fredag 1. februar 2013

Positive avvik i skoleverket


Jeg har sluttet å la meg frustrere over at jeg ikke klarer å følge med på mengden av initiativ som tas blant medlemmene i Livsverkene – den selvtitulerte «initativbaserte oppmuntrings- og utviklingsalliansen» som jeg skriver om i doktorgraden min. Det er altfor mye som skjer til at jeg kan følge med på alt nå som jeg på en måte er ferdig med datainnsamling (og på en måte er i fødselspermisjon også :-) Da gjenstår det bare å glede seg over at jeg alltid kan få ny inspirasjon med i henge i utkanten av alliansen. 

Denne uka har jeg stiftet bekjentskap med en (for meg) ny gren av alliansen – nemlig Lars Utstøl og Astrid Høgmo som driver med Skoleverket.no – en ny måte å tenke drift og utvikling av skolen på, gjennom fokus på bygdeskolen. 

I dag arrangerte Skoleverket seminar på Nord-Gratangen skole med Paul Chaffey fra Abelia som hovedinnleder. Og som arrangør Lars Utstøl uttalte: lite visste Paul Chaffey når han hadde reist til Gratangen at han var midt i verden i dag. For noen av deltagerne satt i salen, men det var flere som fulgte med fra kontorer i Tromsø og Oslo, eller på skoler i Vestbygd og Namsskogan. Jeg satt på mitt fantastiske hjemmekontor på Karmøy og titta ut over stormen mens Vegard (født sist fredag) sov i nymontert hengekøye bak meg. Så lenge man kan skru av mikrofonen sin er det ikke noe problem å ikke ha helt kontroll over omgivelsene sine.

Paul Chaffey sa ganske treffende at han holdt foredrag fordi det var en unnskyldning for å lære om hva skoleverket holdt på med. Det er selvfølgelig en underdrivelse, han snakket veldig godt om hva globalisering og teknologi betyr for skole- og næringsliv, og også sammenblandinger imellom. Han hentet gode eksempler fra omsorgssektoren, men best av alt likte jeg hans framifrå framstilling av samarbeid i næringslivet. Den kommer fra et prosjekt ledet av Torger Reve om det kunnskapsbaserte Norge og er en fin liten utviklingsgang om hvordan næringsklynger har utvikla seg.

Vi (altså vi i bedriften) har et problem. Hva gjør vi?

Næringsliv 1.0: Vi må ansette noen (dette har jeg opplevd i kommune-Norge: vi trenger en prosjektstilling!)

Næringsliv 2.0: Vi må kjøpe tjenester av noen som kan det. Konsulenter flokker seg 
rundt dem med kapital og uløste behov og sånn skapes næringsklynger.

Næringsliv 3.0: Vi må lære av dem som er gode på problemløsning og innovasjon. Midten i næringsklynga flyttes fra dem med penger til dem med kompetanse på å lage miljøer som kan lage de nye tingene.

Når vi mentalt befinner oss i Gratangen har vi flott eksempel på et miljø som har klart å utnytte noen muligheter gitt av teknologi på måter andre folk ikke har tenkt seg. Her bruker de (relativt sett) lokalt utviklet videoteknologi til en litt mer avansert variant av skype-konferanse eller google hangout, der elever kan gjøre det de vanligvis gjør i klasserommet, men uten at faglæreren er fysisk tilstede. De kan rekke opp hånda eller stille spørsmål i chatten, og de kan se hverandre parallelt med læreren. Lærerne, på sin side, kan også jobbe med sine spesialiserte fag fra sine små bygdeskoler, slik at det er en periferi til periferi-løsning der alle er i samme situasjon.

Jeg ser at skoleverket på sin hjemmeside fronter de komparative fortrinn med bygdeskolen, altså det at når man først har tenkt tanken på at skole og næringsliv skal samarbeide, så er det lett å få til, fordi man vet hvem man skal gå til når folk kjenner hverandre.

Likevel vil jeg hevde at det viktigste for idéutviklinga her er den komparative ulempen. Hadde skolebygget vært fullt av elever og lærere hadde ingen tenkt at noe måtte gjøres. Neida – nød lærer ikke naken kvinne å spinne. Jeg liker ikke at krisemaksimering skal være utgangspunktet for utvikling. Likevel kan nød på ett område få oppfinnsomheten til å trekke på det mangfoldet av ressurser man vanligvis ikke bruker. Opplever man ikke at det er behov for noe annet, så er det liten grunn til å gjøre noe, med mindre det er morsomt da.

Nå skal jeg oppsummere med å se hvordan Skoleverket kan forstås som utvikling gjennom positive avvik. Det er på to måter. For det første er det en komparativ ulempe som starter søket etter nye løsninger. For det andre – og dette er viktig for hvorfor dette kommer fra Gratangen og ikke hvilken som helst annen bygd: det er ikke det første initiativet fra disse gründerne. 

Ideskaping krever trening i alle deler fra unnfangelse til gjennomføring av ideer. Og jeg tror det er dette Paul Chaffey mener med at i framtiden vil både kapitalen og de store selskapene i større grad søke seg mot de miljøene som ikke bare klarer å komme opp med én ny ide, men som klarer å skape en serie av dem.

Og derfor satt jeg og hoppa i stolen av sammenfallet mellom det Paul Chaffey sa, og den praksisen han sa han hadde kommet for å lære av. Det passa så godt sammen med hverandre, og med de begrepene jeg bruker, at det var nesten for godt til å være sant. 

Er det ikke til å bli både glad og inspirert av?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...