forskning.no/content/forsta-prokrastinering-pa-fiaskotrappa.


Tekster om prokrastinering presenteres ofte i nåtid. Et eksempel er Kjetil Rolness’ som lurer seg selv til å jobbe.

Dessverre er løsningen hans er for enkel, sannsynligvis fordi kilden hans, filosofiprofessoren Perry som fant opp arbeidsmetoden «strukturert prokrastinering» tar for lett på det – jeg er iallfall ikke så lettlurt at jeg klarer å lure meg selv til å jobbe

I likhet med andre som snakker om prokrastinering i presens (av disse er EllenDeGeneres min favoritt) tar de ikke det underliggende problemet på alvor, nemlig at flere og flere jobber blir karakterisert av at målene og fremgangsmetodene er uklare. Kunnskapsarbeid forutsetter kreativitet, men vi har få måter å jobbe med kreativitet, det blir et individuelt ansvar.

tirsdag 24. juli 2012

Livsløgn og balansekunst

Denne ligger også på aftenposten.no

Man blir veldig sliten og oppgitt hvis man tror at det å ha valgmuligheter betyr at alle valg må realiseres. Den fella virker det som om det er mange som går i denne sommeren. Litt tidligere i sommer var Anne-Marie Slaughter ute og kritiserte gammelfeministene for løgn, siden det ikke er mulighet for alle å få alt.


I en kronikk som Dagbladet lagrer under merkelappene kronikk/mammablogger/perfeksjon kritiserer det feministiske bloggkollektivet Maddam mammabloggere for å ta lykken fra kvinner som vil leve i likestilte forhold. Hvis far har like mye ansvar for barna som mor, kan man jo ikke framstå som en perfekt mor.


Denne hangen til å kritisere folk for å vise fram vrengebilder av virkeligheten hører egentlig hjemme i en større debatt. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar De lykken fra ham med det samme.» skrev Henrik Ibsen i Vildanden. Jeg tror både Ibsen, bloggkollektivet Maddam og Slaughter undervurderer gjennomsnittsmenneskets evne til å håndtere at sannhet ikke alltid kan framstilles.

fredag 13. juli 2012

Hvordan har du blitt sånn?


Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?

onsdag 11. juli 2012

Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser

Oppdatert med bilder ++ mai 2013

Hva er det som gjør kunnskap produsert på universitetet troverdig? Og er den mer troverdig enn annen kunnskap? Når den egentlig ut til andre enn spesielt interesserte? Dette blir relevante spørsmål når man er på vei lengre inn i universitetsverdenen, og samtidig er opptatt av å bidra til samfunnet.

Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.

mandag 9. juli 2012

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her:


fredag 15. juni 2012

Keiserens nye klær eller bare naken - inspirert av psykiatere i retten

En oppdatert versjon av dette innlegget fins på http://www.forskning.no/blog/ervik/325251.




I dette blogginnlegget skal jeg være litt dristig. Jeg skal kle av meg. Nei, det er ikke klærne som skal av, men jeg skal strippe ned til essensen av mitt fag.

Hva er det som gjør at vi antropologer kan si at vi vet noe? Her vi står, i møte med verden med våre forskningsresultater er vi de samme som vi møter dem vi forsker på eller med. Vi gjør oss selv til vårt viktigste instrument, og det er bare gjennom å være nakne i den forstand at vi viser fram hva vi har gjort, at vi kan hevde at vi vet noe.

tirsdag 12. juni 2012

Innovasjon i formidling og foredrag




Denne videoen fra Arendalskonferansen - om innovasjon i offentlig sektor - dukka opp i facebook-feeden min i dag. Det er Trude Arnesen, direktør i KS som er stemmen bak. På 3 minutter får hun fram noen hovedutfordringer for innovasjon i offentlig sektor. Jeg ville nok ha lagt til noe med bakgrunn i mine studier, Kirsti Jensen kunne lagt til enda mer fra sine - men å tørre og prøve og å ha mot til å stå for alternative løsninger er så godt som noe jeg kunne ha sagt selv - og på tre minutter rekker man ikke mer enn dette. Men dette blogginnlegget skal ikke handle om innholdet. For interessant nok er også den korte og tegnede foredragsformen en innovasjon det er verdt å dvele litt ved.

onsdag 6. juni 2012

Torvet skal landes!

I dag har jeg vært en av mange prosessledere som har stått på Torvet i Trondheim for å få tak i folkets mening om torvet som er under planlegging. Det er fremdeles mulighet til å legge inn sin mening på http://torvetitrondheim.no/ - med ulike tema.

Jeg blir faktisk litt varm i hjertet av at byen min kjører en skikkelig medvirkningsprosess og har lovt at det folk mener skal bli hørt, synliggjøres og være en del av grunnlaget når det skal være arkitektkonkurranse. Det kunne vært enda flere folk som hadde engasjert seg - det var massevis av arkitekter, designere og andre fagfolk som hadde fått med seg muligheten, men det kunne godt ha vært enda flere vanlige folk som hadde kommet med sin mening.

Noen sa akkurat det - "jeg er ikke landskapsarkitekt - jeg har ikke noe å bidra med. Da er jobben vår som prosessleder å forklare og veilede slik at vedkommende både får trua på at de har noe å bidra med, og å inspirere slik at de faktisk kommer med egne ønsker og visjoner.

Jeg blir veldig sliten av å legge til rette, og i dag har jeg gjentatt meg hundre ganger. Men det gjør godt å ha hatt såpass med kontakt, å treffe så mange ulike mennesker, og ikke minst, få høre om alle de tankene folk har å komme med. Det gir meg trua på den menneskelige kreativiteten, og at alle skulle få muligheten til å fabulere innimellom.

Og hvis du ikke har gjort det ennå, så kan du gå inn på nettsida - innspill som kommer innen utgangen av 7. juni blir også med som en del av medvirkningsprosessen. Hurra!

onsdag 30. mai 2012

Har du penna på papiret eller dilla på data?


Forskning.no hadde nå en spennende artikkel om et «udkast til en tegnefilosofi» -en doktorgradsavhandling der forfatteren slår fast at det å tegne skisser er viktig for designstudenter, også i en alder hvor det blir mer og mer fokus på gule lapper og å skrive inn ting og tegne inn ting på data. Tegningen kan tvinge folk til å oppdage mer. http://www.forskning.no/artikler/2012/mai/320943

Jeg er helt enig. Jeg har gått i tegnetrening hos Bjørg Eigard, og vet hvor ubehagelig det er å gjøre ting man ikke helt mestrer. Som å tegne. Men nettopp fordi jeg ikke er så flink, klarer jeg ikke helt å uttrykke meg som jeg har tenkt. Jeg klarer å se for meg at jeg skal tegne flotte representasjoner med sjel, men så er ikke fingrene trent. Da blir det lett å la være, men samtidig er det ubehaget en fin utfordring, for det betyr jo ikke så mye, og så er det mye enklere for meg å huske etterpå hva som foregikk når jeg har tegnet underveis. Jeg tror det er en måte å gi seg selv en multi-sensorisk opplevelse, men dette er bare synsing, altså.

Men ikke minst tror jeg det er noe spesielt med penn mot papir, uansett om man tegner eller skriver. Jeg var på et kurs i antropologisk metode her i forrige uke, og det var veldig bra. En gammel nestor i faget, Jonathan Parry, fortalte om sammenhengen mellom sine feltarbeid. OG så sa han noe jeg reagerte på. Han hadde 37 kasser med notater fra sine feltarbeid. Han mente det var veldig dumt og anbefalte oss å bruke data der vi kan.

mandag 7. mai 2012

Spurlock's method - making businesses more innovative

This is a translation of my blog post at http://www.forskning.no/blog/ervik/321074 - so if you read Norwegian you'd probably prefer that.



The film "The greatest movie ever sold" by Morgan Spurlock, is a great example of collaborations between arts and business - a topic I worked on some years ago. He wondered how product placement affects the artistic expression, especially when it seems like the film or television series will only be made to sell things - not to tell stories. Makers are dependent on commercial financing, but is it possible to make films and television that retains its true expression in a world where advertising before the movie or the occasional TV series no longer is possible?



Here we touch upon a topic that often needs to be discussed in collaborations between arts and business. The economy is morally grounded, and artists do not want to make money in ways that are contrary to their values. The movie highlights the value debate, since films so often reflect reality better than my research reports. (It's kind of what art does).

For many centuries, innovation was almost exclusively reserved for the Arts, says Siri Meyer (2007), in her book on the innovative human. The term innovation was adopted by economists at the same time as the tempo of business has increased. “Innovative business” is really a contradiction-in-terms: innovation requires such risk that it is difficult to justify it within a standard corporate budget.

On the one hand, radical innovation might be devastating for existing business, as prescribed under the phenomenon of creative destruction. On the other hand, it is impossible to plan for radical innovation - it is characterized precisely by the fact that it is unpredictable. Nevertheless, there are the many examples of those who successfully navigate uncharted waters - it is possible to facilitate innovation processes even where it is difficult to imagine the results. In recent years, one of the strategies for encouraging innovative thinking has been to encourage artist collaborations with industry.

In a report we wrote in SINTEF (Ervik and others, 2009), on cooperation between artists and businesses, we documented successful examples, where it was largely a win-win situations. One actor on the arts side said:

"Can you through the business, a business that thinks differently- A business that is professional and innovative in its own genre - create art which is also innovative, also being ambitious and innovative in their own field ... "

tirsdag 24. april 2012

Kontorstoler du på meg?

Det fantastiske hjemmekontoret begynner å bli komplett. Siste tilskudd på stammen var en stol jeg kom over på Gjenbruktsbutikken. Jeg ble faktisk så glad at jeg måtte skrive litt om stoler.

Stolen er en viktig, men ofte skjult del av arbeidshverdagen. Nå toucher vi inn på arkeologenes område, både hva den materielle kulturen kan si oss om symboler, økonomi og kultur. Tenk deg styrebordet, det store ovale, med de høye, høye stolene. Eller domstolen og kongssetet. Sitter du i slikt er det vanskelig å falle mellom to stoler. Men tar du aldri den risikoen å sette deg annerledes, kan det jo hende du blir satt.  

Kontormøbelprodusentene hevder at de bidrar til økt produktivitet og redusert sykefravær, og det skal man ikke se bort ifra. En godt designet stol, lærte jeg av designer Kjersti på kontoret ved siden av mitt, den trenger man mer enn et bilde i en katalog for å representere. Stolen, om den er godt laget, trenger ikke å være den beste stolen du har brukt de første fem minuttene. En god kontorstol skal kunne holde deg komfortabel og produktiv i minst åtte timer. Ved arbeidsdagens slutt er det ikke sikkert at du bruker de samme kriteriene som når du setter deg ned i møbelbutikken for å teste. Derfor er det en policy fra HÅG som lager kontorstoler at du får låne dem en uke før du bestemmer deg om du vil ha en. Men jeg er ikke sikker på om en stol er nok. 

onsdag 18. april 2012

Kjønnsmessig vurdering


Gunnar Birkeland fikk for en tid tilbake i overkant mye pepper for sine uttalelser om at menn er bedre ledere enn kvinner. Folk mener at det er hårreisende at det er mulig å mene noe slikt i 2012, og han måtte beklage uttalelsene.

Det kan virke som det er like vanskelig å snakke om kvinners kapasiteter som om rasisme. Det til tross for at i motsetning til hudfarge, gir kjønn helt åpenbart forskjellige genetiske betingelser, og sannsynligvis ulikheter i erfaringsbakgrunn. Forferdes vi bare av holdningene, og krever beklagelser, tar vi ikke egentlig debatten.

Mitt bidrag kommer fra sidelinjen. Jeg er ikke del av regionens næringsliv eller arbeidsliv. Jeg bor på Karmøy, men jobber i Trondheim. Organisasjon og ledelse er mitt fagfelt, men kjønn er ikke tema i mine studier. Likevel, når jeg kom over forskning som viser at kvinner er bedre ledere enn menn, kunne jeg ikke dy meg for å fundere offentlig.

Forskningen til Zenger og Folkman, publisert i Harvard Business Review, er basert på 360 graders evalueringer av ledereffektivitet. Totalt ble 7.280 ledere vurdert. Det kom fram at kvinner er bedre ledere på 13 av 16 områder. Administrasjon er faktisk ett av de tre områdene menn er bedre på.

Dette er interessant sett i lys av at Birkeland mente at kvinner er bedre til å administrere, mens menn er mer beslutningsdyktige. De to andre områdene var vedlikehold og kundebehandling. 

tirsdag 17. april 2012

Vinneren av konkurransen er...


Utfordringer er viktig for kreativitet og innovasjon. Ganske enkelt kan det sies slik: "Tale er sølv, tiltak er gull". 

En utfordring til seg selv er en ny opplevelse: av erfaring, av mestring, av kreativitet i praksis. 

Daniel Hjorth skriver om hverdagskreativitet – slik som vi alle presterer i liten skala nesten hver dag - det er ikke slik at planer skal implementeres i virkeligheten. Planer er virkelige. 
Heller enn å snakke om realisering av muligheter, slik man gjør i en rasjonell beskrivelse, oppfordrer Hjorth til å forstå handlinger i organisasjoner som aktualisering av det virtuelle. 

Altså –planer eksisterer allerede på ett nivå, den trenger ikke realiseres. Imidlertid må den omsettes i praksis, som er en annen form for realitet enn det skrevne, så å si på et annet plan.

Mens man gjennomfører en tenkt plan må det stadig gjøres justeringer i handlingsmønster og praksis etterhvert som planen kommer i kontakt med virkeligheten. Dette er en taktisk tilnærming til å forstå strategi. Riktignok forutsetter Hjorth at planen gjøres av noen og skal omsettes i praksis av noen andre. Men også når man gir seg selv utfordringer kan man se etter måter man må omdefinere, være kreativ fordi man ikke (under noen omstendighet) kunne ha tenkt seg hva som skjer når tanken blir omsatt i praksis. 

Hjorth avslutter med å si at det er det lekende mennesket som finner rom for handling i denne transformasjonen, og oppfordrer til at man prøver å finne ut hva som skjer. “Who knows what might happen when the door is opened to passion and play – familiar to art, literature and entrepreneurship. That is precisely the point. No one does” (2003, 266). 

fredag 30. mars 2012

Konkurranse! Utfordring!


Jeg har blitt utfordra til å ha konkurranse.

Man skal gi seg selv utfordringer innimellom. Heldigvis har jeg samarbeidspartnere som utfordrer meg, og stiller spørsmål som: Hvordan skulle det se ut om en forskningsblogg skulle ha en konkurranse?

Jeg tror det må bli en utfordring om å utfordre seg selv på nye måter, kanskje på områder som ikke betyr så mye. Det betyr mye for meg at jeg klarer å levere doktorgrad. Innimellom tror jeg at jeg mislykkes. Jeg gjør ikke nok datainnsamling. Jeg glemmer å stille de åpenbare spørsmålene. Jeg glemmer å følge opp det som er viktig. Jeg avbryter folk rett etter at jeg har stilt et viktig spørsmål. Lista er ganske lang over ting jeg må trene på.

Men innimellom klarer jeg å utfordre meg selv på områder der det bare er gøy. Det er 5 år siden jeg hadde mitt første grønnsaksforsett. Det var nyttårsaften, og kvelden tilbrakte jeg med to gode venninner på ei hytte langt opp i fjellet. Der lagde vi festmiddag på gassbluss. Vi spiste kalkun i ullundertøy og hadde det utmerket – bortsett fra en ting. Jeg hadde ikke noe nyttårsforsett. Iallfall ikke et som var noe annet enn «gjør mindre av det jeg liker» som f. eks å spise snop, eller «gjøre mer av det jeg ikke liker» som å rydde, trene, rekke alle deadlines osv. Mine nyttårsforsett, i den grad jeg maktet å ha dem, gjorde meg ingenting godt. Jeg ville prøve noe annet. Men hva da, lurte jeg og puttet enda en av de knakende gode rosenkålene inn i kjeften. Hva med «mer rosenkål?»

fredag 23. mars 2012

Bestillerkompetanse - vet du egentlig hva du vil ha?

Hva har Altinn og Mick Jagger til felles? De er begge bestillere av noe de ikke helt vet hva er, de vet ikke helt hva de spør om, og vet derfor heller ikke hvordan de skal vurdere hva som kan gå galt.

I disse dager når stakkars Kenneth (36) har fått kringkastet sitt økonomiske privatliv og vi andre egentlig bare skulle visst hvorvidt vi får igjen på skatten eller ikke, kan vi la oss frustrere over staten og hvor få fullskala tester de har gjort. Eller hvor lite alvorlig de har tatt sikkerheten. 

Er man forsker, trenger man ikke ta slike hensyn. Jeg velger å la meg fascinere over hvordan dette minner om mitt eget felt. Opplevelsesleverandører til næringslivet deler alt de de kan, og vil at oppdragsgiverne skal få det de betaler for, men så opplever de at kunden ikke vet hva de vil ha eller hvordan de skal få til å bruke produktet.

Gisle Hannemyr sa det godt på Aktuelt. Altinn har falt for egen suksess. Med kun en mager grunnmur har de kunnet bygge mer og mer og mer inn i portalen sin. Og fordi de ikke sitter på kompetanse om at en god grunnmur i systemarkitektur er like viktig som i fysisk arkitektur, er fundamentet for dårlig når det kommer flere etasjer oppå. Mens det Næringsminister Giske fryktet ved en fullskala stresstest ikke var mer alvorlig enn i fjor, når «systemet» ble overbelasta, var det en større fare som ventet på dem, nemlig at personopplysninger kom på avveie.

Dette minner om den klassiske «dette er feilen som ikke skulle skje». Nei, nettopp. De feilene man har tatt en risikovurdering av, de skjer jo ikke, eller blir vurdert som akseptable. Som at Altinn bryter sammen og at folk må vente noen timer. Det er sikkert vurdert at det er en akseptabel feil. Det er ikke mulig å teste seg fram til hvordan det vil gå, den eneste muligheten er å forbedre litt og så vente på neste gang. Eller, betale for å ha noen systemarkitekter innomhus som kan være gode bestillere mot tilbydere som f. eks Accenture.

Mick Jaggers tabbe var av et litt annet format. Han stolte på at Andy Warhol visste nok om Rolling Stones sitt produkt til at han hadde respekt for det.

onsdag 14. mars 2012

Å finne roen i stormens øye, eller midten av trekanten om du vil

De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.

Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.

Her er det brukte kinnarps-bord – eller faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. 

torsdag 2. februar 2012

Kan ein prokrastinere betre?

Å prokrastinere betyr å utsette noko til i morgon på ein aktiv måte. (Sjå her har eg skrive om det før - http://avvik.blogspot.com/2011/10/prokrastinering-utsette-noe-sa-aktivt.html)

Det finst folk som meiner at det er mogleg å strukturere prokrastineringa slik at ein får gjort noko ein uansett skal når ein skal utsette noko.  (http://www.structuredprocrastination.com/) John Perry er mannen bak denne sida, som er god å prokrastinere til, men eg synst at filosofen tek litt lett på det.

Svaret på spørsmålet i overskrifta er berre eit delvis ja for min del. Delvis av di ein då treng eit syn på framdrift og verdiskaping som er komplekst: Produktivitet er ikkje lineært i kreativt arbeid. Prøving og feiling er viktigare enn nitid planlegging, ein vert betre di fleire gongar ein feiler. Men prokrastinering vil alltid vere tvitydig. Eg kan til dømes prøve å overtyde meg sjølv om at skrivetrening er viktig uansett kva eg skriv om, men samstundes så veit eg jo at eg har meir fornuftige blogginnlegg (som og er prokrastinering) på lager. 

tirsdag 3. januar 2012

Takk for at du venter. Vi har ingen ledige kundebehaaaaaaaaarrrrggg


Douglas Crockford laget programvare, og tenkte at det var på tide å kvitte seg med de 20 sider lange lisensavtalene som ingen leste. I stedet forenklet han ned til det viktigste. «Du får bruke dette gratis av meg, men du skal ikke bruke det til ondskap». Så enkelt kan det faktisk sies. Og ikke engang det er godt nok for noen. Et selskap – og han velger å ikke nevne det med navn, sier han, men han kan fortelle deg initialene: IBM –  kom til ham og sa at de ikke kunne garantere at ikke noen av deres underleverandører brukte hans produkt i ondskapens tjeneste. Dermed gav ham dem dispensasjon, og den ber de om fornyelse på. Hvert eneste år, for dette selskapet må ha dokumentasjonen i orden. (http://www.youtube.com/watch?v=-hCimLnIsDA)

Det selskapet jeg skal skrive om i dag velger nok slett ikke å være onde, det bare virker sånn på oss som er nødt til å ha noe med det å gjøre. Jeg velger også å ikke nevne dem med navn, for jeg tror at de er representative for ting som blir ondskapt som en konsekvens av hyperbyråkratiet. Dette skal jeg komme tilbake til, etter min personlige lidelseshistorie om selskapet som vi kan kalle nettleverandøren. Det kan vi bruke som empiri.

«
Nett er blitt usynlig i min arbeidssituasjon de siste årene. Men nå har jeg faktisk vært uten skikkelig nett siden over ei uke før jul, og det har tatt mye tid, både å prøve å ordne det, og å irritere meg over at reserveløsningen, via mobil, er ganske mye dårligere, og dessuten begrenset i omfang.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...