onsdag 15. oktober 2014

Virkelig? Bare tiden til hjelp?

Jeg er stolt av at jeg klarte å skrive av meg skammen ved å være sykmeldt i kronikken fra sykemeldt småbarnsmor. For meg var det en lur løsning, men altfor seint. 

Jeg er fremdeles sykmeldt. Og jeg vet ikke når det ender, for jeg er fremdeles et ullhode som springer ofte på do. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive av meg utålmodigheten også.

I dag hadde jeg legetime. Jeg ble overlevert fra min vanlige lege til en legestudent. Min vanlige lege mente at det var bra for meg å snakke med studentlegen, eller omvendt. Hun er helt klassisk utladet, sa han om meg. Helt klassiske symptomer - både fysiske og psykiske. Men så har hun i tillegg en faktor som gjør henne spesiell. Hun intellektualiserer over sin egen tilstand, hun har nok litt for mye distanse til det som skjer med henne, men så gjør hun det også på en veldig bra måte. Dette er kanskje den eneste gangen du har fått kjennskap til pasienten og tilstanden hennes gjennom media før du treffer henne.

fredag 19. september 2014

Personlig reboot - herfra går det bare oppover.

Den siste uka har jeg vært helt i kjelleren, sånn energimessig sett. Jeg har hatt den mest leste saken på nrk.no i flere dager, jeg fikk prøvd meg på direkten i Dagsnytt Atten, og jeg fikk lov å synse om situasjonen både for meg og for landet i intervju med en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Dessuten har jeg vært på arbeidstrening og holdt foredrag for 20 ivrige sjeler om kunsten å mislykkes. Jeg syns jeg mislyktes sånn rimelig bra med det.

Likevel kjennes det godt å være meg.

Jeg har fått bekreftet at jeg har noe å bidra med, men også at det er veldig fornuftig at jeg fremdeles er sykmeldt. I dag kom jeg inn på legekontoret, og først skal vi spise sjokolade, for jeg er veldig stolt av deg, sa legen. For lenge siden gjorde han et lite rituale med meg. Jeg burde få med meg et sykmeldingsskjema, sa han, men det var noe jeg burde gjøre først. Han skrev "Dårlig samvittighet" på en lapp, og satte søppelbøtta foran meg. "Hva gjør du med denne?" spurte han. Pliktskyldigst rev jeg lappen i biter og heiv den i bøtta.



torsdag 11. september 2014

Oppfølging til "sykemeldt småbarnsmor"

Nå har jeg stått fram til hele verden  NRK ytring og Dagsnytt Atten og sagt:  "jeg er sykemeldt fordi jeg er sliten". De ordene har jeg som regel sagt med tårevåte øyer. Selv i situasjoner hvor jeg har tenkt: nå må du da takle dette, det er jo helt legitimt å være sykemeldt, har tårene presset på. Til folk jeg er fortrolige med er det greit. Til en del andre har det vært veldig veldig flaut og personlig, det at jeg ikke har klart å holde tårene for meg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli nå. Jeg har fremdeles ikke så mye å gå på, jeg takler ikke alle reaksjoner.  De fleste reaksjoner har vært utrolig positive. Jeg har fått så mye kjærlighet at om jeg roter til med mine akademiske jobbutsikter får det bare være.



tirsdag 29. juli 2014

Takk, Leif. En historie om et råttent kjøleskap.

Etter ferien kom jeg og barna mine hjem til et kjøle- og fryseskap som hadde stått uten strøm i så lang tid at stanken tok motet fra meg. Hva jeg kunne få ut av denne opplevelsen faglig sett, eller personlig, var ikke i tankene mine da jeg så og luktet en halv Blåmann fra Skånalisæter Gårdsysteri som hadde fått varmen i seg. Heller ikke da jeg tømte innholdet i fryseboksen ut i vasken fordi det ikke var i fast form lenger. Men da jeg fikk en invitasjon til en konferanse med tema “Authors in practice, practical authorship” hadde jeg allerede omfortolket historien flere ganger, og nå er jeg rett og slett usikker på hva lærdommen i historien er.

Jeg har aldri hatt sansen for hel- og halvråtten fisk, og flytende fiskepinner virker svært effektivt på brekningsrefleksen. Stanken lå over hele leiligheten. Jeg la ut min fortvilelse på facebook, og fikk snart medfølelse og tips – både om vasking og at nytt skap kan dekkes av forsikring. Og om at det eneste som fjerner lukta helt, er å helle over bensin og tenne på.

tirsdag 6. mai 2014

Bøygfinte #1: Gjør noe annet du liker.



Bøygfinte - viktig ord, lær deg det: de tingene du kan gjøre for å komme deg forbi bøygen, den uformelige massen av motstand som ligger på vei inn til god læringsflyt. 

Dette er det etterlengta første innlegget i prokrastineringsguiden. Kanksje det viktigste, og nå må jeg bare skrive det. 

torsdag 24. april 2014

Fail again. Fail better... and then what?

I'm preparing a talk for this year's Technoport Conference here in Trondheim. My title is Fabulous Failures  in the session on Celebrating Failure. I'm wedged in between two people with a lot of experience in entrepreneuring - whilst I should provide the view from research. Well, my kind of research, at least - so I'm throwing in a bit of art. And of course - I need some good stories. 

A fabulous failure is a failure to do what you originally thought, but where the result is better than anticipated. Central to my talk is a quote that I'm sure that many of you have seen or heard. 

I saw it for the first time at an art exibition in Moss called Momentum. I was there with Gitte Sætre and Tone Boska - they were locals when I worked with regional development issues in Virtuous Circles outside Bergen. They both had their feet in the artist community. We were on a roundtrip to get inspiration to how we could get businesses in the community to collaborate with artists, inspired by suggestions that art is really at the center of innovation. Whether the work we did there was a failure or success is dependent on the definition of those concepts- but one thing that came out of this trip was a quote that has stayed with me since.

This was the poster heading the exhibition - named Try again. Fail again. Fail better


I loved the expression - both verbally and visually - and later I learnt two things: 

1. The artist is Mark Titchner - and he was curating the exhibition with Anette Kierulf. 

2. The quote is from Samuel Beckett. (No, not Steve Jobs this time, as someone suggested)

I'm going to leave Mark Titchner - I don't see how this poster is going to make a difference in my talk, I'm going to go with white text on a black background. But I am going to talk about Samuel Beckett and what he thought about failure.

The above quote is found in countless motivational posters - but I'll use just the text. Because it is quite interesting that these three imperative sentences should become motivational - because I think most people don't understand the profundity of the quote. 

Now we know that Beckett was a deep thinker. He was not much of an academic - his career in lecturing fell short when he decided to fabricate the discussion material for his class. Smart solution, but not very accepted. Similar to quite a few entrepreneurial ventures - but this one failed to get recognition as a way to teach. 

He always intended to be a writer, though. His most famous play is "Waiting for Godot" - in which I read in a review on his wikipedia page:  

In a much-quoted article, the critic Vivian Mercier wrote that Beckett "has achieved a theoretical impossibility—a play in which nothing happens, that yet keeps audiences glued to their seats. What's more, since the second act is a subtly different reprise of the first, he has written a play in which nothing happens, twice." http://en.wikipedia.org/wiki/Samuel_Beckett

In 1969 Beckett won the Nobel Prize. Most of us would agree that he had success - but Beckett didn't believe in the notion of success.

In a way, Beckett writes about despair and is known for his black humour, so it is in deed humourous - or exactly his point - that such a tiny quote should be used to be inspirational. 

His pieces got shorter and shorter, and in the 80's he published three novellettas, of which "Worstward Ho" was one. Here, in one of the first passages is the quote embedded: 

All of old. Nothing else ever. Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.


He only believed that it was possible to fail better. Nothing is a complete success. Since success is not possible, then one might think that it is possible to stop trying, giving up. But that is not an option either, we are compelled to carry on trying, even if we know it is futile. Others will use what we do and put their own meaning into whatever you let loose on the world. And that will not change - that is all of old. 

To get you thinking about how this quote is used, I want to challenge you to think what the implication would be of failing better. 


A very long portrait so you have time to think. 





For many it is an expression of grit. You fail, fail again, and again, and at last you will succeed. 

If Beckett were to write an implication line it would be - fail better. fail better. He doesn't though - he writes later in the piece: Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. 

This I knew. But yesterday I read "Worstward Ho" once more, and I realized that he had been closer to what I think is the implication than what I thought. So for me too - it is all of old, I haven't been able to come up with anything new. Nothing that hasn't been tried communicated before

Look at this: 

All of old. Nothing else ever. But never so failed. Worse failed. With care never worse failed.

Dim light source unknown. Know minimum. Know nothing no. Too much to hope. At most mere minimum. Meremost minimum.

Do you agree? He's said it right there. 

On the other hand - his writing is not that accessible - so I think I might be needed to explain. Or if you got it - it's worth saying again. 

Stop keeping those high ideals - instead get down to the minimum - and set your targets as low as possible. That's the prescription for failing better. If your anticipations are meeting very high ideals - chances are that you'll be failing by a long shot. But if you anticipate a mere minimum, chances are that you can fail better than anticipated. Hence - a small, but significant fabulous failure. Huzzah!


I've got my implication line ready. Can you guess what it is?

Fail again. Fail Better. Feel Better!

mandag 31. mars 2014

Nordsjøpionérene, de kvinnelige

Da Frank Aarebrot gjorde sin praktbragd med å forelese på nasjonal tv om 200 år på 200 minutter, nevnte han ofte kvinner, fordi han valgte bevisst å fokusere på undertrykte grupper. De presser ofte på for å få igjennom endringer, men uten å være fullstendig meningsberettiget. Som eksempel presiserte han for oss at vi ikke helt kan forstå hvordan det var for en kvinne på 1800-tallet som alltid var prisgitt sin far eller sin mann. En voksen dame hadde ikke rett til å snakke for seg selv, eie for seg selv med mindre hun var i en særstilling som å være enke, og fram til 1854 arvet hun bare halvparten av sin bror - altså han som arvet brorparten.

Så altså, for de som trodde at stemmerettsjubileet var i fjor og vi nå er ferdig med å snakke om kvinnenes betydning for demokratiet, de kan tro om igjen. Damenes inntog betyr mer enn at damer får rettigheter, det gjør noe med hele samfunnet. Det kan jeg vise med en historie om et lite øysamfunn.

Dette øysamfunnet er kunstig oppbygd, og kimen for det ble lagt på 60-tallet. Mer bestemt kom det mest definitive budet om dette samfunnet lille julaften 1969, når det etter tre år med prøveboring ble gjort et kjempefunn av olje - som skulle få navnet Ekofisk. Ekofisk har blitt ansett som så viktig at det har sitt eget digitale museum, nemlig Kulturminne Ekofisk.



Den norske oljehistoria er unik også kunnskapsmessig. En del land har endt opp med at det er utenlandske selskaper som drifter, og tjener mest penger på, oljefeltene sine. Også i Norge var man helt avhengig av utlendinger for å starte opp feltene. Men med et godt politisk håndverk fra Arne Rettedal ble oljefeltene sammenlignet med fossefallene som et allemannseie, og det skulle bli norske oljeselskaper som drev den norske sokkelen.

Den første nordmannen offshore ble ansatt i 1973, og kom inn i et miljø av virkelige tøffe  roughnecks - det var de som turte være i en jobb hvor et par fingre i manko var småtterier  når store, tunge installasjoner skulle opp med fullstendig manuell styring. Det var iallfall en historie jeg fikk høre den gangen jeg jobbet med HMS-arbeid blant Nordsjøarbeidere. En jærbu av den gamle skolen fortalte om den gangen en kollega ba om å få stoppet arbeidet med å slenge hansken sin i bordet foran arbeidslederen, og beskjed om at det lå igjen to fingre inni den. Jærbuen lot det skinne igjennom at han hadde lite til overs for sånn menneskelig samspill-greier som jeg drev på med gjennom jobben min i SINTEF. 

Dette innlegget er ikke skrevet basert på mine fakta og opplevelser. Jeg har nemlig to søstre. Den eldste, Liv Åshild, var en nordsjøpionér. Den første kvinnelige sykepleieren (eller medic'en som de blir kalt ute) ble ansatt i 1978. I 1979 annonserte Phillips etter ingeniører, og presiserte at de ikke søkte etter kvinnelige ingeniører, men at kvinner var oppfordret til å søke. Som nyutdannet kjemiingeniør fra NTH var min søster Liv i målgruppa og ble med i det første kullet  av damer som jobbet offshore. Hun er med i historien som jeg nå skal fortelle, og jeg skriver innlegget akkurat i dag 31. mars, fordi akkurat i dag fyller hun 60 år!

Liv Åshild fins også i Digitalt museum - sånn så hun ut for litt over 30 år siden.  (Hun ser lik ut nå, hun holder seg godt)



Det er likevel ikke bare hennes historie jeg vil fortelle. For som storesøster har hun vært en inspirasjon til at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe offshore, men hun var nok også en inspirasjon for min andre storesøster, Ragna. Ragna skrev hovedfagsoppgave i sosialantropologi om hvordan det gikk med det lille øysamfunnet når kvinnene kom. Hun gjorde feltarbeid som forpleiningsassistent, altså jobbet hun med reinhold og matlaging, som en del av studiet sitt. Hun intervjuet også en del av pionérene om den første tida.

De kvinnelige fagarbeiderne og ingeniørene var nok en viktig bidragsyter til at det gikk færre fingre. De var flinkere til å bruke sikkerhets- og hjelpeutstyr, utstyr som var der, men ofte ikke ble brukt av roughneck-mannfolka. Det tok lenger tid, og kanskje ble det ansett som litt pinglete for de tøffe mannfolka. Kvinnene var fysisk mindre, og det lå det lite prestisje for dem å prøve å framstå som sterkere enn de var, dermed var det nok også enklere å kreve at utstyret ble brukt.

Damene hadde altså et ansvar i å bedre sikkerhetskulturen, men hadde mindre påvirkningskraft på det private. Dette var jo som en brakkeby, der man var rett inn på boligmodulen så snart man var ute av kjeledressen. Mennene vandret rundt i lange underbukser, og de hadde gjort det koselig for seg selv med å henge opp porno på veggene. Dette var ikke så koselig for damene, men for de kvinnelige ingeniørene var ikke dette så lett å bemerke. Som jeg skrev, presiserte Phillips at de ikke hadde mannlige eller kvinnelige ingeniører, de hadde bare ingeniører. Likevel er det ingen tvil om hva som var normen. Ingeniørene som tilfeldigvis var damer prøvde å la være å få oppmerksomhet på grunn av sitt kjønn, og dermed ble det også vanskelig å påpeke at porno på arbeidsplassen faktisk er ganske krenkende.

Damene i forpleiningen, derimot, var i en helt annen stilling. De var også i mindretall, men de var i typiske kvinneyrker, og dessuten var de ofte fagorganiserte. De hadde større frihet til å si at sånn kan vi ikke ha det. De krevde at pornoen skulle vekk, det vet jeg. Jeg husker ikke om de også krevde at mannfolka skulle kle på seg, men jeg vet at det var en effekt av kvinnenes inntog. Heller enn at man var på gutterommet når man var ferdig på jobb, ble det som om man kom hjem til ei stue. Da har man på seg ordentlige klær, og viser ikke fram en gapende y-front.

Faksimile fra Kilden. 

Det er ingen tvil om at dette er en spesiell arbeidsplass, og for meg har den noe mystisk ved seg. Om det er trygghet eller mystikk som har holdt storesøster Liv i sitt arbeid vet jeg ikke helt. Men hun har jobba i nærheten av plattformer hele sitt yrkesaktive liv, i ulike roller. Hun har blant annet jobbet flere år i Paris, og er nå tilbake på Statoil i Stjørdal som HMS-leder for plattformene Kristin og Heidrun.

Uten mine storesøstre hadde jeg aldri hatt drømmen om å komme meg ut i havet for å vaske rom og kutte løk.  Jeg har aldri vært offshore. Jeg tok sikkerhetskurs i 2005 mens jeg jobba på SINTEF, men så begynte jeg å jobbe mer og mer med regional utvikling, så jeg kom meg aldri ut. I mai 2012 tok jeg sikkerhetskurs igjen. Denne gangen betalte jeg selv, og jeg har lagt inn elektronisk søknad hos alle forpleiningsselskapene, enn så lenge uten å få napp. Jeg er kanskje overutdannet og underkvalifisert, men det er likevel der jeg tror jeg har en sjanse. (Hvis du vet om noen som ansetter, send dem gjerne bloggen min). 

De kvinnelige nordsjøpionerene bærer på en viktig historie. Man kan altså si at arbeidsplassen offshore ble normalisert når damene kom. Det ble mindre unntakstilstand, både i arbeidet og i boligmodulen. Det ble mer likt som det er å være i vanlige yrker. Boligen ble mindre ungkarskåk. Som Frank Aarebrot sier: skal vi forstå endringer i samfunnet, må vi forstå posisjonen til de som presser på for endringer, og hvordan de får det igjennom.

Kjære Liv Åshild: Gratulerer med dagen!

onsdag 19. mars 2014

Au-ten-ti-si-tet og ros i det offentlige rom


Autentisitet betyr ekthet - og det er faktisk en av de ordene jeg har stått og sagt høyt foran speilet. Stavelse for stavelse -  fordi jeg ville (vil) framstå som smart. Prøv også en versjon der du legger trykket på første og tredje stavelse - da har du i tillegg en folkelig trøndervariant sånn at om ikke folk skjønner hva du sier, så vet de iallfall at du identifiserer deg med folk på gulvet eller på landet.

Hvis du i dag skal identifisere deg med den nye eliten bør du snarest lære deg noen bestevenninneord sånn som fineste, besteste, søøteste - godt ispedd noen hjertetegn og smilefjes. Eller er det så enkelt? Klarer du å gjøre det med selvfølgelighet og autentisitet - eller bør du la være?

En av de første tingene jeg fant når jeg søkte på bilder av authenticity.

tirsdag 11. mars 2014

Galskaperne - ordentlig crazy ones, storydoing på alvor!

Å dele ut ostesmørbrød og låne ut bilen din viser definitivt engasjement i jobben og bør sikkert oppmuntres mange steder. Men skal du vise fram galskap må du strekke deg litt lenger, noe latterliggjøringen av et blogginnlegg av adm. dir Andreas Wabø i Gelmuyden Kiese kan tyde på. 

The Crazy Ones i Gelmuyden Kiese, alle 125 fra husmor og kantinesjef til toppleder identifiserer seg som annerledes, forteller Andreas Wabø om disse gale individene. Men han viser dem fram som som crazy på den litt sprø måten som en innleid prosessleder som sier med all sin pondus at "nå skal vi være ville og gærne altså. De gule lappenes tid er forbi - nå skal vi bruke lilla lapper fordi…"


jepp - helt øverst, der finner du meg
Her jeg sitter i elfenbenstårnet går tiden så sakte at jeg sjelden rekker å snu meg rundt med en gang jeg leser noe som jeg har lyst å kommentere.

 Tiden for å kritisere storydoing er sikkert forbi, så det hopper jeg over. Men jeg undrer meg at det ikke er rom for mer galskap i et arbeidsliv som skal være nyskapende. Det fins godt teoretisk belegg for at kreative avvik kan gi nye løsninger, at kunstgrep kan gi nye perspektiv og at magi gjerne er en viktig del av en nyskapingsprosess

Mitt eget favorittbegrep: positive avvik, var egentlig opptatt, både praktisk og akademisk sett, men jeg liker dobbeltheten i det - det understreker at nyskaping gjerne er moralsk problematisk, at ikke alle er enig i at det du definerer deg som annerledes på er så positivt. Eller at din type galskap er så lur å holde på. Du kan iallfall ikke vite det før etterpå. 

I min forskning har jeg mye bedre eksempler på crazy enn GK-sjefen.  Jeg skriver om praksiser som ikke er beskrevet - og iallfall lite beskrevet i arbeidslivet, sannsynligvis fordi folk vil synes det er moralsk problematisk å få betalt for å drive med tant og fjas, eller å framstå som at de gjør det.

Datamaterialet mitt har jeg fra flere års feltarbeid med nyskapende bygdeutviklere, deriblant Galskaperne som jobber etter følgende mantra: 

Kreativ Galskap mot massiv alvor! 


Siden jeg skriver om dem i engelske akademiske artikler, har jeg kalt dem the Crazyators, selv om det i utgangspunktet er uoversettelig. 

Storydoing er egentlig litt det samme som opplevelsesnæring. Da må man  gjøre den samme historien om igjen, gang på gang - å gjøre det som skal til for at du ikke bare får et produkt eller en tjeneste, men en opplevelse som i den grad den blir en historie, er den historien som kunden kan fortelle videre.

De fleste av tingene Galskaperne selger er av storydoer-typen. 
Sytekoppen selges aldri uten historien om kommunens nasjonale sytebane, der de arrangerte landssyterstemne med ulike øvelser. Blant annet syting på bevegelige mål, der politikere ble lånt inn til å springe rundt nede på banen.

De selger også HMS-kurs. For de viktige tingene: Humor, Menneske og Sko. Hvorfor sko? Nja, det er galskap. Dessuten fins det utrolig mange gode ordbilder som kan gi gode diskusjoner, for eksempel om å fylle for store sko eller å kjenne hvor skoen trykker. Det kan være nyttig i mange organisasjoner.

Men der opplevelsesnæring fokuserer veldig på at det er noe som skal gjøres for å utløse merverdi hos en kunde, er galskap, per definisjon, mindre mulig å styre. Mindre mulig å forutsi hvilke ting som er lure. Å gi bort ostesmørbrød som ellers ville blitt kastet, er lurt. Jeg lurer mer på de forsøkene med annerledeshet GK har gjort som ikke var så lurt. De eksemplene må jo også finnes?

Galskaperne er også litt som et pr-byrå, bare i liten skala. De kommer fra ei lita bygd i Rissa kommune. Der har de omdefinert bygdeutvikling slik at de har fått 40-50 flere oppslag i lokal og nasjonal presse enn det forrige bygdeutvalget. Faktisk har de gjort journalister til en ressurs i idéutviklingen. De sparer penger både på foto, og energi på å skrive referat ved å invitere journalister til idemyldringer. Da slår de to fluer i en smekk. De får omtale, men de får også silt ut hvilke ideer det var verdt å feste seg ved for journalisten.



På den måten har de også forpliktet seg til å gjøre galskapen de har funnet på. Det har vært mer eller mindre vellykket. Iallfall mer eller mindre produktivt, og mer eller mindre lønnsomt. Alt de gjør kan imidlertid bli til historier som de tar med seg videre til inspirasjon for dem som vil høre på dem eller jobbe med dem.

De har for eksempel invitert folk med på konkurranse i attføring med trillebår. Rakfisklaget tok fisk over gress med stor presisjon. De tok norgesrekorden i kø på butikken, de har solgt dragvatn og drevet med damemagnetisering. De stilte ut en burugle. 

Nå planlegger de polferd på ski,  over Nord-Årlotten til vinmonoPolet. Det har gått tregt siden de har måtte lære seg smøreteknikk for bart føre.
http://galskaperne.no/treningsleir-polferd/
 Men dette kan man ikke gjøre i en vanlig bedrift. Eller er det bare at det ikke passer for publisering? Når til og med det å strekke seg en del lenger enn forventa blir framstilt som galskap, lurer jeg litt på hva som hindrer folk i vanlige jobber å gjøre det samme. Kanskje de gjør det, men ikke vil framstå med det utad?
Vi kan jo tenke oss at en del humor er såpass lokal at det ikke fenger utenfor. Eller at det er samlingen av veldig mange små ting som gjør at man identifiserer seg som annerledes. Og at det blir litt rart å flagge som særegent. 


Er det for snevert rom i din organisasjon til å gjøre krumspring, eller vil dere bare ikke fortelle om det?

mandag 24. februar 2014

Er du lei av at ideene dine koker vekk i kålen? Prøv en ny bøygfinte i dag!


En bøygfinte er det man gjør for å slutte å prokrastinere. Bøygen sier: Gå utenom.

Hører du på han/hun kan du få gjort veldig lite. Ikke bry deg med å ta den tullete ideen ut i livet, sier Bøygen. Du må gjøre det du skal -gjør det rett med en gang, ellers er du ikke verdt noe, sier Bøygen. Men når du møter Bøygen, vit bedre. Prøv noe annet.

For eksempel når du står fast i teksten på pc-en. Tegn det. Lag tankekart. Brodér. En tegneserie gjør at du må være veldig poengtert på tre ruter. Og blir du vant til å bytte medium kan du plutselig oppdage at du kan si det du vil si på en ny måte. I kål, for eksempel.

Det kom jo ikke noe forskningsmessig nytt av dette budskapet, kan du si. Men kjæresten min ble ganske fornøyd av denne kjærlighetserklæringen. Og Stevie Wonder-fans, håper jeg.


Ikke la deg begrense av noe! Alt er lov!


torsdag 6. februar 2014

Takk, men ikke farvel

Jeg hadde tenkt å legge ned bloggen ved nyttår. Det tar for mye tid, og dessuten begynner jeg å nærme meg, eller jeg er midt i, det er vanskelig å vite helt sikkert: innspurten. På det som begynner å bli "den helvetes doktorgraden".

Jeg jobber ikke fullt ennå, jeg har bittelitt foreldrepermisjon igjen, og i dag var gutten i barnehage for første gang. Men pappaen er syk, så da må jeg trå til litt ekstra. Og utover våren, da skal jeg være her i Trondheim, gå på kontoret hver dag, og halvparten av tida skal jeg være alene med to unger. Og være i innspurt samtidig.

Det skremmer meg noe fryktelig. Jeg kjenner at jeg er så skrekkelig langt unna ferdig. Joda, jeg vet hva jeg skal skrive, sånn cirka. Jeg vet hva jeg vil med doktorgraden min. (Få den). Jeg tror ikke det er et livsverk, det skal bare være greit nok.

torsdag 16. januar 2014

Om bullshit, tulleforskning og tulle- og tøyseforskning.

Dette innlegget er egentlig en fotnote til det forrige innlegget mitt om tulleforskning. Eller en kommentar som ble altfor lang etter at jeg fikk følgende spørsmål på Facebook:  

 Hva er forskjellen på tulleforskning, tøyseforskning og klassisk bullshit?

Tulleforskning er mitt eget begrep: altså livsvisdom eller hverdagsvisdom forkledd som forskning - og er dermed både en parodi på forskning, samt modeller man kan velge å forholde seg til som sanne. De viser til en mulighet gjennom å bli formulert, på samme måter som vitser viser til en alternativ virkelighet som i punchlinen blir avkreftet. På engelsk har jeg valgt å kalle det mock research, som er et bedre begrep, fordi det både kan henvise til mock exams, som tilsvarer tentamen, altså en prøveeksamen, og fordi det spiller på mockery, altså spott. Den dobbeltbetydningen har jeg ikke klart å få inn på norsk.

Det fins mye bedre bilder av bullshit enn av tulleforskning.*

tirsdag 14. januar 2014

Fordelene med tulleforskning som strategisk verktøy

Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg. Kvart på tolv.

Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram til  en god ide. Det er viktig, at ideen er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være forskningsmessig sant.
Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...