lørdag 20. februar 2016

Damer er jaggu ikke morsomme. Dette er grunnen.

"Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet." kom denne uka  ut på norsk, og på humoristisk vis viser Jon Ronson hvordan konsekvensene av en dårlig vits kan være alvorlige. Det kan koste deg jobben og ryktet og føre til massive psykiske problemer.  Det var det som skjedde med Justine Sacco da hun til sine 170 twitterfølgere skrev den dårlige vitsen: "Skal til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!" Ingen av hennes tidligere vitser hadde slått an noe særlig. Denne ble plukka opp av noen som ikke trodde det var en vits. Dermed var det jo et vilt rasistisk utsagn, som dessuten vitner om en total misforståelse av fysiologiske faktum om hvordan HIV smitter.


Dagens twitterfeed fra Justine Sacco starter slik.

tirsdag 9. februar 2016

Hva vet du egentlig om mensen?

Først publisert i Haugesunds avis 10.07.2015
Kroppsfiksering er fordummende. Det tar fokus vekk fra andre og viktigere ting. For eksempel vår kunnskap om kroppen. Faktisk har jeg hatt lyst til å skrive om menstruasjon helt siden jeg kom over forskning som snudde opp ned på alt jeg trodde om saken.
Jordbæruka, tante rød, den røde fare, eller bare «den tida i måneden». Det sies at kjært barn har mange navn, men også det som er tabu får mange navn. Menstruasjon snakker vi ikke om, den bare er der. Så lite er det snakket om at reklamene er full av ting for å tilsløre fakta. Alle vet vel at det er ei uke i måneden hvor jenter må forholde seg til noe blått vann, og så liker de å ha på seg hvite klær og hoppe og danse. Ja, man kan endatil bli litt skuffet når tiden for hvite klær og glade mennesker ikke blir så lykkelig som man hadde sett for seg.
Hva som faktisk skjer i kroppen er en fantastisk historie. Det fins lite forskning, men noen teorier har fokusert på at man menstruerer fordi kroppen skal kvitte seg med skadelige stoffer. Men hvorfor man menstruerer er feil spørsmål i følge en forskningsartikkel fra 2011. Det interessante spørsmålet er hvorfor kvinner, fra pubertet til overgangsalder, bygger opp livmorveggene helt regelmessig. Det er bare mennesker og våre slektninger primatene, noen flaggermus og elefantspissmusen som gjør det samme. Hundenes løpetid er ikke en menstruasjon, for her er hunnene bare seksuelt aktive akkurat i løpetiden, og livmorveggen absorberes dersom hunden ikke blir drektig.
Tjukk livmorvegg er en forberedelse for graviditet, men kroppen kvitter seg med det, hver måned. Det kan jo virke ganske uhensiktsmessig. Man mister blod og nyttige næringsstoffer slik som jern. Mange har kramper, får vondt eller blir slappe når kroppen skal kvitte seg med overskuddsmaterialet. Så hvorfor driver vi med dette?
Her kan den ellers utmerkede pubertetsserien til NRK gi oss feil svar. Der sier programleder Line Jansrud at den tjukke veggen er næringsrik og venter på at egget skal feste seg. Den nye forskningen tyder på at det motsatte er tilfelle. Det er for å beskytte moren fra fosteret. I motsetning til hos hunder, har menneskefosteret ganske stor kontroll over mors kropp. Hormoner, blodtrykk, næringsstoffer: Fosteret tar over kroppen i mye større grad enn tidligere antatt.
I tilfeller der hunden kommer i livsfare, kan en hund abortere sine foster. Ikke med vilje, men som en naturlig selvoppholdelseskraft. Denne muligheten fins ikke hos mennesket. Om et befruktet egg har festet seg, styrer den over kroppen til moren. En mor har også celler fra barna sine levende i kroppen sin hele livet. Alle fostre som har festet seg i livmorveggen avgir celler til mor, og ingen vet helt sikkert hvorfor. Livmorveggen kan dermed fungere som en slags buffer slik at bare de friskeste befruktede eggene klarer å feste seg. Det beskytter moren både mot det energiforbruket som går med på en graviditet som likevel hadde ført til spontanabort, men også mot alt for mange fremmede celler i kroppen.
Dette syns jeg er en langt mer fascinerende historie enn at det skjer noe ekkelt med kroppen hver måned, og det hadde det kanskje gjort det enklere å snakke om menstruasjon også. For hvordan vi forholder oss til menstruasjon er en samfunnssak. I vårt samfunn slipper vi å tenke mye på det. Andre steder regnes menstruerende kvinner for urene, og må holde seg vekke fra jobb og skole. Det er også fordi tilgangen på hygieneprodukter er liten. I Kenya koster en pakke bind tre fjerdedeler av en gjennomsnittlig dagsinntekt. Da er det ikke rart at mange jenter må improvisere med filler, blader og kanskje avispapir. Det er ubehagelig, og kan føre til infeksjoner.
Dessuten, fordi man ikke har ordentlige forhold for å bytte på skolen, må de holde seg hjemme, og en studie viser at jenter har fire dager fravær på grunn av menstruasjon – i måneden!
En kanadisk organisasjon har hjelpeprogrammer i Kenya og Tanzania som gir ut sett med gratis menstruasjonskopp. Det et slags stettglass i silikon som holder 15-30 milliliter væske, og brukes i stedet for bind og tamponger. Koppen tømmes et par ganger i døgnet, og jentene kan vaske dem selv. I tillegg holder silikonkoppen i ti år, så kostnaden blir mye mindre enn for engangsprodukter. Nå kan jenter kan komme seg på skole og på jobb, uten at de trenger å bekymre seg for sanitære forhold på skolen.
Informasjonen om dette kommer fra organisasjonen selv. De har gjennomført et par studier, men det hadde vært veldig fint å ha kunnskap som kom fra andre kilder. Det kan tyde på at dette er en løsning som er bedre for økonomien, for miljøet og for det sosiale livet til damer. Det trenger vi dessverre mer kunnskap for å si, og da må vi klare å snakke om det. Som begynnende menstruasjonskoppentusiast har jeg oppdaget at det fins veldig få arenaer der dette temaet er passende.
Man hopper ikke rett på, liksom. Men jeg har funnet ut at det å fortelle de fascinerende historiene, om hvorfor vi bygger opp livmorveggen, og hvor nyttig menstruasjonskopp er i Øst-Afrika – er det en måte å pense samtalen inn på det. Det er viktig at vi begynner å snakke om dette, også sånn at det ikke skal være så skammelig.
Tabuer står for fall.
Om vi tør å starte samtalen om kroppens indre.

Referanser: 




søndag 7. februar 2016

Innovasjon i Kung Fu Panda

Nypublisering av 2011-innlegg som lå på forskning.no - nå går det i denne tematikken i analysen min - innovasjon kan visst ikke planlegges, men det kan tilrettelegges!

(Forøvrig ser ungene nå på tegnefilmen Innsiden Ut der temaet er at gleden trenger sorg for å få dybde. Det kan også få et organisasjonsfaglig blogginnlegg en gang, tenker jeg, om hvordan positiv og negativ må være integrert for at det skal funke. Som i begrepet om positive avvik.)

Det er mye interessant å lære om organisasjoner i tegnefilm, noe som er flaks når man har en toåring som insisterer på å se de samme filmene om og om igjen. Kung Fu Panda er en favoritt, og den kan vi bruke til å forstå hvordan kunnskapsintensivt arbeid kan bli innovativt. Dette blogginnlegget skal handle om å organisere for innovasjon, og da skal fokuset være på Pandaens nærmeste leder, som legger til rette for at han skal kunne innovere.
Mester Shifu er en leder i en høykompetent beredsskapsvirksomhet som har Kung Fu som praksis. De leverer sikkerhet og trygghet til dalen de bor i. Innbyggerne er stolte av sine Kung Fu-mestre og hyller dem som idrettshelter.
Tidligere i sin karriere har Mester Shifu gjort en stor feil, han var for stolt av sin beste elev. Han trente Tai Lung fra barnsben av og han ble den dyktigste Kung Fu-krigeren noensinne. Da Tai Lung hadde lært alt Shifu kunne lære fra seg, forlangte han å bli utnevnt til Dragekriger. Det er en tittel som innebærer stor ære, men også gir tilgang til gammel kunnskap som gir stor makt.
Denne utnevnelsen er ikke opp til Shifu å gi. Det er Shifus leder, Mester Oogway, som styrer bedriften strategisk. Han ser et mørke i Tai Lungs hjerte og vil ikke gi ham Dragekriger-tittelen. Tai Lung blir rasende, og begynner å ødelegge dalen. Han settes i fengsel, og slik blir filmuniversets erkeskurk skapt. Han er dyktig og intelligent, men ond.
Mester Shifu får til tross for denne tabben fornyet tillit og fortsetter i jobben. Aldri mer skal han gjøre den samme tabben. I opplæringen av sin nye avdeling lar han ikke omsorg komme i veien for god praksis.
De nåværende krigerne, kjent som «de fantastiske fem» er veldig dyktige. All kunnskapen deres er hardt tilkjempet, og ydmykhet er viktig. Ingen av dem er ennå dyktige nok til å slå Tai Lung, men Shifu vet at en av dem kommer til å ha en ekstra styrke når de møtes til kamp – den som blir Dragekriger og får dragekrigerkunnskapen.
Master Oogway skal bestemme hvem som får tittelen, men overraskende nok velger han en Panda! Pandaen er en dyktig nudelkokk, og i tillegg er Kung Fu hans store lidenskap. Han kan navngi alle tidligere mestre og manøvrer i Kung Fu, men han har en stor ulempe. Han er feit, i dårlig form, og har aldri noensinne prøvd Kung Fu i praksis. Tenk deg i Shifus sted som leder.
Du har et veldig viktig og vanskelig prosjekt foran deg. En av dine medarbeidere skal ha en viktig oppgave i det prosjektet, og til det skal han få et ekstra hjelpemiddel. Så kommer din sjef og har bestemt at en ny medarbeider skal få jobben. Det er han som skal klargjøres for oppgaven, ikke en av dem du har praktisert sammen i årevis.
Du får den nye medarbeideren til å prøve seg på treningsbanen. Det er enda verre enn du kunne frykte, han skaper faktisk et nytt nivå av inkompetanse, så ille er det. I denne situasjonen er Shifus reaksjon forståelig: han setter alt inn på å bli kvitt Pandaen. Men det viser seg at den eneste egenskapen Pandaen har er at han er ekstremt utholdende. Uansett hva Shifu gjør, gir han seg ikke.
Fortvilet går Shifu til Mester Oogway og ber om å få slutte med dette tullet.
«Nei», sier Oogway, «vi har så liten kontroll over det som skjer. Du må gi opp illusjonen av kontroll for å kunne trene Pandaen».
«Men det er mye jeg kan kontrollere» svarer Shifu, «jeg kan bestemme hvor det neste ferskentreet kan vokse, og jeg kan få det til å vokse seg fint og stort».
«Ja» sier Oogway, «det kan du. Men du kan ikke bestemme at det skal bli noe annet enn et ferskentre, uansett hvor mye du vil. Spørsmålet er om du kan få en fersken til å bli Dragekriger».
Her nikker jeg entusiastisk hver gang jeg ser filmen. Gartnermetaforen gjennomsyrer vår tanke om nyskaping. Vi har næringshager og såkornfond, men det er begrenset hva en gartner kan gjøre. Hva om gartneren betrakter den mest lovende muligheten som ugress? Kan man gamble på at ideen er like sterk som løvetann?
For å kunne være innovative må vi være forberedt på at det dukker opp ting som er overraskende. Det kan være muligheter man ennå ikke vet hvordan skal fungere og derfor er det så vanskelig å vite hva man skal satse på.
Når man vet målet, men ikke hvordan man skal komme seg dit, handler det ikke bare om å støtte og forme naturlig vekst. Når Shifu skal trene Pandaen må han gjøre det på en ny måte, for Pandaen likner ikke hans tidligere studenter. Det kan virke som om han er uegnet for oppgaven, men han trenger bare å få tilpasset oppfølging.
Det siste Oogway sier til Shifu før han forlater bedriften er at han må ha tro på at Pandaen blir Dragekrigeren. Det er den eneste muligheten for å lykkes, og Shifu må handle som om han vet dette.
Med sin nyvunne tro/viten forteller Shifu til Panda at de må eksperimentere seg fram til hvordan Panda skal trenes, for han vet det ikke selv ennå. Det er en helt ny innstilling for Shifu som lærer, og da viser det seg at Pandaen ikke er inkompetent. Han er hva vi kan kalle sidekompetent. Det vil si at han har en kompetanse som han ikke kan utnytte i Kung Fu-sammenheng ennå, men som kan være til god nytte dersom han lærer å oversette til Kung Fu-verdenen.
Pandaen er lidenskapelig opptatt av mat og av Kung Fu. Forskjellen er at han har god greie på matlaging, mens han er helt blank på Kung Fu-praksis. Når Shifu knekker koden, kan han trene Pandaen ved å kombinere Kung Fu og mat som motivasjon.
I løpet av kort tid blir Pandaen godt trent i grunnprinsippene i Kung Fu, men de har dårlig tid. Tai Lung har rømt fra fengsel, han er på vei mot dalen og har beseiret de fantastiske fem. Pandaen er ikke klar for oppdraget sitt, men han er det eneste håpet de har. Shifu bestemmer at det er på tide at Pandaen får tilgang på kunnskapen som følger Dragekrigertittelen. Men med kunnskapen i hende forstår ikke Pandaen budskapet, og ikke Shifu heller. Det virker like tilfeldig som utnevnelsen av Panda til Dragekriger.
I denne situasjonen blir Shifu helt motløs. Han har ikke fått under huden at han må stole på at løsningen kommer med eksperimentering, og han mister fullstendig troen på at Pandaen kan være rett dyr for oppgaven.
Shifu setter i gang med en plan B: han evakuerer dalen og befaler Pandaen og de fantastiske fem å følge folket. Shifu skal bli igjen og sloss selv, eller dø i forsøket.
Heldigvis har Shifu gitt Pandaen den ballasten han trenger. Pandaen snakker med sin far og gjennom at de diskuterer matlaging klarer han å overføre kunnskapen derfra for å kunne tolke budskapet i dragekrigerkunnskapen. Dermed får han troen på at han kan ta kampen med Tai Lung, og det gjør han. Han kjemper og vinner.
Budskapet til Dragekrigeren er like enkelt som det er genialt. Det ekstraordinære skapes ikke av spesielle ingredienser, men av at man kombinerer det man har på nye og gode måter. Man må legge til rette for at man kan forstå det som dukker opp som tilfeldigheter, eller endatil ubehageligheter, som muligheter (jf Tsoukas, 2005).
Brikolasj kaller vi det i antropologien, og Levi-Strauss (1966) setter det som en motsetning til ingeniørkunst. Brikolasj kommer fra fransk og kan oversettes med gjør-det-selv-holdning, teknikerkompetanse eller hacking. En god representant for en brikolør er MacGyver, som bruker det han har tilgjengelig for å løse en hvilken som helst oppgave. Det krever god kjennskap til verktøy og virkemidler.
I vårt samfunn har ingeniørkunsten fungert ekstremt bra, for det virker når planlegging er viktig. Planlegging og abstraksjonsevner har styrt hvordan vi tenker om forskning også. Å ha planlegging og forbedring som eneste strategi gjør at man bare legger til rette for skrittvis forbedring, mens større muligheter forblir uutforsket.
Med å kombinere brikolasj- og ingeniørferdigheter kan man få til radikal innovasjon. Mester Shifu går fra å være en dyktig ingeniør til også å bli en god brikolør. Dermed blir han i stand til å lære bort både teknikken og tenkemåten til Panda. Siden kan Panda overgå alle forventningene til Shifu og bli en sann innovatør. 

Sånn er det med innovasjon: vi må være forberedt på å bli overrasket. Du ser det du vil
Referanser:
Tsoukas, H (2005): Complex knowledge: Studies in Organizational Epistemology. Oxford: Oxford University Press
Levi-Strauss (1966): The savage mind. Chicago: University Of Chicago Press
 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...