Hvordan har du blitt sånn?

Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?



Indikerer spørsmålet at jeg plutselig en dag våkna opp og hadde blitt "sånn"? Jeg gjorde som jeg vanligvis gjør når jeg skal presentere noe: jeg konsentrerer meg om dem som er i rommet og det jeg skal fortelle. Jeg klarer som regel å virke energisk, når jeg gjør det godt blir de som hører på det også.

Dette er ikke noen magisk eller medfødt egenskap, slik som det kan høres ut. Jeg har trent på å snakke for meg, og for å være ærlig, så er det ikke lenge siden sist jeg holdt en forelesning som var så dårlig at jeg hadde lyst til å forsvinne gjennom gulvet. Eller at jeg blir overrasket over at det som er så klart inni hodet mitt blir rotete med en gang jeg prøver å forklare det. I mange situasjoner får jeg hjerteklapp når jeg finner ut at jeg skal ta ordet i en forsamling, for det er altså ikke gitt at jeg får det til. 


Spørsmålet om å ha blitt sånn står gjerne i motsetning til "født sånn". Men begge disse to skjuler det at man kan ha tillærte, gjerne hardt tilkjempede egenskaper. Det er vel ingen som spør en naturvitenskapelig forsker det samme? Det er helt åpenbart at hvis du skal studere solceller, for eksempel, så må du være sammen med andre folk som studerer solceller, og du må gjøre en innsats for å tilegne seg det de kan.

Det er litt mer ullent med antropologer som er prosessledere. Vi er vårt eget forskningsinstrument på alle måter, vi har ingen måte å få tak i data på som ikke involverer oss selv.

Her ligger også kanskje et at de største utfordringene i kreativ virksomhet. Noen typer kreativ virksomhet blir satt ut som en egen type aktivitet som man bare gjør. Som skriving. Inspirasjonen kommer eller den kommer ikke. Ideene slår ned som etter innfallsmetoden og det skapende elementet er innhyllet i mystikk. På den andre siden er ingeniørers kreative virksomhet, f. eks i kompleks problemløsning, kanskje sett på som ren utøvelse av kjente metoder, men på nye måter. Det kreative elementet blir undervurdert fordi det også er en del ren metodeanvending. De ligger nok nærmere hverandre enn ganske mange folk egentlig tror.

Jeg tror at en avmystifisering av en del ferdigheter kan hjelpe flere til å trene på dem, fokusere på hva det er som gjør en god i noe - heller enn å anta at det er noe man er eller har blitt.

Her kan man spore en utvikling i begrepsbruken: det er mange ting som folk gjorde før, som de er nå. Et glimrende eksempel er fra dette videoforedraget om genialitet. Det tar 18 minutter, men det er verdt det. Elizabeth Gilbert sier at geni før renessansen var sett på som en liten ånd, en muse, som lurte seg inn i kreativt arbeid og gav det sjel. Etterhvert ble "geniet" internalisert og folk fikk karakteristikken "genial" - uten involvering av noe annet enn sitt eget intellekt. Gilbert hevder at det gir enkeltpersonen et vel stort ansvar, for med den lille musen kunne man ikke ta full ære for det man gjorde, men heller ikke all skylda dersom man ikke klarer å følge opp genialt arbeid med nytt genialt arbeid.

Denne internaliseringen gjelder dessverre ikke bare det positive. Hjorth (2004) viser hvordan den eneste strategien for å øke kreativitet i følge en del organisajonslitteratur er å gi slakke til de ansatte - og dermed må jo kreativitet være en iboende og individuell egenskap ved de ansatte. Og på sitt verste. Sandage (2000), i sin briljante bok om "A history of failure in America" viser hvordan fiasko gikk fra å være noe man gjorde, gjerne flere ganger på veien mot suksess, til å være noe man var. Hvis man er en fiasko er det jo ikke vits å prøve en gang, så her ser vi internalisering på sitt mest ødeleggende.

Jeg kan også føle meg som en fiasko noenganger. Etter å ha lest Sandage prøver jeg å minne meg på at det verste som kan skje som regel er .... ingenting. Om jeg ikke skriver genialt, kan jeg alltids skrive mer i morgen. Og holder jeg et under pari foredrag, så er konsekvensen at det er litt pinlig, og at jeg ikke blir invitert tilbake. Men ingen dør. Ingen mister jobben. Risikoen er konstruert, internalisert, og hva jeg er, er ikke synonymt med hva jeg gjør.

På samme måte er det med positive avvik. Det er fordeler og ulemper med å være et positivt avvik. For mine studier har jeg gått bort ifra å bruke det som betegnelse på folk, fordi jeg tenker at det er litt det samme som med internalisering av geni, kreativitet eller fiasko. Folk er egentlig ganske vanlige, det er bare en del av dem som gjør uvanlige ting. Og noen gjør det ekstremt godt. Hvis vi tenker at det er noe de gjør som er uvanlig heller enn hvem de er, kan vi lettere lære av dem. 


Jeg vil ikke ta fra folk retten til å være positive avvik, men jeg har ikke tenkt å bruke begrepet sånn.

Når gjorde du noe sist som var positivt avvikende?