Kunsten å gjøre ting dårlig - mens vi lærer

Jeg heter Kris, jeg er 43 år, og tar timer for å bli bedre til å spille fiolin.

Tror du at jeg er god til å spille fiolin?

( Det går an å blogge fra bil, men det kan muligens hende, bare muligens, at man burde hatt en mikrofon med vindhette. Og så ser jeg at jeg snakker så tregt at det tar lengre tid å si hva jeg har tenkt når jeg skal kjøre bil og snakke samtidig. 

Derfor inviterer jeg deg til å høre og lese innlegget mitt slik jeg hører lydbok. Jeg hører på først, og så blir jeg lei av at det går tregt, og så går jeg over til tekst. Eller så kan du bare ta teksten. Ditt valg). 

Nei, jeg er faktisk ikke så god på fiolin. Men jeg er blitt ganske god på å gjøre ting dårlig etterhvert, og ikke kjenne meg som en fiasko mens jeg holder på med noe jeg ikke klarer. 

Det å gjøre ting man er dårlig på er viktig - om man vil gjøre noe nytt så må man nødvendigvis gjøre ting man ikke kan fra før.

Hvis vi vil gjøre endringer -

Om det er i livet, organisasjonen eller samfunnet vårt,

Så er kunsten å gjøre ting man er dårlig på, er ikke bare viktig, men det er en ferdighet vi kan utvikle.

Hvis vi vil ha endring. Og med klimaendringer, flyktningkrise og krav om stadig innovasjon - det vil vi - om ikke som personer, så som medlemmer av organisasjoner som gir oss jobb og samfunn som gir oss velferd. Det å gjøre ting dårlig, blir en nødvendighet dersom vi ikke skal fortsette å gjøre ting akkurat som før til det kommer andre og tar over for oss.

Og hva er det den ferdigheten går ut på? Jeg skal nevne tre ting.

1. Et tankesett giret for vekst.
2. Hele kroppen må med for at vi skal begripe det nye.
3. Holde på to tanker i hodet samtidig - for å jobbe mot et mål og så justere det når vi får ny erfaring.

Jeg skal bruke meg og fiolinen som eksempel. Fiolin er en av de tingene de ikke går an å øve seg på uten å gjøre det. Går vi til engelsk har ordet praksis minst to betydninger. Det betyr å øve for å få til noe man ikke klarer helt enda, to practice, og det betyr å gjøre noe som vi gjør jevnlig. Alt vi gjør kan være del av en form for praksis.

Så jeg vil ha en praksis for å gjøre ting vi ikke er så god på - og det er noe man kan øve på, mens man øver på det man ikke er så god på.

Vi voksne gjør sjeldnere ting vi er dårlig på enn barn. Selv spilte jeg fiolin fram til slutten av ungdomsskolen. Da begynte det å bli veldig klart for meg at mine jevnaldrende som fremdeles spilte var veldig mye bedre enn meg til å spille. De var bedre også fordi de var mye flinkere til å øve.

På det tidspunktet hadde jeg fremdeles et fast tankesett. Jeg tenkte at man enten var smart eller ikke så smart, kanskje fordi læring var veldig enkelt for meg på ganske mange felt. Det er psykologen Carol Dweck som introduserte det uttrykket - og motsatsen er et vekst-tankesett. Hun forsker på barn, og har funnet ut at de som lykkes på lang sikt er de som holder ut med oppgaver de enda ikke får til.

Barn med vekst-tankesett har gode strategier på læring, og derfor fortsetter å prøve på ting som de ikke får til. De med fast tankesett kan gi opp, fordi de tenker at de bare ikke fikk det til fordi de ikke var flinke nok.

Og sånn var jeg med fiolin. Jeg oppdaga altså at de andre raste forbi meg, og konsekvensen ble ikke at jeg ble motivert til å øve mer, men at jeg slutta. I skolefagene skjedde det med meg litt seinere, når jeg flytta til Wales og begynte på IB og ikke lenger var blant de beste i klassen. Jeg kunne blitt motivert av at det endelig var noe å strekke seg etter. Jeg ble istedet sjokkert over at jeg ikke var så flink som jeg trodde, og jobba mindre med skole, ikke mer. 

Dette har jeg sjekka med ganske mange - det er ganske vanlig å slutte med ting i tenåra. Det kan det jo være mange grunner til, at man skal satse på noe annet, at man ikke liker det, osv. Men egentlig er det jo litt rart at vi syns at barn skal ha en smak av alt mulig på skolen for at de skal være innom ting, men for voksne så skal vi være så spesialiserte at vi skal holde på med få ting. Men vi lærer det til ungene, og vi voksne bør huske på det. Når man møter ting man ikke helt vet hvordan man skal løse, da kan man ikke gi opp. Man må ha gode strategier for å holde på med ting som man ikke får til… enda.

Det andre er at vi må ha med hele kroppen på å lære. Alle abstraksjoner må gjøres konkrete for at vi skal kunne begripe dem. Ikke nødvendigvis gripe med hendene, men det må være sanselig på måter som gjør at vi forstår det med hele oss, ikke som en redusert læresetning som kun er en reproduksjon av noe andre har lært.

Ken Robinson som forsker på læring, sier det ganske godt. Vi har utdanningssystemer som utdanner oss for gradvis mindre deler av kroppen. Det første vi kutter ut er beina - de fleste skolefag foregår på pult - men da har vi enda med oss hendene som skal tegne og skrive. Etter hvert kutter vi ut musikk og kunst og håndverk og gym og vi slutter å tegne. Helt til vi kommer oss opp til universitetsnivå der det er bare hodet vi skal fokusere på, og der er idealetprofessoren som bare trenger kropp for å frakte den sjenniale hjernen sin fra sted til sted.

Jeg kom ikke lenger i universitetssystemet enn til en doktorgrad i endringsledelse - så jeg er heldigvis fremdeles mer enn hjerne.

Noe av det jeg skrev om i avhandlingen var hvordan vi som kunnskapsarbeidere har utviklet oss til å være vårt eget viktigste instrument for arbeid. Når vi skal lære noe, så må vi fremdeles gå veien via sansene. Vi må gjøre ting konkret for oss selv. Vi må begripe noe, altså gjøre noe forståelig sånn at vi kan gripe fatt i det og finne ut hvordan og hva det nye betyr for oss.


Det tredje er at vi må utstå ubehaget det er å ikke være så god man kunne tenke seg, og det krever at man kan ha to tanker i hodet på en gang. 

Jeg kan fremdeles bli slått av mindreverdighetskomplekser når jeg ser at jeg ikke strekker til, og at det er så mange som er så mye flinkere enn meg på veldig mange områder. For det er veldig lett å tenke tusen tanker om hva man kunne ha gjort. Å gjøre de tusen tingene krever tid og innsats. Og dette er grunnen til at man må utstå å gjøre ting dårlig også på jobben. Det at man vegrer seg for å gjøre ting konkret, er grunnen til at man ender opp med handlingsplaner og strategier lange som vonde år som alle vet at man ikke kommer til å gjennomføre. Men skal ha fokus på det ene eller det andre, men uten konkrete handlinger betyr at ingenting er prioritert og som gjør at man egentlig ikke har en strategi som er gjennomførbar. Det vil si: man unngår å feile ved å ikke gjøre noen ting. Er ikke det en fiasko i seg selv? 

Men det er en digresjon. Skal vi gjøre noe, har vi valgt noe, vi har valgt noe vekk - og det må vi kunne holde ut mens vi lærer. Det er det jeg kjenner på når jeg spiller fiolin. Da jeg begynte etter jul var jeg mye dårligere til å spille enn jeg var da jeg slutta. Jeg hadde mye dårligere fingre enn ører, så jeg hørte jo at jeg ikke traff med fingrene der jeg skulle. Men jeg holdt ut den første tida, selv om jeg heller kunne malt kjellergangen. 

Jeg har fremdeles for dårlige fingrer til å lage den lyden jeg ser for meg i hodet. Og jeg har for dårlige ører til å alltid høre når jeg spiller skeivt. Det går ikke raskt nok. Og hvis jeg øver for mye, så får jeg vondt i skuldrene. Det er rett og slett masse å passe på - så jeg må fokusere på en ting av gangen. Av og til er det håndleddet. Av og til er det intonasjonen, og av og til spiller jeg fordi det bare er gøy.

Jeg har ikke tenkt å spille for noen - som voksen slipper jeg heldigvis å vise fram hva jeg kan på kulturskolekonserter. Jeg har bare tenkt å finne ut hva det betyr for meg å spille fiolin - og jeg er helt overbevist om at det å holde ut å spille fiolin dårligere enn jeg skulle ønske, hjelper meg å tøyle det ubehaget det er å være nybegynner i felter på jobb - slik at jeg ikke går i ekspertfella. Ekspertfella er det at man stoler på at det fins noen andre eksperter på noen andre områder, og det er noen andre som tetter hullene mellom min kunnskap og de andres kunnskap. Men det gjør det ikke, og dermed må vi være så gode på å være dårlige at vi klarer å se hvor det finnes hull i kunnskapen mellom eksperter.

Derfor trenger man en praksis å kunne gjøre ting mens man lærer - holde ut ubehaget - reflektere over hvordan man bruker innsatsen, og så justere seg inn til det beste man klarer.

Og det er kunsten for å gjøre noe dårlig.

Bli gjerne med - og fortell meg gjerne om hva du liker for å kunne forsette å være dårlig på noe!

Ja. Kommentarer må bli i kommentarfeltet på Positive avvik på facebook, for vettu hva, jeg forstår ikke denne bloggerløsningen min lenger. Men før jeg bytter plattform, så er jeg her og fortsetter å være litt amatør på publisering, for ærlig talt, jeg har nok av ting jeg kan trene på å være dårlig på!

Fail again. Fail better... and then what?

I'm preparing a talk for this year's Technoport Conference here in Trondheim. My title is Fabulous Failures  in the session on Celebrating Failure. I'm wedged in between two people with a lot of experience in entrepreneuring - whilst I should provide the view from research. Well, my kind of research, at least - so I'm throwing in a bit of art. And of course - I need some good stories. 

A fabulous failure is a failure to do what you originally thought, but where the result is better than anticipated. Central to my talk is a quote that I'm sure that many of you have seen or heard. 

I saw it for the first time at an art exibition in Moss called Momentum. I was there with Gitte Sætre and Tone Boska - they were locals when I worked with regional development issues in Virtuous Circles outside Bergen. They both had their feet in the artist community. We were on a roundtrip to get inspiration to how we could get businesses in the community to collaborate with artists, inspired by suggestions that art is really at the center of innovation. Whether the work we did there was a failure or success is dependent on the definition of those concepts- but one thing that came out of this trip was a quote that has stayed with me since.

This was the poster heading the exhibition - named Try again. Fail again. Fail better: 

I loved the expression - both verbally and visually - and later I learnt two things: 

1. The artist is Mark Titchner - and he was curating the exhibition with Anette Kierulf. 

2. The quote is from Samuel Beckett. (No, not Steve Jobs this time, as someone suggested)

I'm going to leave Mark Titchner - I don't see how this poster is going to make a difference in my talk, I'm going to go with white text on a black background. But I am going to talk about Samuel Beckett and what he thought about failure.

The above quote is found in countless motivational posters - but I'll use just the text. Because it is quite interesting that these three imperative sentences should become motivational - because I think most people don't understand the profundity of the quote. 

Now we know that Beckett was a deep thinker. He was not much of an academic - his career in lecturing fell short when he decided to fabricate the discussion material for his class. Smart solution, but not very accepted. Similar to quite a few entrepreneurial ventures - but this one failed to get recognition as a way to teach. 

He always intended to be a writer, though. His most famous play is "Waiting for Godot" - in which I read in a review on his wikipedia page:  

In a much-quoted article, the critic Vivian Mercier wrote that Beckett "has achieved a theoretical impossibility—a play in which nothing happens, that yet keeps audiences glued to their seats. What's more, since the second act is a subtly different reprise of the first, he has written a play in which nothing happens, twice." http://en.wikipedia.org/wiki/Samuel_Beckett

In 1969 Beckett won the Nobel Prize. Most of us would agree that he had success - but Beckett didn't believe in the notion of success.

In a way, Beckett writes about despair and is known for his black humour, so it is in deed humourous - or exactly his point - that such a tiny quote should be used to be inspirational. 

His pieces got shorter and shorter, and in the 80's he published three novellettas, of which "Worstward Ho" was one. Here, in one of the first passages is the quote embedded: 

All of old. Nothing else ever. Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.

He only believed that it was possible to fail better. Nothing is a complete success. Since success is not possible, then one might think that it is possible to stop trying, giving up. But that is not an option either, we are compelled to carry on trying, even if we know it is futile. Others will use what we do and put their own meaning into whatever you let loose on the world. And that will not change - that is all of old. 

To get you thinking about how this quote is used, I want to challenge you to think what the implication would be of failing better. 

A very long portrait so you have time to think. 

For many it is an expression of grit. You fail, fail again, and again, and at last you will succeed. 

If Beckett were to write an implication line it would be - fail better. fail better. He doesn't though - he writes later in the piece: Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. 

This I knew. But yesterday I read "Worstward Ho" once more, and I realized that he had been closer to what I think is the implication than what I thought. So for me too - it is all of old, I haven't been able to come up with anything new. Nothing that hasn't been tried communicated before

Look at this: 

All of old. Nothing else ever. But never so failed. Worse failed. With care never worse failed.

Dim light source unknown. Know minimum. Know nothing no. Too much to hope. At most mere minimum. Meremost minimum.

Do you agree? He's said it right there. 

On the other hand - his writing is not that accessible - so I think I might be needed to explain. Or if you got it - it's worth saying again. 

Stop keeping those high ideals - instead get down to the minimum - and set your targets as low as possible. That's the prescription for failing better. If your anticipations are meeting very high ideals - chances are that you'll be failing by a long shot. But if you anticipate a mere minimum, chances are that you can fail better than anticipated. Hence - a small, but significant fabulous failure. Huzzah!

I've got my implication line ready. Can you guess what it is?

Fail again. Fail Better. Feel Better!

Ikke vær en fiasko - gjør fiasko for å skape flere feil i hverdagen.

Det er så mange som spør : hvorfor skal vi lære av fiaskoer? Er det ikke best å bare unngå fiasko? 

 Klarer man å gjøre flere fiaskoer er det er tegn på at man holder på med noe nytt. Da må man passe på å gjøre dem slik at de ikke koster så mye at man ikke har råd til, eller tåler en ny en. 

Fiaskofobi er ikke å ta for store sjanser, men å overvinne den unødvendige frykten for å feile. Vi i vårt samfunn er så fiaskofobiske  at vi har et usunt forhold til det å gjøre feil. Det kan ha to motsatte negative effekter: på den ene siden gjør man ikke feil fordi man holder seg langt innenfor sitt mulige handlingsrom og aldri finner ut hvor veggen er - altså grensen for egen innsats. Her har du eksempler fra f.eks offentlige virksomheter som blir oppfordret til å være kreative i å løse en problemstilling, men det er de ikke vant til, så da bruker man tida på å nøye kopiere andres innsats slik at man har en god unnskyldning når man ikke skaper gode resulteter. 

 På den andre siden kan det hende at man beveger seg med et så stort maskineri at man ikke legger merke til at handlingsrommet er endret, slik som når man ikke forandrer seg når omverdenen forandrer seg. Her er innovasjonshistorien full av historier om folk som jobba hardt for å skaffe seg en raskere hest i konkurranse med bilen. Vi tror at en sunn holdning til fiasko er å gjøre dem i ufarlige omgivelser eller med så liten risiko at de ikke tar drepen på oss.  

 En fiasko kan vi definere som et feilgrep som man kan le av - gitt nok distanse i tid eller rom. Et eksempel er pianoet som skulle flyttes 150 meter fra skolen til kulturhuset. Det var jo et veldig kort stykke så dugnadsgjengen tenkte at det var en ganske lett jobb. Og sånn ble det til at sju mann bidro til å bære pianoet opp på lasteplanet. 

Så satte en seg bak rattet, og seks sto på lasteplanet for å holde fast pianoet. Det var akkurat blitt vår, bjørka hadde begynt å sprette langs veien. Opp en liten bakke i et kryss så det helt bart ut, men sjåføren, han visste at det kunne være glatt. Det er godt å være lokalkjent, og derfor gav han litt ekstra på for å komme opp bakken på første forsøk. Det lyktes han med. Dessverre var den lille akselerasjonen ikke uproblematisk på lasteplanet. Det usikrede pianoet fløy bakover, og seks menn måtte hoppe ned i sikkerhet. 

De seks klarte seg fint. Det samme kunne ikke sies for pianoet. Det var ettertrykkelig knust i sammenstøtet med bakken, og det var ingen sjanse for at det kunne spilles på samme kveld. 

 Men hva med sjåføren? Hvordan gikk det med han? Han var riktignok uskadd – men hvordan tror dere han hadde det? 

 Han var like knust som pianoet. Denne historien var det mange som lo av, også de seks på lastplanet. Sjåføren som opplevde at to risikoer (risiki - hvis du er litt fin på det) kom opp mot hverandre, kunne ikke le av den på mange år. Heller enn at det var et hendelig uhell utløst av kjentmannskap på et felt (kjøringa) med usikkerhet på annet felt (usikret piano), ble han ansvarlig for tabben og syndebukken i historien. Det var pinlig og smertefullt for ham i mange år etterpå. Og da bli jo historien ganske trist? Hvordan gikk det til at folk ikke klarte å inkludere ham i den morsomme historien?  

 Kan det hende at dette går inn i en tradisjon som det finnes lange tradisjoner for i vestlige samfunn: nemlig at den som gjør en fiasko, er en fiasko? I boka "Born Losers. A history of failure in America", skriver Sandage (2005) om baksiden av den amerikanske drømmen - og hvordan man begynte å karakterisere både tapere og vinnere, også i mulighetenes land. Kanskje er det fremdeles er lettere å feile i Amerika enn i gamleland i Europa, men Sandage forteller om en fascinerende utvikling. På slutten av 1800-tallet var det karaktertrekk som kunne gi et pek om framtidig suksess. Ærlighet, hardtarbeidende osv. Men ettersom behovet for å bestemme seg om framtidige forretningspartnere ble det personlighetstrekk som tok over, om man hadde stil eller  var selvsikker. 

Språket reflekterte også denne endringen. Fra at feil er noe man gjorde, og noe som skjedde - smittet det over på hvem man var. Tendensen til å vurdere noen som en fiasko ut i fra hva de har gjort, er ikke logisk. Det er faktisk en magisk slutning, at man vurderer personen ut fra en enkelt del av deres handlinger. Det kunne jo vært at den som har gjort en del feil fordi en har prøvd seg på nye ting, har et rikt erfaringstilfang å vurdere nye ting på. 

Innenfor nyskaping og entreprenørskapsfaget har det de siste årene vært en del fokus på å løfte fram feil, fordi det gir et grunnlag å lære av. Nå skriver jeg på foredraget jeg skal ha på Technoport seinere i april - om fabelaktige fiaskoer, og tar fram de beste historiene fra vitenskapens historie. 

 Det er likevel ikke nok, tror jeg, å bare si at man skal feire feil. Det gamle historiene er nettopp det: gamle historier der vi vet om suksessen i etterkant. Det kan gå lang tid mellom dagens feil og morgendagens suksess. Man må få seg selv til å gjøre feilene først, og til å stå i fiaskoen for å kunne lære av den. 

Da må vi ha bukt med fiaskofobien, altså den unødvendige frykten for å feile som gir størst skade på selvbildet. Mottoet kan ikke være bare å feire feil, men å feile mer, for å feire mer! 

 Og ja, enda en ting til om å ta risiko: det kan jo også hende det går godt!

Forstå prokrastinering på fiaskotrappa

Denne ligger også på http://forskning.no/content/forsta-prokrastinering-pa-fiaskotrappa.

Tekster om prokrastinering presenteres ofte i nåtid. Et eksempel er Kjetil Rolness’ som lurer seg selv til å jobbe.

Dessverre er løsningen hans er for enkel, sannsynligvis fordi kilden hans, filosofiprofessoren Perry som fant opp arbeidsmetoden «strukturert prokrastinering» tar for lett på det – jeg er iallfall ikke så lettlurt at jeg klarer å lure meg selv til å jobbe. 

I likhet med andre som snakker om prokrastinering i presens (av disse er EllenDeGeneres min favoritt) tar de ikke det underliggende problemet på alvor, nemlig at flere og flere jobber blir karakterisert av at målene og fremgangsmetodene er uklare. Kunnskapsarbeid forutsetter kreativitet, men vi har få måter å jobbe med kreativitet, det blir et individuelt ansvar.