Personlig reboot - herfra går det bare oppover.

Den siste uka har jeg vært helt i kjelleren, sånn energimessig sett. Jeg har hatt den mest leste saken på nrk.no i flere dager, jeg fikk prøvd meg på direkten i Dagsnytt Atten, og jeg fikk lov å synse om situasjonen både for meg og for landet i intervju med en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Dessuten har jeg vært på arbeidstrening og holdt foredrag for 20 ivrige sjeler om kunsten å mislykkes. Jeg syns jeg mislyktes sånn rimelig bra med det.

Likevel kjennes det godt å være meg.

Jeg har fått bekreftet at jeg har noe å bidra med, men også at det er veldig fornuftig at jeg fremdeles er sykmeldt. I dag kom jeg inn på legekontoret, og først skal vi spise sjokolade, for jeg er veldig stolt av deg, sa legen. For lenge siden gjorde han et lite rituale med meg. Jeg burde få med meg et sykmeldingsskjema, sa han, men det var noe jeg burde gjøre først. Han skrev "Dårlig samvittighet" på en lapp, og satte søppelbøtta foran meg. "Hva gjør du med denne?" spurte han. Pliktskyldigst rev jeg lappen i biter og heiv den i bøtta.

Det var ikke nok for meg. Jeg måtte skrive meg gjennom den dårlige samvittigheten. Jeg vet ikke om det er et bra eller et dårlig tegn, men om et sekssifra antall mennesker leser din selvterapeutiske tekst får du en aldri så liten pekepinn om at du er inne på et riktig spor. Kanksje skriver jeg aldri igjen noe som blir lest av så mange, men aldri før har jeg hatt sånn behov for at noen sier at det jeg skriver betyr noe.

Det har de sagt. Dere har sagt det.

Legen mener jeg også har faglig støtte, og gav meg dette utklippet fra Dagens Medisin 15/2014 11. september:

Legen sier (han får fortsette å være anonym, siden det er jeg som skriver denne historien) at det kommer til å gå bra. At alt tyder på at jeg kommer til å få igjen alle mine kognitive funksjoner, kroppsfunksjoner og identiteten min som forsker bare jeg gir det ennå litt tid. Skammen er borte. Utålmodigheten sliter jeg litt med, for skulle jeg ikke egentlig være bra nok til å skrive ferdig doktorgraden min nå?

Jeg er heldig. For jeg tenker at den doktorgraden er viktig for flere enn meg. Det er en god motivasjon til å få ferdig avhandlingen. Den handler om å senke kravene, og å skrive teoretisk på en måte som passer bedre til praksis enn mye av den  underliggende filosofien vi bekjenner oss til i dag. I arbeidslivet bør vi ikke streve etter å lage gode arbeidsmiljø fordi vi skal ha det koselig på jobb. Vi skal gjøre det fordi det gir bedre resultater og er mer bærekraftig.

I privatlivet bør vi ikke streve etter det perfekte liv og den plettfrie familien - for den arenaen fungerer ikke etter den skalaen. Der handler det om greit nok, lite nok, og nok tid til å være sammen. Og hvordan vi presenterer kroppen og hjemmet vårt, de fysiske delene av identiteten vår - det bør være underordnet hvordan det er å være i den kroppen og i det hjemmet.

Til å hjelpe meg med å skrive har jeg masse fin teori, en mange gode empiriske eksempler, og metodebruk som jeg er stolt av. Men ikke spør meg konkret om hva det er akkurat nå. Da er jeg nødt til å si som i går: ojs - der var ordene borte, det husker jeg ikke, og jeg forstår ikke helt hvor hodet mitt er akkurat nå. Inntil da: ha ei strålende helg og ny uke!

Og det å ha en fin solnedgang innimellom er terapeutisk -for meg, iallfall