torsdag 24. april 2014

Fail again. Fail better... and then what?

I'm preparing a talk for this year's Technoport Conference here in Trondheim. My title is Fabulous Failures  in the session on Celebrating Failure. I'm wedged in between two people with a lot of experience in entrepreneuring - whilst I should provide the view from research. Well, my kind of research, at least - so I'm throwing in a bit of art. And of course - I need some good stories. 

A fabulous failure is a failure to do what you originally thought, but where the result is better than anticipated. Central to my talk is a quote that I'm sure that many of you have seen or heard. 

I saw it for the first time at an art exibition in Moss called Momentum. I was there with Gitte Sætre and Tone Boska - they were locals when I worked with regional development issues in Virtuous Circles outside Bergen. They both had their feet in the artist community. We were on a roundtrip to get inspiration to how we could get businesses in the community to collaborate with artists, inspired by suggestions that art is really at the center of innovation. Whether the work we did there was a failure or success is dependent on the definition of those concepts- but one thing that came out of this trip was a quote that has stayed with me since.

This was the poster heading the exhibition - named Try again. Fail again. Fail better


I loved the expression - both verbally and visually - and later I learnt two things: 

1. The artist is Mark Titchner - and he was curating the exhibition with Anette Kierulf. 

2. The quote is from Samuel Beckett. (No, not Steve Jobs this time, as someone suggested)

I'm going to leave Mark Titchner - I don't see how this poster is going to make a difference in my talk, I'm going to go with white text on a black background. But I am going to talk about Samuel Beckett and what he thought about failure.

The above quote is found in countless motivational posters - but I'll use just the text. Because it is quite interesting that these three imperative sentences should become motivational - because I think most people don't understand the profundity of the quote. 

Now we know that Beckett was a deep thinker. He was not much of an academic - his career in lecturing fell short when he decided to fabricate the discussion material for his class. Smart solution, but not very accepted. Similar to quite a few entrepreneurial ventures - but this one failed to get recognition as a way to teach. 

He always intended to be a writer, though. His most famous play is "Waiting for Godot" - in which I read in a review on his wikipedia page:  

In a much-quoted article, the critic Vivian Mercier wrote that Beckett "has achieved a theoretical impossibility—a play in which nothing happens, that yet keeps audiences glued to their seats. What's more, since the second act is a subtly different reprise of the first, he has written a play in which nothing happens, twice." http://en.wikipedia.org/wiki/Samuel_Beckett

In 1969 Beckett won the Nobel Prize. Most of us would agree that he had success - but Beckett didn't believe in the notion of success.

In a way, Beckett writes about despair and is known for his black humour, so it is in deed humourous - or exactly his point - that such a tiny quote should be used to be inspirational. 

His pieces got shorter and shorter, and in the 80's he published three novellettas, of which "Worstward Ho" was one. Here, in one of the first passages is the quote embedded: 

All of old. Nothing else ever. Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.


He only believed that it was possible to fail better. Nothing is a complete success. Since success is not possible, then one might think that it is possible to stop trying, giving up. But that is not an option either, we are compelled to carry on trying, even if we know it is futile. Others will use what we do and put their own meaning into whatever you let loose on the world. And that will not change - that is all of old. 

To get you thinking about how this quote is used, I want to challenge you to think what the implication would be of failing better. 


A very long portrait so you have time to think. 





For many it is an expression of grit. You fail, fail again, and again, and at last you will succeed. 

If Beckett were to write an implication line it would be - fail better. fail better. He doesn't though - he writes later in the piece: Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. 

This I knew. But yesterday I read "Worstward Ho" once more, and I realized that he had been closer to what I think is the implication than what I thought. So for me too - it is all of old, I haven't been able to come up with anything new. Nothing that hasn't been tried communicated before

Look at this: 

All of old. Nothing else ever. But never so failed. Worse failed. With care never worse failed.

Dim light source unknown. Know minimum. Know nothing no. Too much to hope. At most mere minimum. Meremost minimum.

Do you agree? He's said it right there. 

On the other hand - his writing is not that accessible - so I think I might be needed to explain. Or if you got it - it's worth saying again. 

Stop keeping those high ideals - instead get down to the minimum - and set your targets as low as possible. That's the prescription for failing better. If your anticipations are meeting very high ideals - chances are that you'll be failing by a long shot. But if you anticipate a mere minimum, chances are that you can fail better than anticipated. Hence - a small, but significant fabulous failure. Huzzah!


I've got my implication line ready. Can you guess what it is?

Fail again. Fail Better. Feel Better!

tirsdag 8. april 2014

Fiaskofobisk forskning - det er det minste du kan gjøre

Det er så mange som spør meg: hvordan skal vi jobbe med fiaskoer før de har skjedd? Er det ikke best å bare unngå fiasko? 

Min påstand er at vi i vårt samfunn er så fiaskofobiske  at vi har et usunt forhold til det å gjøre feil. Det gjør at feilene enten ikke gjøres fordi man holder seg langt innenfor sitt mulige handlingsrom og aldri finner ut hvor veggene er, eller at man beveger seg med et så stort maskineri at man ikke legger merke til at man går rett gjennom lettveggen. En sunn holdning til fiasko er å gjøre dem i ufarlige omgivelser eller med så liten risiko at de ikke tar drepen på oss. 

En fiasko kan vi definere som et feilgrep som man kan le av - gitt nok distanse i tid eller rom.

Et eksempel er pianoet som skulle flyttes 150 meter fra skolen til kulturhuset. Det var jo et veldig kort stykke så dugnadsgjengen tenkte at det var en ganske lett jobb.

Og sånn ble det til at sju mann bidro til å bære pianoet opp på lasteplanet. Så satte en seg bak rattet, og seks sto på lasteplanet for å holde fast pianoet.

Det var akkurat blitt vår, bjørka hadde begynt å sprette langs veien. Opp en liten bakke i et kryss så det helt bart ut, men sjåføren, han visste at det kunne være glatt. Det er godt å være lokalkjent, og derfor gav han litt ekstra på for å komme opp bakken på første forsøk. Det lyktes han med.

Dessverre var den lille akselerasjonen ikke uproblematisk på lasteplanet. Pianoet fløy bakover, og seks menn måtte hoppe ned i sikkerhet. De seks klarte seg fint.

Det samme kunne ikke sies for pianoet. Det var ettertrykkelig knust i sammenstøtet med bakken, og det var ingen sjanse for at det kunne spilles på samme kveld.

Men hva med sjåføren? Hvordan gikk det med han? Han var riktignok uskadd – men hvordan tror dere han hadde det?

Han var nok like knust som pianoet.

Denne historien var det mange som lo av, men sjåføren som opplevde at to risikoer (risiki - hvis du er litt fin på det) kom opp mot hverandre, kunne ikke le av den på mange år. Hvordan gikk det til at folk ikke klarte å inkludere ham i den morsomme historien? 

Kan det hende at han fulgte opp den vestlige tradisjonen etter kalvinismen med å vurdere seg selv etter det han gjorde, altså at den som gjør en fiasko, er en fiasko? I boka "Born Losers. A history of failure in America", skriver Sandage (2005) om baksiden av den amerikanske drømmen - og hvordan man begynte å karakterisere både tapere og vinnere.

På slutten av 1800-tallet var det karaktertrekk som kunne gi et pek om framtidig suksess. Ærlighet, hardtarbeidende osv. Men ettersom behovet for å bestemme seg om framtidige forretningspartnere ble det personlighetstrekk som tok over, om man hadde stil eller  var selvsikker. I dag er jo personlighet en millionindustri, og åpner du en bok om entreprenørskap skal jeg vedde på at det første kapittelet har en tittel som "Hvem er entreprenøren?" (Se for eksempel Kirby  eller Wickham

Hvis svaret ditt er "jeg" - vil jeg påstå at den boka er helt ubrukelig for deg, enten du passer entreprenørskapsprofilen eller ikke. Det må da være mye bedre å finne ut hva du skal gjøre enn å drive og forandre personlighet. Ikke minst hvordan du skal forholde deg til en prosess som nødvendigvis må inneholde elementer som at du prøver deg på at du gjør noe du ikke kan, og dermed risikerer at du feiler.  Med et slikt syn på entreprenørskap, som noe du gjør, er læring og nyskaping svært beslektede tema. Å gjøre noe nyskapende er simpelthen å lære seg noe som ingen andre har lært, for all læring må kjennes på kroppen og tilpasses alt det du kan fra før av.

De viktigste triksene jeg har lært av å studere entreprenører er 
  1. sette minstemål og
  2. sikre balansen.

Et minstemål passer på at du når noen av målene dine uansett, og så får det være bonus hvor langt du klarer å strekke deg utover minstemålet.

Og balanse. Ingen kan være god på alt, og det betyr at den som skal bli god på noe må prioritere bort.

Jeg tester ut nå om jeg kan bruke mitt eget liv som eksempel. Jeg tror det går - og vil gjerne ha tilbakemeldinger.

Jeg har to hovedarenaer som jeg arbeider på, og hvor jeg gjør større og mindre fiaskoer. Hjemme og på jobb.  Og jeg har ett spørsmål som jeg bruker på to ulike måter: hva er det minste jeg kan gjøre ?

Av ulike grunner har jeg endt opp med aleneansvaret for to barn i lengre perioder. De barna er mine, altså, ellers hadde jeg aldri holdt ut med lite søvn, rot overalt og bare meg som rydder og vasker. Jeg tenker ikke at jeg skal være noen supermamma, men det er bare meg  - for at jeg skal klare det må jeg sette minstemålet så langt nede at alt unødvendig er prioritert bort. Så langt har jeg satt tre minstemål:
  1. at vi har det kjekt ilag, jeg og barna,
  2. at hjemmet ikke er helseskadelig,
  3. at det er ryddig nok til at jeg ikke får merarbeid.


Den første får jeg som regel til, og det viktigste er å være streng med leggetid, og å ha god nok tid om morgenen (men med mini som våkner klokka kvart over fem er det ikke så vanskelig å ha god nok tid.) Den andre klarer jeg som regel, tror jeg, men jeg ligger som regel nærmere nedregrensen enn skinnende rent. Den siste fører ofte til feil, siden mini har begynt å bevege seg i høyden, og jeg har bestemt meg for at jeg må ha møbler tilgjengelig til tross for at han klatrer på dem. Og noenting får han lov til - som å ta på tingene i vinduskarmen - disse tingene rydder jeg hver dag. Som regel opp fra gulvet.

Andre ting blir små fiaskoer. Som å glemme kjekspakken på benken. Da blir det plutselig kjekspress i sofaen! Og merarbeid for mor.


Men da tenker jeg - i det minste må vi ha det kjekt i lag, jeg og barna - så da er jeg ganske fornøyd med at jeg iallfall denne gangen klarte å gjøre støvsuging til noe kjekt å gjøre sammen.


På jobb er det noe ganske annet. Der har jeg faktisk lyst til å gjøre en forskjell for flere. Mens det er mange som lærer seg å ha gradvis større barn, er det ingen andre som skriver doktorgrad om positive avvik som utviklingsvei. Jeg har lyst til å ha størst mulig impact med det jeg skriver om. Jeg syns nemlig det er så viktig at vi lærer oss å feile og feire, fordi vi har så store utfordringer i verden som skal løses, og mitt bidrag er hvordan vi kan tenke om det å gjøre nytt.

Det kreves at jeg skal levere inn en 1-3 cm tjukk blekke med stoff som er publiserbart, som bedømt av komiteen. Det er minstemålet for doktorgraden, og det skal jeg klare til slutt, men jeg har fått mine avslag på artikler jeg har lyst til å skrive. Det er mine fiaskoer. 


Men jeg kan jo ikke skrive noe annet selv om noen ikke liker det jeg skriver. Da får jeg bare muligheten til å prøve på nytt. Og på nytt. Og hver dag spør jeg meg et spørsmål: hva er det minste jeg kan gjøre for at jeg skal være nærmere målet mitt når jeg går hjem i dag. Hva er det minste jeg kan gjøre for at jeg skal gjøre en forskjell for noen. Og hver dag ser jeg faktisk at jeg har kommet litt lenger. Til tross for digresjoner som et blogginnlegg i ny og ne.

Og et foredrag. Nå skriver jeg på foredraget jeg skal ha på Technoport seinere i april - om fabelaktige fiaskoer. Jeg tror det også bringer meg nærmere målet mitt. Selv om jeg ikke helt skriver om å feire feil i oppgaven min, så ligger det prosessuelle synet til bunn - utvikling er er spiral av gjentakelser og læringsmuligheter.

Et siste triks for å gjøre noe nytt er å spørre om hjelp. Nå håper jeg å få hjelp av deg. Kan jeg bruke min egen situasjon som eksempel, eller blir det klamt? (Jeg har masse annet altså, dette er bare en liten bit av det) Har du gode eksempler på det minste man kan gjøre? Andre tips?

Og ja, enda en ting til om å ta risiko: det kan jo også hende det går godt!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...