Livsløgn og balansekunst

Denne ligger også på aftenposten.no

Man blir veldig sliten og oppgitt hvis man tror at det å ha valgmuligheter betyr at alle valg må realiseres. Den fella virker det som om det er mange som går i denne sommeren. Litt tidligere i sommer var Anne-Marie Slaughter ute og kritiserte gammelfeministene for løgn, siden det ikke er mulighet for alle å få alt.

I en kronikk som Dagbladet lagrer under merkelappene kronikk/mammablogger/perfeksjon kritiserer det feministiske bloggkollektivet Maddam mammabloggere for å ta lykken fra kvinner som vil leve i likestilte forhold. Hvis far har like mye ansvar for barna som mor, kan man jo ikke framstå som en perfekt mor.

Denne hangen til å kritisere folk for å vise fram vrengebilder av virkeligheten hører egentlig hjemme i en større debatt. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar De lykken fra ham med det samme.» skrev Henrik Ibsen i Vildanden. Jeg tror både Ibsen, bloggkollektivet Maddam og Slaughter undervurderer gjennomsnittsmenneskets evne til å håndtere at sannhet ikke alltid kan framstilles.

Mammabloggerne får kritikk for at de får tidsklemma til å gå opp. Noen har i tillegg sagt opp jobben sin for å starte for seg selv, få mer tid til barnet, og så blogger de om det, sier kritikerne. Det er urealistisk, sier de. Alle kan ikke gjøre sånn som mammabloggerne, så da får de heller la være. Jeg er helt enig at det er mange som trenger å senke forventningene sine til å ha et lykkelig liv, men det får vi gjøre gjennom noen andre virkemidler enn å få de som tilsynelatende lykkes til å holde kjeft.

Det er noen ord som mangler i debatten, og det er måtehold, visdom og ironi. Min påstand er at disse tre er viktige for å forstå dagens arbeidsliv, men de blir vanskelige å forholde seg til på grunn av at det vitenskapelige paradigmet er så hegemonisk i samfunnet at vi prøver å gjøre alt vitenskapelig, også det som ikke kan være det.

I vitenskapens verden trenger man ikke å ta valg. Det er mulig å beskrive idealet på en rekke områder, og så se hvordan man måler seg i forhold til det som er planlagt på forhånd. Når det gjelder organisering, fungerer det ikke på samme måte, siden det ikke er sikkert at alt er mulig innenfor de ressursene man har.

I organisasjonsfaget har måtehold, visdom og ironi blitt populære begreper. Dette er imidlertid ikke nytt. Aristoteles beskrev tre tilnærminger til kunnskap, og Bent Flyvbjerg gjenopplivet dem i sin bok «Rasjonalitet og Makt». Aristoteles første type kunnskap var episteme – det vi kan vite som sant. Vi finner igjen episteme i ordet «epistemologi», og det er her vitenskapen har sitt domene. Den andre var techne – det vi kan få til som fungerer – det finner vi i dag igjen i ordet teknologi, men techne inkluderer alt håndverk, også kunst. Det tredje og siste var phronesis – som omhandler praktisk kunnskap, avveininger, valg, og det å vite hva som er godt å gjøre. Det har dessverre ikke noen moderne motpart. Av og til oversettes det med måtehold, men av og til også med visdom. Det henger i lag.

Med måtehold tenker vi ofte på å begrense seg med mat, drikke eller andre gleder. Men i denne sammenhengen handler det om måtehold i egne forventninger. Er man et enkelt menneske må man velge seg noen områder å være god på. Man må gjøre avveininger om hva som er verdt å bruke ressursene sine på, og så må man stå for det. Det er ikke lett å ta valg. Valg er også å velge bort, og man kan ta feil. Mens vitenskap er nøytralt, kan ikke de valgene vi gjør være helt nøytrale. De må være basert på et verdigrunnlag. Når vi ikke kan gjøre alt vi ser er mulig, samtidig, må vi faktisk stå for de valgene vi gjør. Valg kan ikke gjøres på et vitenskapelig grunnlag. Men man kan trene seg i å gjøre valg, og visdom er et tegn på at man er godt trent.

Det å vise måtehold i møtet med ideelle mål må ikke forveksles med å senke målene. Da vil konsekvensen være middelmådighet, en opphøyelse av det som er helt greit til ideal. Det er ikke mange som kan klare å holde jobb, hus, mann og barn egenhendig. Bak mange mammabloggere står det kanskje sterke menn. Kanskje kjefter de på ungene sine. Kanskje er de bistre og innesluttede. Alt det er mulig uten at de trenger å skrive om det, og uten at det gjør bloggingen uinteressant. Det kan være viktig å huske hvis man ikke vil la seg stresse om man ikke klarer perfeksjonen overalt.

Hvis vi skal måle oss med de beste på alle felt, er vi nødt til å komme til kort. Derfor trenger vi ironi. Ikke i betydningen av nitti-tallets dominerende humor, men i betydningen av at det går an å vite om at noen gjør det bedre, uten at det skal ta luven fra en for å gjøre noe som er middelmådig i forhold. Dette idealet er godt beskrevet av den pragmatiske filosofen Richard Rorty, som mener at en ironisk tilnærming til verden er det beste for å kunne gjøre noe med verden. Dette gjelder både for samfunnsliv og privat liv. Det finnes ikke absolutte sannheter i hvordan man skal leve livet sitt. Vi kan ikke nå alle mål samtidig. Alternativet til absoluttene er ikke relativisme, hvor alle perspektiver er greit og alt flyter hele tiden. En vei i midten er å forholde seg til det beste som finnes av kunnskap, men å ha en ironisk tilnærming til perfeksjon.

Et godt eksempel på ironisk tilnærming kommer fra improvisasjonsteater. Der har man ikke mulighet til å øve på det man skal gjøre, for man har bare en sjanse, der og da, foran publikum, til å gjøre det beste man kan. Likevel er det mulig å bli god til å improvisere. Keith Johnstone beskriver en viktig innstilling før man går på scenen – nemlig mottoet «be mediocre», altså «vær middelmådig». Man må ikke forveksle dette med at målet er å spille en middelmådig scene foran publikum. Målet er å klare seg så bra som mulig, og av og til kan det bli magisk, perfekt.

Det Johnstone peker på er at man i mange situasjoner ikke kan oppnå perfeksjon ved å strebe etter den. Går man ut på scenen og har som innstilling at man skal gjøre det perfekt kan det føre til handlingslammelse. Det handler om valg, og hvert valg kan utelukke så mange andre. I improvisasjonsteater må man kunne stå for valgene sine hele veien. Valg er aldri perfekte.

Mammabloggere velger å dele en del av livet sitt med oss. Jeg liker å lese mammablogger, jeg er mamma, jeg strever også med valg mellom familie og jobb, og jeg syns at mammabloggere ofte viser at de gjør valg. Å kose seg med en kopp te mens huset er fullt av rot krever stamina. Å velge å jobbe for seg selv krever at man tar risiko som vi vanlige arbeidstagere slipper. Å velge å framstille seg selv, ikke som et helt menneske, men på de feltene man tror man har noe interessant å melde tar jeg som en selvfølge at alle de bloggerne jeg liker å lese gjør.

Økte valgmuligheter stiller en overfor økte krav – til å ta valg.