onsdag 15. oktober 2014

Virkelig? Bare tiden til hjelp?

Jeg er stolt av at jeg klarte å skrive av meg skammen ved å være sykmeldt i kronikken fra sykemeldt småbarnsmor. For meg var det en lur løsning, men altfor seint. 

Jeg er fremdeles sykmeldt. Og jeg vet ikke når det ender, for jeg er fremdeles et ullhode som springer ofte på do. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive av meg utålmodigheten også.

I dag hadde jeg legetime. Jeg ble overlevert fra min vanlige lege til en legestudent. Min vanlige lege mente at det var bra for meg å snakke med studentlegen, eller omvendt. Hun er helt klassisk utladet, sa han om meg. Helt klassiske symptomer - både fysiske og psykiske. Men så har hun i tillegg en faktor som gjør henne spesiell. Hun intellektualiserer over sin egen tilstand, hun har nok litt for mye distanse til det som skjer med henne, men så gjør hun det også på en veldig bra måte. Dette er kanskje den eneste gangen du har fått kjennskap til pasienten og tilstanden hennes gjennom media før du treffer henne.


Jeg er ganske lei nå. Jeg har nå vært så lenge sykmeldt at jeg nå har vært på et dialog 2-møte, det møtet som avholdes på NAV rett før den sykmeldte har vært ute av jobb i seks måneder. Der var HR fra fakultetet til stede, og representant for min nærmeste leder. Det var et veldig godt møte, og jeg gikk derfra og gledet meg til jeg skal tilbake på jobb. Jeg kommer til å få støtte slik at det skal bli enklere for meg å gjøre ferdig avhandlingen. Jeg ble altså sykmeldt fra en jobb jeg liker, og det kommer til å bli enda bedre når jeg kommer tilbake.

Det dumme er at jeg ikke klarer å tenke så klart for tida. Tenker jeg på helheten av avhandlingen blir jeg matt og får ikke sove. Jeg kan fortelle mange små anekdoter, og jeg klarer fint å holde et foredrag jeg har holdt før. Men det holder ikke når jeg skal tenke nytt eller nøste sammen tråder. Jeg har prøvd, men det er kaos i mine kognitive evner - jeg klarer ikke konsentrere meg noe særlig, og jeg klarer ikke holde fokus. Jeg mangler ord, jeg faller ut av tankerekkene, og de løse trådene er så sammenfiltrede at det er bare ull.

Jeg skulle også så gjerne klart å holde i alle trådene i sykefraværsdebatten. Den som har tatt av, med eksperter som Terje Bongård og Arnstein Mykletun som holder på at kvinner enten har dårligere forutsetninger for å håndtere utfordringer eller ikke klarer å prioritere eller har slapp arbeidsmoral. Da blir den andre siden en oppgradering av "flink"-begrepet - mesterlig gjort av f.eks Guri Idsø Viken. Hun og andre støtter seg på Ebba Wergeland i arbeidstilsynet som forklarer at sykemeldt kvinnefravær har årsaker knyttet til arbeidssituasjon og den dramatiske økningen i andel kvinner i arbeidsstokken. En digresjon som er gyldig for mange nær meg - er arbeidssituasjonen for forskere, som forskerforum - mitt fagforeningstidsskrift har skrevet om.  

Oppsummeringen og debatten om hvilke forklaringsmodeller vi har på makroplan får andre ta, og jeg gleder meg til å se hva de får ut av det i Debatten på NRK i morgen. Jeg mener masse, men jeg klarer ikke formulere meg klart nok. Og der har jeg hovedproblemet mitt nå: Jeg hadde aldri, aldri sett for meg at jeg skulle være ute av arbeid så lenge. At jeg skulle klare å presse meg sjøl så langt med forklaringer om at alt kom til å bli bedre veldig snart- bare mannen min ble friskere, at gutten min begynte å sove - at jeg pådro meg symptomer som fremdeles gjør meg ute av stand til å gjøre jobben min.

Av og til - eller ganske ofte - frykter jeg at jeg nå permanent har blitt en annen. At jeg ikke kan leve av å tenke kjapt lenger. Jeg trodde jeg kunne komme meg gjennom en situasjon der jeg hadde altfor mye belastning ved å finne lure løsninger. Sånn som jeg pleier å komme meg ut av ting.

Etter kronikken min fikk jeg følgende spørsmål på Dagsnytt Atten.

"Men kunne du ikke gjort noe annerledes i tida før du ble sykmeldt?"

"Nei, jeg kunne ikke det." Det var svaret mitt, vel vitende om at det er arrogant tale for "vet ikke."

Det litt lengre, og mer usikre svaret er "joda, kanskje det. Men ikke uten at jeg hadde vært en annen, eller hatt andre ressurser rundt meg."

Det viktigste å si da var at jeg ikke kjenner meg igjen i kvinner som er dårlige til å prioritere. Jeg er ingen flink pike , jeg lever av og for å tenke annerledes. Å ta sjansen på spekulative hypoteser, å utforske det motsatte av hva sunn fornuft sier. Jeg bommer ofte, men en fulltreffer kan få vektskåla opp i vater.

Jeg klarte å bringe meg selv helt ute av balanse. Jeg vet ikke noe annet jeg skulle gjort enn å bli sykmeldt tidligere, slik at det ikke hadde vart så lenge. Jeg hadde fremdeles havnet i statistikken, og i de enkle forklaringenes domene hadde jeg da tippet over fra "flink pike" til det eneste alternativet - altså de med slapp arbeidsmoral. Jeg visste og kjente på at det var for mye, men jeg visste ikke at jeg egentlig drev med en avansert form for selvskading.

Nå er jeg utålmodig og frustrert over at jeg ikke er meg som jeg kjenner meg. Jeg vet ikke annet enn å ta tida til hjelp. Og den går fryktelig fort. Jeg skal høre på legens råd fra i dag. "Ikke tenk for mye. Nå skal du høre på musikk og lese poesi." (og mosjon. Masse mosjon). Jeg kan ikke behandle meg selv bare som hode alene - og det inkluderer å ikke lese for mye om Merleau-Pontys syn på kroppens fenomenologi. Derfor får det bare være at denne teksten ikke har noe stort poeng.


Noen som har noen gode tips til lese- og høreopplevelser for midlertidig svake mennesker?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...