torsdag 24. mai 2018

Du lager de beste historiene selv - og det er et godt ledergrep!

-->
I dag har jeg vært på Leder og HR-dagen for første gang. Det er en årlig tilstelning av Næringsforeningen Haugalandet. En ganske intim konferanse. Du kommer inn klokka åtte om morgenen med litt mys i øynene, - og der er scenen like stor som den store Haugalandskonferansen, men med runde bord og hvite duker og nydelig lyssetting.

Jeg er lettantennelig i sånne sammenhenger. En gang slutta jeg i jobben fordi jeg var på et bra foredrag, og jeg er fremdeles en hund etter god formidling av mer eller mindre kjente tema. Det gode foredraget liver opp gamle sannheter og selvfølgeligheter, og på sitt beste kan det minne oss på de viktige tingene i livet og i arbeidslivet, og gjøre litt mer for at vi skal gjøre litt mer av dem når vi kommer hjem.

Til forskjell fra forskning på naturvitenskapelige fenomener, er jo ledelse en sånn ting som ikke kan sies en gang, og så funker det sånn for alltid. Sist jeg sjekka, jobba de fleste ledere med folk, og folk trenger å bli minnet på hva som er viktig en gang i blant. Pål Molander fra Stami sa, som et ekko fra sist jeg jobba som forsker på kunnskapsarbeid, at å jobbe med arbeidsmiljø er å jobbe med Norges gull. Du kan sette store krav til selvstendige arbeidere, og de løser oppgavene. La folk få bidra i bedriften for å bedre arbeidsmiljø, ikke invester mer i kake på fredag. 

Men det var ikke han som tok kaka - etterpå fikk jeg bakoversveis av ei drivende dyktig dame. Linda Eide, folkens, med sitt foredrag om meirfiksjon, kunne vært en oppsummering på det jeg har skrevet på etter jeg bytta jobb. Avhandlingen min handler om hvordan opplevelser som foredrag kan bidra i jobb. Meirfiksjon, Linda sitt eget uttykk, handler om hvordan fortellinger gjør at folk forestiller seg noe i hodet som ikke er sagt, men som gjør historien sterkere. Ved å inkludere sammenhenger og det vi i antropologien kaller tjukke data, tillater vi at folk lager sine egne bilder og fortellinger ut i fra hvem de er og hva de har i bagasjen fra før av.

Som arbeidstagere i norske bedrifter har vi mye av det samme i bagasjen. Linda Eide sitt forslag er å ikke la seg fortrylle av trend-ordene, og heller bruke så enkle ord som mulig for å gi folk mulighet til å lage sine egne bilder i hodet. Vi trenger ikke å snakke om å levere på aktiviteter, kommunen trenger ikke si at de leverer tjenester når de driver sjukehjem, vi trenger ikke si at vi skal nedskrive verdien i en balanse - med mindre vi ikke vil at folk skal forestille seg noen ting som helst.

Det offisielle, byråkratiske ledelsesspråket er ofte godt til å høres kunnskapsrikt ut. Det er ikke så godt til å lage bilder i hodet på folk som beveger, blir oppfatta - huska og så kan bidra til forandring. Der er det en vanskelig balansegang. Linda Eide har autoriteten til å si ting enkelt og nydelig, mens en leder må bevege folk med en blanding av autoritet og enkelthet. Men man trenger ikke gjøre det mer innviklet enn det er. Hvis du mener at folk blir i jobben fordi de setter pris på arbeidet, ikke si at indre motivasjon gir mindre turnoverintensjon. Det kunnskapsrike språket er glatt og sklir unna som såpestykket i badekaret, høres kanskje smart ut, men skaper liten interesse.

Hennes råd er at man må snakke som om det står noe på spill - og her skal jeg bruke hennes eksempel. På den ene siden viste hun Bergen kommune sin oppfordring i en helsides annonse til sine innbyggere: "TENK PÅ LUFTEN - LA BILEN STÅ" - etterfulgt av en rekke fine og konkrete forslag til hva som kan gjøres. Annonsen er det umulig å være uenig i, men den treffer ikke noe i deg - du skulle sikkert latt bilen stå, men det passer ikke helt. 

Som en motsetning viste hun hvordan amerikanske myndigheter reklamerte for samkjøring for å spare bensin under andre verdenskrig. De sparte ikke på antydningen om at det har store konsekvenser for deg som menneske om du ikke føyer deg etter forslaget:  


Dette er kommunikasjon som fenger - som inspirerer deg til å lage din egen fortsettelse av historien med sterke virkemidler. Linda fortsetter, og forteller om hvordan man kommuniserer godt med å bruke virkemidler som setter igang fantasien til tilhørerne. Dette stemmer helt overens med mine egne funn, men jeg bruker et annet ord enn meirfiksjon. Jeg skriver en avhandling på akademisk engelsk der jeg bruker ord for å argumentere, ikke inspirere. I mitt språk sier jeg at historiene må ha dualitet. Det er foreløpig ikke en floskel. 

Dualitet betyr at ordene må presentere oss med et spenn av muligheter for tolkning og involvering. Slik kan hver og en kan koble seg på den måten de vil, og de syns det er bedre fordi de har jo funnet på sin egen tolkning, ikke blitt fortalt hva de skal gjøre. Noen av oss er nesten selvantennende, og kan nærmest få inspirasjon av hva som helst til å skape historier. Slik tror jeg Linda Eide er, og slik er folka i Livsverkene som bidrar med empiri og eksempler til avhandlingen min. Men for folk flest, så hjelper det at begrepene blir formidla - men de må fortsatt ha en dualitet, et innlagt tolkningsspenn.

Faren min var ekspert på fjordspenn som dette, det er et annet langt spenn.


Begrepet jeg starta med for ti år siden, positive avvik, har i seg et sånn langt spenn. Faktisk trenger det veldig lite historiefortelling før folk tolker i vei og tenker de vet hva det er. Nettopp derfor måtte jeg legge det vekk som akademisk begrep, og finne ut hva det er et eksempel på. Andre ting, som en visjon kan også ha i seg et godt spenn, iallfall i starten. "Vi gir bedre opplevelser ... [av reise, bank, IT, you name it]" -  er kanskje veldig inspirerende når de blir skapt, men etterhvert mister de kraften sin ettersom de går inn i dagligtale. Historiene må holdes levende.

Det er da vi trenger en Linda Eide, som forteller oss med stor kraft og innlevelse hvordan det er viktig med formidling. Hvordan vi kan bli bittelitt bedre av å lære hennes antydningskunst. Det gjelder å forenkle, kutte ut trend-ordene og fylle på med konkret sammenheng og kontekst. Meirfiksjon handler om å tørre å la folk tolke selv, og satse på at vi tolker tilstrekkelig likt til at vi kan dra sammen i samme retning.

Og det er her konferansen som helhet - med arbeidsmiljø med selvstendighet og gode historier faller sammen. Gjennom forskningen min fant jeg ut at folk godt kunne bli inspirert av gode foredrag, og så likevel ikke få noe resultat i organisasjonen. Fristelsen til kontroll blir ofte for stor. Man blir inspirert, legger fine planer for framtida, og tenker at det er et resultat i seg selv. Men historiene er ikke produkter, det er starten på en prosess. Dersom man blir fristet til å ta kontrollen, bestemme hva som skal skje, da knuser man dualiteten og tolkningsrommet. Da blir historien død, flat og uinspirerende. Minusfiksjon. 

Jeg har tro på at meirfiksjon eller begreper med dualitet kan være veldig viktig for å sette perspektiv, se ting fra andre perspektiver, og sånn kan det bidra til endring. Men vi kan ikke bare dra inn ekspertene, vi må trene på det selv også, og ikke minst - trene på å holde tolkningsrommet åpent slik at nestemann også får trent seg. 

Hvem vet hvilke resultater det kan gi i organisasjonen? 




tirsdag 15. mai 2018

Vedfyrt drømmestamp i sibirsk lerk gis bort til selvpiner



Jeg har nettopp prøvd å bli kvitt en badestamp fra hagen som har stått der, helt lik, i flere år, men som har endret verdi. Se her: 

Drømmestampen per i dag.

Når vi kjøpte huset her syns vi det var utrolig stas med vedfyrt badestamp i hagen. Det skulle bli så fint og flott og vi skulle drikke bobler i det varme vannet mens det begynte å bli kaldt om kvelden på sommerstid. Det var bare én ting - den sibirske lerka skal visst holde i 30 år, men en uheldig stav manglet. Jaja, vi er vel hendte folk - hvor vanskelig kan det være å stramme ringen og få tatt i bruk stampen? Eller å få tak i én ny stav? Det klarer vi vel. Og siden det er vedfyring, kan vi vel likevel bruke den om vinteren? Å drikke grogg eller andre eksotiske varme drikker, kose seg og se frostrøyken sive opp over hagen? Ja, eller det er kanskje best å vente til sommeren igjen? Nå står den der, den forbaska stampen, og forteller oss hvilke store idioter vi er. Vi kommer ikke til å få det til. Til tross for den utrolig kule vedovn-løsningen i aluminium - vi er ikke sånne folk som kommer til å få gjort noe med den der. Så denne er til deg. Er du en som faktisk får det til? Eller er du kanskje sånn som oss og lar håp gå over i desperasjon etterhvert som drømmen svinner hen. Uansett - Velkommen skal du være.

(Trykk her for annonsen)


Det er et ganske interessant fenomen vi som forbrukere går gjennom. Man kjøper aldri en ting, man kjøper aldri en tjeneste, men man kjøper ideen om hva den tjenesten eller tingen skal gjøre for oss. Forbruket er ikke en ting, det er alltid en relasjon mellom noe og noen som ser en mulighet i det. Svært mange varer har en opplevelseskomponent. Det folk vil investere i er ikke en refleksjon av en absolutt verdi, men av en opplevd verdi. Det kan til og med ha høyere verdi for oss nettopp fordi andre ikke ser den samme verdien - det sier noe om oss som mennesker - at vi ser verdien i ei veske til 30 000, eller en glassengel fra bymisjonen, eller i dette tilfellet, en ubrukelig badestamp. 

Dette fenomenet beskrives ypperlig av Knut Rio i en artikkel fra 2015, der han beskriver lottokupongen som den ultimate forbruksvare. Den gir oss mulighet til å drømme om hva vi ville gjort med masse penger, uten forpliktelse. Det viser seg allikevel at når folk vinner i lotto, så bruker de ikke pengene på det de drømte om - da er de langt mer fornuftige enn det de tenkte på forhånd.

Dumme folks skatt, kan de som ikke bruker penger på lotto si. Med den minimale sjanse på en til 5,2 millioner på toppgevinsten, dersom det var bare det man kjøpte. Hvis man kjøper muligheten til å drømme og håpe, så kan det likevel være vel verdt det. Faktisk mer enn om man kjøper noe som man ender opp med å ikke bruke.

Jeg har akkurat lagt ut en annonse på finn av denne sorten, der jeg gir bort det som var en drøm, men som har blitt et mareritt. Og siden jeg har lest Knut Rio, benyttet jeg meg av sjansen til å beskrive dobbeltlivet som en dings som jeg aldri har brukt har endret verdi, fra veldig positiv, til ganske negativ.

Innimellom har jeg tenkt at den kanskje er så mye verdt for noen at de vil betale for den. Til slutt ender det med at jeg gir den bort mot henting, det er mer verdt for meg at den ikke er der, enn at det kan være verdt for noen andre. Så får vi se, da, om denne annonsen slår an hos noen andre drømmere.




onsdag 25. april 2018

Doktorgrad - en dialog med min datter





Gregory Bateson er en av mine favoritt-teoretikere. En av hans grep var å belyse et tema gjennom en imaginær samtale med datteren sin, Mary Catherine Bateson, en god teoretiker i sin egen rett. Hun er nå ganske gammel, og jeg hørte en podcast med henne der hun fortalte at hun ble så inndoktrinert med antropologi at hun som fireåring nektet å si hvordan hun opplevde et møte med en mobbende gutt før hun hadde fått reflektert over feltarbeidsopplevelsen sin.

Min datter har aldri blitt indoktrinert som feltarbeider. Likevel syns jeg hun er et fantastisk menneske å bli kjent med. Hun stiller ofte et spørsmål som jeg tenker kan være starten på min imaginære samtale med henne:

Datter: Mamma, kan ikke du fortelle noe du har gjort eller opplevd på jobb i dag?

Mor: Jo, i dag har jeg faktisk skrevet ferdig avhandlingen min.

Datter: Hva er en avhandling?

Mor: Til slutt blir det ei bok som er mellom en og fem cm tjukk, og der skriver jeg om den forskningen jeg har gjort til doktorgraden.

Datter: Hvor tjukk er din da?

Mor: ikke helt sikker. Nærmere en cm enn fem. Jeg kunne ikke levert den på sosialantropologisk institutt der jeg hørte til før, men på industriell økonomi der jeg er nå, liker de ganske korte doktorgrader.

Datter: Hva er en doktorgrad?

Mor: Det er en slags diplom eller premie som du får med å ha gått lenge på skole. Faktisk så lenge at det er noen som vil betale for at du skal lære deg ting, sånn at andre kan lære noe av det du har gjort. 

Datter: Hva skal folk lære av den, da?

Mor: Den handler om at hvis folk skal forandre noe i livet sitt så blir det lettere hvis de har noen måter å forstå det på. De trenger å kjenne på at det er riktig i tillegg til å vite at det er riktig. Jeg kaller det estetisk innovasjon. Estetisk betyr alle ting vi tar inn gjennom sansene og påvirker fantasien vår. Hvis vi møter på noe nytt kan det få oss til å kjenne og tenke noe nytt. Og innovasjon er noe nytt som funker, så en estetisk innovasjon er noe som hjelpe oss å tenke nytt.

Datter: Ok. Og nå er du ferdig?

Mor: På en måte. Jeg er ferdig med det jeg vil si, men så har jeg jobba med det så lenge at jeg ikke er sikker på at teksten sier det jeg vil si. Så den må gjennom litt justering og korrektur, og det er det noen andre enn meg som må gjøre, for det er ikke sikkert at jeg ser det selv siden jeg vet hva som burde ha stått der, og da kan det se ut som om det står der for meg. Dessuten er jeg ikke sikker på at veilederen min er enig, for det er han som bestemmer om jeg får lov å levere.

Datter: men hvis du får lov å levere, da er det ferdig?

Mor: Nja, da skal tre stykker lese den, og hvis de syns den er grei får du komme til en disputas. Det tar kanskje et halvt år før de er ferdige med å lese og vurdere. På disputasen må jeg først svare på noen spørsmål om det de tror jeg ikke kan, det heter en prøveforelesning. Og så skal jeg forsvare det jeg har skrevet. Hvis de syns at jeg har gjort det bra, blir det fest. Men jeg har aldri hørt om noen som har fått lov å møte opp på disputas og ikke fått fest.

Datter: Får jeg være med på festen?

Mor: Den blir i Trondheim, en eller annen gang i løpet av det neste året. Du kan få bli med på begynnelsen hvis vi finner en barnevakt til deg og Vegard. Jeg skal feste hele natta siden jeg har holdt på med dette nøyaktig like lenge som jeg har visst om at jeg hadde deg inni magen min - og du ble jo åtte og et halvt år i går. 

Datter: Det er leeenge! vil du høre hva jeg har gjort? Jeg har skrevet videre på den store vampyrjakten sammen med Kewin!




Så der er det da. Nyheter. Hva med deg? Blir du med på disputas? Du er hjertelig velkommen!

søndag 28. august 2016

Selvhjelp. Min analyse.

Det er så mange som sier at Folkeopplysningen er et underholdningsprogram og har bare vitenskap som ledetråd så man bør ikke ta det så alvorlig. Når jeg kritiserer forskningsperspektivet deres, kunne jeg gjort underholdningen noe bedre selv kanskje?

Ja, det mener jeg faktisk. Ikke alene, men om jeg hadde vært en del av redaksjonen skulle vi brukt en del av det som ble brukt, og så skulle vi servert en bedre og mer treffende analyse. Ok, da antar jeg at det er flere i befolkningen som syns analyse er morsomt, så here goes.

lørdag 27. august 2016

Vitenskapelig avkledningsmanøver

Andreas Wahl er programleder og frontfigur for et underholdningsprogram som etter sigende driver folkeopplysning. Sesongen starter med avkledning av selvhjelp som vitenskap.

Min kommende doktoravhandling på opplevelsesnæring har et nærliggende tema – empirien min er folk som har hatt såpass suksess med bygdeutvikling at de får holde foredrag om hva de gjør til folk som er betalt for å høre på. Jeg har fulgt dem gjennom flere år, undersøkt hva som gjør et foredrag til et godt opplevelsestilbud, og hva, om noe, det er mulig å lære av foredragene.

I lys av min forskning kan jeg se Folkeopplysningen på to måter. Jeg kan analysere programmet som jeg ville analysert et foredrag, i skjæringspunktet mellom underholdning og undervisning. Jeg kan også analysere den vitenskapelige kritikken av fenomenet selvhjelp.

Underholdningsaspektet er upåklagelig. Etter å ha presentert fenomenet starter forskningen med å be en mann med forskertittel om å oppsummere fellestrekk fra selvhjelpsbøker siden han har lest så mange av dem. 52 faktisk. Disse er:

Sett deg mål
Tenk positivt
Styrk selvtilliten

Forskerens tekstanalyse blir til påstander som kan sjekkes ut. Wahl drar til utlandet for å finne forskere som kan motsi hver enkelt påstand. Så drar han hjem, og følger oppskriften sin til å sette sammen det han kaller en tynn suppe av kjendis og kjøleskapsmagneter til et inspirasjonsforedrag.

Sjefen til en gruppe tilhørerne har avtalt at de skal bli lurt i beste sendetid. Etterpå sier de at det var inspirerende å høre om hennes livsvisdom, og vi nærmer oss klimaks. Så blir folk som var på et foredrag for noen måneder siden oppringt. Selv om også de sa at det var inspirerende like etterpå, husker de ingenting.

Oppdraget fullført. Ergo:

Selvhjelp, som alt annet programmet har tatt for seg, er ikke vitenskapelig. Dermed bør man ikke lese sånne bøker.

Alle vi som har kjent på ubehaget med å gjøre ting på oppfordring, som å stå med armene i været og rope «Jeg er en rockestjerne», får muligheten til å snakke om at det der er bare tull. Forskningen har krasjet festen, grinebiterne har vunnet.

Men er dette forskning?


Programmet skisserer lange kausalitetskjeder uten å korrigere for sammenfallende faktorer. Det er vel ikke helt akseptabelt innen naturvitenskapelig forskning? Samfunnsvitenskap kan jeg lett fastslå at det ikke er.

Det beste av analysen er når veltalende selgere av =Oslo setter perspektiv på ”hemmeligheten” om at du kan tiltrekke deg det du ønsker ved å tenke positivt. Etter to uker har ingenting skjedd, og de er gode til å fortelle hvorfor. Hvorfor er dette god historiefortelling? Jo, de kan avkle sannheten, nettopp fordi bøkene ikke er skrevet for dem.

Bøkene er skrevet for vanlige folk i meningsløse jobber. Målsetningen er ikke å løse problemer, men å hjelpe folk å holde ut. Derfor blir det latterlig når folk som står utenfor systemet tolker innholdet. Og la meg få si det med en gang: folk som tjener penger på at syke folk skal tenke positivt, de fortjener all den kritikk de kan få. Det er uredelig og hensynsløst.

Dessverre blir ikke analysen om hvordan selvhjelp virker gjort eksplisitt. Programmet er mest opptatt av å ta selvhjelp på ordet, og da glipper den kritikken man virkelig kunne rette mot humbug i bransjen.

Derimot blir vi servert en alvorlig sammensausing av nivåer og elementer. Individ og grupper sauses sammen når fokuset er selvhjelp, men empirien hentes fra folk som hører på foredrag betalt gjennom bedrifter. Bøker og foredrag sidestilles, selv om bøker kanskje bare er markedsføring og legitimering for foredragene. Etikk og måloppnåelse blandes med et eksempel om at folk som setter seg mål mister gangsynet for andre ting mens de oppnår målene. Jeg skal ikke snakke mye om sistnevnte, bare fastslå at eksemplet ikke viser at det å sette seg mål ikke virker. Det virker så bra at man kan miste gangsynet, og da må man være varsom med hvilke mål man setter seg.

Hvis vi definerer en organisasjon som en samling av folk som setter ressursene sine inn på å nå noen felles mål, må vi anta at det den gjør skal hjelpe den å nå de målene. Hvis vi tar dette som utgangspunkt for motivasjonsforedrag, er det vanskelig å se at de lar seg lure. Hvis det var så idiotisk som Folkeopplysningen vil ha det til, så kunne de bare slutte med det.

Noe som er plukket ut som et resultat av en analyse av bøker, skal puttes inn i en helt annen form, nemlig et foredrag. I skifte av medium forandrer materien seg, og hvordan kan man vite at det er innholdet som er viktig for et motivasjonsforedrag? Allerede med valget av Anne Marie Ottersen, en kjendis med en formidlingsevne godt over gjennomsnittet, er muligheten for et nøytralt eksperiment ødelagt.

For å virkelig legge breisida til: det er ikke selve innholdet, men formen lærdommen presenteres på som er viktig. Wahl sier han vil ha ei tynn suppe, og serverer Ottersen kjøleskapsmagneter som hun skal koke sitt foredrag på. ”Det er bare å gønne på.” ”Hvis jeg faller sju ganger, reiser jeg meg åtte.” Det er klisjeer. Og der er et problem til.

Klisjeer har blitt klisjeer nettopp fordi de har vært meningsfulle en gang. Og grunnen til at de er meningsfulle er ofte at de er tvetydige. Dette kan man ikke analysere med positivistiske metoder, for i naturvitenskapen er målet å være presis på en entydig måte. Slik er det ikke for det vi tar inn gjennom sansene. Det må gjerne være tvetydig, for da oppmuntrer det oss til å bruke vår egen dømmekraft i en dobbel forstand. På den ene siden bestemmer vi oss for at noe er interessant, gjerne fordi sjefen vår har gått god for det, og så legger vi vår beste vilje inn i å finne ut hva det skal bety. De tvetydige budskapene inspirerer nettopp fordi det finnes flere måter å koble seg på dem. Vi kan si den samme setningen fra det foredraget vi var på, og så er vi enige om at det er viktig, selv om det ikke betyr nøyaktig det samme for oss som for foredragsholderen, for meg som for kollegaen min. Den felles opplevelsen blir utgangspunkt for en refleksjon, og vi trenger ikke bli enige for at den skal bli viktig.

Der kommer den vitenskapelige entydigheten til kort, den kan aldri inspirere. Det viktige er nemlig ikke det som blir sagt i foredraget, men hva vi blir inspirert til å tenke. Dermed er det helt absurd når deltagere blir spurt hva de husker fra et foredrag tilbake i tid. Dersom det var noe foredragsholderen sa som var viktig for dem, ville de ha snakket om det og gjort det til sitt eget. Det er vanskelig å huske hvor man tar det fra. Vi forskere driver ikke med kildehenvisning fordi det er naturlig å gjøre, men fordi det er vanskelig. Etterhvert er det lettest å bake inn det du har lært med din egen livsvisdom, det er da det funker best. Også hvis du skal ha troverdighet hos andre.

Hva om det nettopp er nærværet av en kjendis som gjør at tilhørerne føler seg med i den samme kretsen?  Hemmeligheter fra eget liv bak fasaden avdekkes, og referanser til andre kjendiser gir ytterligere opplevd legitimitet.

Eksperimentet er avtalt med sjefen. Det kan være at man i programmet har sett bort fra en av de viktigste delene av foredraget, nemlig forberedelsen om hva foredraget skal inneholde, hvilken setting det skal passe inn i, og om hvilke tilpasninger som skal gjøres for at det skal passe. Da er det bestilleren som får ”nær kjendis”-opplevelsen. Statusen som den som har diskutert og sammenlignet jobbutfordringer med polfareren, langrennstreneren eller skuespilleren, kan være ønskelig i seg selv. Siden Wahl er kjendis, har jo sjefen fått akkurat det – selv om det var på en annen måte enn vanlig.

Da har jeg ikke engang begynt å snakke om skatteregler som gjør at det er billigere med faglig foredrag enn ren underholdning, slik at det kan hende at underholdninga er pakka inn som læring. Publikum er betalt for å lytte, og etterpå er det middag og fest. De kjenner seg sett, om ikke av kjendisen, så av sjefen, som åpenbart og målbart setter pris på dem. 60 000 på foredrag, og 600 000 i alternativkost på lønna til de ansatte.

Jeg leverer ikke et fripass for foredrag. Det er massevis av vås på foredragsmarkedet, men det hjelper ikke på tilbudet dersom alle eksperter med andre erfaringer enn det man har vitenskapelig bevis på, blir avvist som lureri.

Store deler av ledelseslitteraturen ville gått med i samme slengen. Det er fordi det handler om framtida. Ingen vitenskap kan med nøyaktighet si hva som vil funke for akkurat denne organisasjonen, på akkurat dette tidspunktet. Enhver beslutning om framtida vil måtte basere seg på en viss dose lokal handlekraft, oversettelse, og ikke minst tro.

Den naturvitenskapelige forskningsanalysen kommer i dette tilfellet til kort, og forklarer lite. Underveis kritiseres motivatorer for å hente all legitimiteten sin i personlige erfaringer. Men Wahl er ikke annerledes. Riktignok er han utdannet fysiker, men legitimiteten hans ligger like mye i hans status som programleder på nasjonal tv som i forskningen.

Den store forskjellen er at motivatoren er åpen om at han ikke baserer seg på forskning. Folkeopplysningen presenterer sin analyse som noe annet enn underholdning, og da blir det programlederen som står igjen avkledd og naken.


Oppfølging: slik ville jeg gjort det

onsdag 8. juni 2016

Villig til å mislykkes - ikke jeg, nei!



http://www.h-avis.no/pafredag/meninger/debatt/man-ma-vare-villig-til-a-mislykkes/o/5-62-242959?access=granted

Ja dette er en skjermdump fra 8.april, sist jeg hadde innlegg i Haugesunds Avis. Det kan vise seg at jeg ikke er så villig til å mislykkes, likevel. Men hør du på hva jeg sier, og ikke det jeg gjør, for jeg mener iallfall at man skal prøve å være villig til å mislykkes, selv om det er utrolig vanskelig.

Påsken var min aller siste sluttdato som jeg ikke hadde tenkt å holde for avhandlingen min. Den gangen jeg startet sa jeg til alle at dersom finansieringen var ferdig og jeg ikke var ferdig, da skulle jeg skrinlegge prosjektet mitt og gå videre i livet, uten å se meg tilbake. Det er det jeg ikke klarer. Nå har jeg ingen ny sluttdato, og jeg jobber samtidig med oppgave og det jeg skal gjøre etterpå, som bortsett fra at jeg skal holde foredrag og formidle det jeg har forsket på, er høyst usikkert. Snart kommer det en ny underside oppe på venstre side kalt foredrag. Jeg har også registrert et par nye nettsider, sånn for sikkerhets skyld. Og jeg har fått snakke med mange morsomme og interessante mennesker.

Etter påske har jeg hatt et pauseoppdrag, et oppdrag diametralt motsatt av å sitte for seg selv på hjemmekontoret og dra seg i håret. Jeg har undervist minoritetsspråklige arbeidssøkere i yrkesnorsk, norsk arbeidsliv, jobbsøking - ting jeg kan - samt ting jeg måtte lese meg opp på, sånn som salg, service og lager. Fantastisk moro. Seks timer undervisning og kursledelse fem dager i uka. Slitsomt og supergøy samtidig! Jeg har kommet meg ut av pysjbuksa på hjemmekontoret. Skvetter ikke av at det er lyder på kontoret. Sminke hver dag. Stryke klærne mine hver kveld. Høye hæler - ja det droppa jeg etter den første uka. Uansett, jeg fikk være med fantastiske folk, og når jeg forlot gjengen min ble det tårer, og slett ikke alle var mine. Det er så deilig å kjenne at en er noe for folk som ikke bryr seg om du har referansene i orden. Da snakker jeg ikke om folk du har jobba med, men om de teoretikerne jeg referer i tekst.

Tanken min var at jeg skulle gjøre oppdraget, på nesten to måneders varighet, og så hige etter å komme tilbake å skrive ferdig resten av oppgaven og løse de nøttene som står igjen. Det er bare det at det er mye mer spennende å løse nøtta som kommer etterpå. Da får jeg fortsette å snakke med folk. Jeg liker å snakke om hva jeg skal gjøre i framtida, samtidig som at jeg later som at jeg er sikker på at den framtida inneholder meg selv som har klart å bli ferdig. Men da må jeg faktisk skrive og ikke bare snakke om å skrive.

Det er vanskelig - og nå har jeg investert altfor mange år av livet mitt til at jeg klarer å gå min vei. Og jeg har trua på at det kan bli ok, selv om det fremdeles kommer til å kreve en del av meg. Samtidig som jeg gruer meg, for det kan fremdeles hende at det stopper opp igjen.

Men sånn er det med framtida. Vi kan ikke telle oss inn i den, vi kan ikke standardisere, vi må bare la den komme som den er. Men sommeren er den beste framtidssesongen. Jeg syns Inger Hagerup sier det kjempevakkert:

Tiden kommer

 

I et landskap, nytt og uten minner

står et epletre i blomst og skinner.

Epletreet dufter nyskapt sommer.

Her har tiden aldri vært. Den kommer.

 

Inger Hagerup

lørdag 20. februar 2016

Damer er jaggu ikke morsomme. Dette er grunnen.

"Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet." kom denne uka  ut på norsk, og på humoristisk vis viser Jon Ronson hvordan konsekvensene av en dårlig vits kan være alvorlige. Det kan koste deg jobben og ryktet og føre til massive psykiske problemer.  Det var det som skjedde med Justine Sacco da hun til sine 170 twitterfølgere skrev den dårlige vitsen: "Skal til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!" Ingen av hennes tidligere vitser hadde slått an noe særlig. Denne ble plukka opp av noen som ikke trodde det var en vits. Dermed var det jo et vilt rasistisk utsagn, som dessuten vitner om en total misforståelse av fysiologiske faktum om hvordan HIV smitter.


Dagens twitterfeed fra Justine Sacco starter slik.

tirsdag 9. februar 2016

Hva vet du egentlig om mensen?

Først publisert i Haugesunds avis 10.07.2015
Kroppsfiksering er fordummende. Det tar fokus vekk fra andre og viktigere ting. For eksempel vår kunnskap om kroppen. Faktisk har jeg hatt lyst til å skrive om menstruasjon helt siden jeg kom over forskning som snudde opp ned på alt jeg trodde om saken.
Jordbæruka, tante rød, den røde fare, eller bare «den tida i måneden». Det sies at kjært barn har mange navn, men også det som er tabu får mange navn. Menstruasjon snakker vi ikke om, den bare er der. Så lite er det snakket om at reklamene er full av ting for å tilsløre fakta. Alle vet vel at det er ei uke i måneden hvor jenter må forholde seg til noe blått vann, og så liker de å ha på seg hvite klær og hoppe og danse. Ja, man kan endatil bli litt skuffet når tiden for hvite klær og glade mennesker ikke blir så lykkelig som man hadde sett for seg.
Hva som faktisk skjer i kroppen er en fantastisk historie. Det fins lite forskning, men noen teorier har fokusert på at man menstruerer fordi kroppen skal kvitte seg med skadelige stoffer. Men hvorfor man menstruerer er feil spørsmål i følge en forskningsartikkel fra 2011. Det interessante spørsmålet er hvorfor kvinner, fra pubertet til overgangsalder, bygger opp livmorveggene helt regelmessig. Det er bare mennesker og våre slektninger primatene, noen flaggermus og elefantspissmusen som gjør det samme. Hundenes løpetid er ikke en menstruasjon, for her er hunnene bare seksuelt aktive akkurat i løpetiden, og livmorveggen absorberes dersom hunden ikke blir drektig.
Tjukk livmorvegg er en forberedelse for graviditet, men kroppen kvitter seg med det, hver måned. Det kan jo virke ganske uhensiktsmessig. Man mister blod og nyttige næringsstoffer slik som jern. Mange har kramper, får vondt eller blir slappe når kroppen skal kvitte seg med overskuddsmaterialet. Så hvorfor driver vi med dette?
Her kan den ellers utmerkede pubertetsserien til NRK gi oss feil svar. Der sier programleder Line Jansrud at den tjukke veggen er næringsrik og venter på at egget skal feste seg. Den nye forskningen tyder på at det motsatte er tilfelle. Det er for å beskytte moren fra fosteret. I motsetning til hos hunder, har menneskefosteret ganske stor kontroll over mors kropp. Hormoner, blodtrykk, næringsstoffer: Fosteret tar over kroppen i mye større grad enn tidligere antatt.
I tilfeller der hunden kommer i livsfare, kan en hund abortere sine foster. Ikke med vilje, men som en naturlig selvoppholdelseskraft. Denne muligheten fins ikke hos mennesket. Om et befruktet egg har festet seg, styrer den over kroppen til moren. En mor har også celler fra barna sine levende i kroppen sin hele livet. Alle fostre som har festet seg i livmorveggen avgir celler til mor, og ingen vet helt sikkert hvorfor. Livmorveggen kan dermed fungere som en slags buffer slik at bare de friskeste befruktede eggene klarer å feste seg. Det beskytter moren både mot det energiforbruket som går med på en graviditet som likevel hadde ført til spontanabort, men også mot alt for mange fremmede celler i kroppen.
Dette syns jeg er en langt mer fascinerende historie enn at det skjer noe ekkelt med kroppen hver måned, og det hadde det kanskje gjort det enklere å snakke om menstruasjon også. For hvordan vi forholder oss til menstruasjon er en samfunnssak. I vårt samfunn slipper vi å tenke mye på det. Andre steder regnes menstruerende kvinner for urene, og må holde seg vekke fra jobb og skole. Det er også fordi tilgangen på hygieneprodukter er liten. I Kenya koster en pakke bind tre fjerdedeler av en gjennomsnittlig dagsinntekt. Da er det ikke rart at mange jenter må improvisere med filler, blader og kanskje avispapir. Det er ubehagelig, og kan føre til infeksjoner.
Dessuten, fordi man ikke har ordentlige forhold for å bytte på skolen, må de holde seg hjemme, og en studie viser at jenter har fire dager fravær på grunn av menstruasjon – i måneden!
En kanadisk organisasjon har hjelpeprogrammer i Kenya og Tanzania som gir ut sett med gratis menstruasjonskopp. Det et slags stettglass i silikon som holder 15-30 milliliter væske, og brukes i stedet for bind og tamponger. Koppen tømmes et par ganger i døgnet, og jentene kan vaske dem selv. I tillegg holder silikonkoppen i ti år, så kostnaden blir mye mindre enn for engangsprodukter. Nå kan jenter kan komme seg på skole og på jobb, uten at de trenger å bekymre seg for sanitære forhold på skolen.
Informasjonen om dette kommer fra organisasjonen selv. De har gjennomført et par studier, men det hadde vært veldig fint å ha kunnskap som kom fra andre kilder. Det kan tyde på at dette er en løsning som er bedre for økonomien, for miljøet og for det sosiale livet til damer. Det trenger vi dessverre mer kunnskap for å si, og da må vi klare å snakke om det. Som begynnende menstruasjonskoppentusiast har jeg oppdaget at det fins veldig få arenaer der dette temaet er passende.
Man hopper ikke rett på, liksom. Men jeg har funnet ut at det å fortelle de fascinerende historiene, om hvorfor vi bygger opp livmorveggen, og hvor nyttig menstruasjonskopp er i Øst-Afrika – er det en måte å pense samtalen inn på det. Det er viktig at vi begynner å snakke om dette, også sånn at det ikke skal være så skammelig.
Tabuer står for fall.
Om vi tør å starte samtalen om kroppens indre.

Referanser: 




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...