fredag 30. mars 2012

Konkurranse! Utfordring!


Jeg har blitt utfordra til å ha konkurranse.

Man skal gi seg selv utfordringer innimellom. Heldigvis har jeg samarbeidspartnere som utfordrer meg, og stiller spørsmål som: Hvordan skulle det se ut om en forskningsblogg skulle ha en konkurranse?

Jeg tror det må bli en utfordring om å utfordre seg selv på nye måter, kanskje på områder som ikke betyr så mye. Det betyr mye for meg at jeg klarer å levere doktorgrad. Innimellom tror jeg at jeg mislykkes. Jeg gjør ikke nok datainnsamling. Jeg glemmer å stille de åpenbare spørsmålene. Jeg glemmer å følge opp det som er viktig. Jeg avbryter folk rett etter at jeg har stilt et viktig spørsmål. Lista er ganske lang over ting jeg må trene på.

Men innimellom klarer jeg å utfordre meg selv på områder der det bare er gøy. Det er 5 år siden jeg hadde mitt første grønnsaksforsett. Det var nyttårsaften, og kvelden tilbrakte jeg med to gode venninner på ei hytte langt opp i fjellet. Der lagde vi festmiddag på gassbluss. Vi spiste kalkun i ullundertøy og hadde det utmerket – bortsett fra en ting. Jeg hadde ikke noe nyttårsforsett. Iallfall ikke et som var noe annet enn «gjør mindre av det jeg liker» som f. eks å spise snop, eller «gjøre mer av det jeg ikke liker» som å rydde, trene, rekke alle deadlines osv. Mine nyttårsforsett, i den grad jeg maktet å ha dem, gjorde meg ingenting godt. Jeg ville prøve noe annet. Men hva da, lurte jeg og puttet enda en av de knakende gode rosenkålene inn i kjeften. Hva med «mer rosenkål?»


Det var det letteste og beste nyttårsforsettet noensinne. En frossen pose rosenkål i januar senere hadde jeg allerede klart det. Så ofte spiser jeg rosenkål. Men for å være sikker spiste jeg det mange flere ganger i løpet av året. Jeg har spist det mye mer etterpå også. Jeg var ikke veldig kreativ, men jeg vet det at rosenkål er godt gratinert sammen med blomkål, eller grillet med pinjenøtter.

Sånne ting gjør man bare en gang. Jeg gadd jo ikke å telle for å sammenligne. Så året etter gjorde jeg noe helt annet. Spinat. Jeg har grønnsaksforsetter fremdeles, men nå er hele familien min inkludert. Og det er fremdeles helt umulig å feile.

Da kommer vi fram til tema for konkurransen: Hva er din beste utfordring til deg selv? Jeg har lest meg opp på hvordan andre bloggere har konkurranser. Her tror jeg det må bli sånn at du skriver et innlegg på maks 300 ord eller har et bilde med forklaring til. Det kan du legge ut på din egen blogg, eventuelt kan du skrive det rett inn i kommentarfeltet eller sende til meg på kristianne.v(a)gmail.com.
Så skal jeg ha en presentasjon av bidragene, og så blir det en kåring. Det er også en egen kåring på beste forslag til kåring, for der har jeg ikke peiling ennå. Ellers gjør jeg det bare selv. Er det greit og ok?

Tidsfrist? Fredag den 13., altså fredagen etter påske burde være nok i massevis.

Og hva skal premien være? Man må jo ha premie, gjerne sponsa ting. Men jeg har jo ingen sånne ting. Siden jeg ikke vet hvordan man skal skaffe seg sponsorer, så blir det hjemmelagt premie. Du kan få en forskningsmessig analyse på 500 ord, om et fritt valgt tema, fortrinnsvis din virksomhet, deg eller noe annet du syns er interessant.

Sånn. Nå tror jeg at jeg har det som skal til for å ha en konkurranse. Oppgave, tidsfrist og premie. Så må jeg vel bare vente og se om jeg får noen deltagere. Spent nå på om jeg klarte å sette i gang fantasien din!


xxxx
Oppdatering 3. april. Det er NÅ jeg har det som skal til for å ha en konkurranse. Allerede nå har jeg fått TO bidrag! Begge to er kjempeflotte, og utfordringen er til verden like mye som til deltagerne selv. Begge to har en tydelig beskjed: Flink pike, gå og legg deg! Og likevel er de veldig forskjellige. Det blir vanskelig for meg å sammenlikne, så det blir en morsom oppgave!


Selv om det har blitt vanskelig nå, håper jeg på å få flere bidrag, og gjerne et bidrag fra nettopp deg! 

Deltager 1: Luftgitar - Ikke for pyser

Nå måtte jeg virkelig tenke. Den beste utfordringen jeg har gitt til meg selv må jo være noe med fallhøyde, noe uventet, grensesprengende, noe som kostet litt å gjennomføre både personlig og utad... som ved vellykket gjennomføring også hadde en stor, positiv virkning på meg selv og helst andre. I KNOW. Jeg gjorde noe sprøtt en gang. Noe jeg til dags dato ikke skjønner helt at jeg faktisk gjorde, men som ga tidenes adrenalinkick... Jeg stilte opp i NM i luftgitar som første jente noensinne. Først vant jeg delfinalen på Samfunnet på Ås, og så spilte jeg luftgitar i 2 omganger på Samfundet i Trondheim i en landsdekkende finale med 1000 hylende publikummere. That´s it. Det var ikke "vanskelig", det var ikke "uoppnåelig", men før det var jeg definitivt mest bevandret i scenelivet fra opptredener med studentspelemannslaget der jeg spilte fele....Luftgitarbevegelsen ble forøvrig forsket på etter dette, blant annet ville de finne ut hvorfor det "bare" var menn som drev med denne veldig artige aktiviteten!

Nettet glemmer forøvrig ikke, her er bildebeviset:
http://www.abcnyheter.no/kultur/livet/030218/luftgitar-ikke-pyser





Deltager 2: Evnen til å gi Faen

Oppigjennom årene har jeg blitt så drit lei. Lei av alle som visste så mye om hva som var best, mest, riktigst, lengst, størst, minst, verst – for meg! Snille, søte ord blandet med pekefingermoralistiske advarsler som: ”Det der kan du ikke gjøre, Guri…”

Jeg er ikke alene om å bli lei. Ikke alene om å motta velmente råd eller få dårlig samvittighet fordi jeg sjeldent fulgte rådene heller. Det tror jeg er ganske gjengs for mange.

Uansett, når alle gode råd er dyre og penger er noe jeg aldri har hatt, så får en ta seg selv i nakken og gjøre noe selv. 

Jeg er av den gode, trege trøndergenerasjonen som trenger tid til å se en utfordring i hvitøyet. Impulsiviteten tar meg til store høyder innimellom, men det tar tid å så innsikt. Rett og slett trenger jeg mange surrealistiske nattedrømmer, kreative dagdrømmer, himla god mat og en mektig porsjon med humor for at ny innsikt skal sette seg i ryggmargen.

Jeg sov, jeg spiste, jeg drømte; både på det ene og det andre viset, og så skjedde det: Frøet ble sådd.

Jeg våknet tidlig, grytidlig faktisk, for 2 år siden. Det eneste som stod i hodet mitt var å tegne! Jeg har aldri vært god til å tegne, aldri, tro mine ord. Kunstnere er kunstnere, jeg er bare meg! Men jeg ga regelrett FAEN!

Nå har jeg øvd i 2 år på å gi faen! Jeg vandrer inn i min egen verden av fantasi, farger og tegnestifter tel og bryr meg ikke en døyt om at timene eller andre går. Jeg har fått evnen til å gi faen av gud eller utfordringen (mulig de to spiller på lag). Mine tegneferdigheter er fremdeles svært laber, men som sagt: jeg holder på allikevel!

Det er himmelsk å gi faen: rett og slett intenst gøy og paradisisk deilig!
Bare prøv det selv! 


Mitt første bilde etter at evnen til å gi faen trådde forsiktig i kraft:


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...