Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål

Dette var tittelen på foredraget jeg holdt på konferanse i dag. Det var NTNU sin satsing på opplevelsesnæring som arrangerte, og formålet var vel å fortelle hva universitetet driver med under overskrifta opplevelser. Den satsinga gav meg stipendet mitt, og gjennom den aksepterte Reidar Almås og Kathrine Skretting doktorgradsprosjektet mitt for fire år siden. 

I dag skulle jeg presentere ting jeg er opptatt av. Jeg syns jo at de mest interessante bestillerne av opplevelser er bedrifter, for da må bedriftene som regel ha en baktanke med det de gjør. Det kan være at de vil bedre arbeidsmiljøet, samarbeidsevnene, dannelsen eller bare stoltheten de ansatte har av å jobbe et sted som bryr seg om de ansatte.

Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål on Prezi

Dessuten tror jeg at de mange som skal begynne å levere opplevelser, eller kompetanse til opplevelser, ikke trigges av å bidra til økt konkurransekraft, men av å få til noe, få formidlet de de kan på nye måter. Min påstand er at opplevelser er råstoffet til nyskaping, for uten at man opplever noe nytt, er det veldig vanskelig å gjøre eller tenke noe nytt. Man må jo ikke betale for nye opplevelser, man kan begynne for seg selv også, men poenget er at man kan betale for det, og kanskje opplever mange det tryggere å bli veiledet og inspirert til utprøving heller enn å gjøre alt på egen hånd.

Dette kan vi dra i to retninger. Den ene handler om hva utgangspunktet skal være, når de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene på universitetet skal satse på opplevelser. Hvis universitetet skal bli konsulenter – hjelpe næringlivet, reiselivet og det offentlige med å skape (seg) opplevelser – med formål å både tjene penger OG å formidle kunnskap på nye måter? Hvordan kan det se ut? Jeg presenterer mitt svar som en personlig idéhistorie med impulser jeg har samla oppigjennom. Jeg tror vi gjør lurt i å definere hva vi mener med opplevelse selv, og ikke aksepterer økonomenes definisjoner blindt.

Det andre perspektivet er hva opplevelser bidrar med i bedrifter og organisasjoner. Når de betaler for en opplevelse – hva får de, og hva regner de med å få? Her har jo jeg empirien min, i Livsverkene, alliansen satt sammen av folk som er opptatt og driver med bygdeutvikling, næringsutvikling og organisasjonsutvikling, gjerne i kombinasjon. Det de har felles er at de tar initiativ, er ildsjeler og lever på bygda.

Livsverkene leverer opplevelser med humor, fantasi, mot og galskap til bedrifter, i form av foredrag, kurs, sertifiseringer - og produkter slik som sosiale antenner og sytekopper. Jeg tror at bedrifter både kan lære utviklingsmetodikk fra livsverkene, og at de begrepene de bruker kan gjøre det enklere å snakke om ting som ellers kan bli kleint og pinlig med arbeidslivet.

Vi akademikere kan nok også lære om utviklingsmetodikk fra Livsverkene. Men vi kan også gi noe tilbake, i form av alternative modeller for hvordan vi kan forstå arbeid i dag. Jeg har funnet antropologer, kunsthistorikere, idehistorikere og filosofer som alle bidrar med forståelse av arbeidslivet som fyller ut de perspektivene som kommer fra en type normativ organisasjons- og ledelsesforskning. Og vi kan hjelpe liveverkene med å forklare hvorfor det de gjør virker.

Alle gode grunner, altså, til at både samfunnsvitere, humanister og praktikere bør tenke litt over begrepene rundt opplevelser med bestemt formål.