tirsdag 20. januar 2015

Å nyte utsikten herfra


 Nå som jeg har delt det mest pinlige og skammelige i livet med den lille delen av verden som leser norsk, tenker jeg at jeg nå har kommet så langt at det er greit å dele oppturene også. Rett og slett fordi jeg har møtt på folk på gata som legger ansiktet i triste folder og lurer på hvordan det går med meg. Og mens det var fint før, så passer det ikke lenger med veldig triste folder. Dessuten fins det forskningsmessig belegg for å si at det er egentlig desto viktigere å dele oppturene siden det negative gjerne veier tyngre. (Se her: En god dag på jobben - jeg tror det er en link der. Finner du den?)

Det går bra. Denne uka er jeg offisielt på jobb for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg har ikke gjort noe annet enn å se på bøkene mine. Jeg har prøvd å se på noe av det siste jeg gjorde, men jeg klarer ikke helt forstå hva det var jeg holdt på med. Men det gjør ingenting, for jeg er på kontoret. Jeg grugleder meg til å nærme meg stoffet mitt på nytt.

Sist uke var jeg hos legen fikk jeg sette et digert kryss i taket. Jeg er ikke helt på topp enda, og jeg må fremdeles passe på at jeg ikke gjør for mye. Men jeg er på vei oppover.


Mopp og Mikko elskar dyr! Men kven er Mopp og kven er Mikko?


Nå forstår jeg historiene i alle bøkene til to-åringen. Det gjorde jeg ikke for tre måneder siden.

Nå forstår jeg og ler av spøker jeg ikke har hørt før. Det var en utfordring for to måneder siden.

Nå kunne jeg kanskje til og med improvisert og klart å lede mennesker på jobb. Det klarte jeg ikke for fire måneder siden. Men det skal jeg ikke finne ut heller på ei stund.

Nå er det nå. Nå skal jeg jobbe nesten halvt, og bli kjent med det nye kontoret mitt.

Det vil si: jeg skal være på kontoret. Jeg skal tenke på denne jobben som en hvilken som helst annen tilstede-jobb, selv om det egentlig ikke er det. Jeg skal klare å være her en del hver dag. Men enda forstår jeg ikke helt hva det var jeg holdt på med, og jeg sliter med å lese tung tekst. Det spiller ingen rolle, jeg vet at det kommer.

For ei uke siden hadde jeg en ny tanke. Det var så deilig at jeg ikke trengte å skrive det ned. Det gikk opp for meg mens jeg satt på flybussen inn til byen: denne tanken har jeg ikke tenkt før. Den handler ikke om å være sykemeldt. Den handler om avhandlingen min. Den er kanskje banal når jeg skriver den ut, men det spiller ingen rolle, for det er en ny tanke!

Allerede et par dager seinere ble jeg så glad i kroppen min. Den kan gjøre fantastiske ting! Før jul klarte jeg å komme meg opp i skulderstående på en yogatime, og på neste time hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke klarte noen ting. Sist uke var jeg på flere yoga-timer. Det jeg har trent mest på det siste halvåret er å holde igjen. Ikke presse meg for å få ut treningsnytten, for det er ikke så viktig som å porsjonere ut energien slik at jeg ikke går i kjelleren etterpå. Men sist uke lyttet jeg til kroppen, og likevel klarte den en videre-time med letthet. Riktignok en "myk yoga videre"-time, men likevel.  Etterpå var jeg så lett at jeg nærmest fløy hjem.

Hjem til en tom leilighet. Familien har flytta til Karmøy, jeg også, og har blitt pendler.  Det er veldig, veldig deilig for sykmeldt småbarnsmor å få pause. Å få dusje hver morgen. Å få sove ut fra min kropp. Å ikke bli hoppet på. Å ha bare meg å tenke på.

Jeg var litt bekymret for at jeg ville samle opp en del dårlig mor-poeng på forhånd. Men når jeg kjenner på framgangen jeg har hatt den uka jeg har vært her aleine kan jeg ikke tenke meg en bedre bruk av tida. Og mine barn har en fullt kompetent pappa, som jeg skal være god støtte for når jeg kommer hjem. Bedre enn før jeg dro.

Sakte. Veldig sakte,
Går det fremover.
Oppover.
Omsider.
Jeg er ute av kjelleren for lengst.
Oversikten, den lar vente på seg.
Og i mellomtiden nyter jeg utsikten.
Herfra.
Her er jeg

Nå. 

Tilstedeglede i 3. etasje

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...