Fordelene med tulleforskning som strategisk verktøy

Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg. Kvart på tolv.

Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram til  en god ide. Det er viktig, at ideen er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være forskningsmessig sant.

Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html

Deliberate dyslexia as a de-signing practice

This is the abstract and introduction of a paper I presented at the EGOS colloqium in 2012. In 2011 I submitted a short essay based on the same data material called Action at the whining range. The 2011 version was not accepted. The 2012 version won a prize for That's interesting! This is still work in progress, so I'd happily take suggestions that would improve the paper, or indeed, make it more interesting.   

Abstract

A strong focus on the need for crisis for change to happen can overshadow efforts to keep change processes joyful and continuous. This paper introduces the practice of “deliberate dyslexia”: a deliberate misreading activity that creates new words and concepts. New concepts are explored through repetition through story and transformation to physical manifestation. This might be understood as a de-signing practice that treats language as an inexhaustible resource of inspiration – it is a sensemaking practice based on joy and abundance. The practice has multiple effects and may be discussed in several ways: the balance between exploration/exploitation, the difference between craziness and unproductiveness, and the transformation from initiative to institution.

Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål

Dette var tittelen på foredraget jeg holdt på konferanse i dag. Det var NTNU sin satsing på opplevelsesnæring som arrangerte, og formålet var vel å fortelle hva universitetet driver med under overskrifta opplevelser. Den satsinga gav meg stipendet mitt, og gjennom den aksepterte Reidar Almås og Kathrine Skretting doktorgradsprosjektet mitt for fire år siden. 

I dag skulle jeg presentere ting jeg er opptatt av. Jeg syns jo at de mest interessante bestillerne av opplevelser er bedrifter, for da må bedriftene som regel ha en baktanke med det de gjør. Det kan være at de vil bedre arbeidsmiljøet, samarbeidsevnene, dannelsen eller bare stoltheten de ansatte har av å jobbe et sted som bryr seg om de ansatte.

Poesi om/på konferanse

"So, do you write any poetry, Kris?"

Ikke et spørsmål jeg forventer å få på konferanse. Men der satt jeg i lunsjen og syns at jeg er ganske utadvendt og modig som skriver blogg, og jeg svarte at jeg ofte skrev ganske korte setninger når jeg blogga.

Men jeg har aldri tenkt på å utdype min forskning med poesi. Det er det åpenbart mange som har. For på den konferansen jeg var på i forrige uke var det et helt selvsagt spørsmål.

Jeg satt sammen med en teater-skribent og en dame som brukte masse poesi for å forstå kompleksiteten i organisasjoner. Konferansen het "Art of management and Organization" – og etter akademisk konferansestandard var den litt utenom det vanlige. Den samler kunstnere og akademikere som er interessert hvordan kunst, kunstmetoder og kunstnere kan brukes inn i organisasjoner. Presentasjonene var både i form av teaterstykker, bildeframvisning og helt vanlige akademiske presentasjoner med powerpoint.

Konseptet var likevel det samme som vanlige konferanser.

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her: