Når får du tid til å tenke?

Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke." 

Nylig var jeg på feltarbeid - det mine informanter i Livsverkene kaller en førjuling. En masse glødende mennesker samles ei helg, og utveksler og utvikler ideer. Det gir masse energi til deltagerne, som f. eks Ellen Brubygger og Torill Fjellflyt, som blogget rett etterpå.

Jeg er på jobb som antropolog når jeg er sammen med Livsverkene. I motsetning til de driftige menneskene fulle av mot som tør å jobbe for seg selv, er jeg lønnet av staten. Jeg får heldigvis lov til å studere dem. Jeg tør faktisk ikke si hva mitt største bidrag til samtalen denne gangen var, men jeg foreslo et navn på et kortreist potetgull som særlig den selverklærte dyslektiker Roy likte godt. 

Min sosiale antenne, og den jeg nappa med meg. 

Det var litt ulikt andre hytteturer. Det var ikke program hele dagen. Folk snakka bare sammen, blant annet om kortreist potetgull. Dette kaller de slentring.

Så, etter ribba, foreslår humørbonden at det på tide å hjelpe Ane Antennemaker med hennes produktutvikling. Hun ønsker å gå ned i fast stilling og opp i engasjement for å lage et Sosialt Antennemakeri. Hun har allerede en god ekstrainntekt i å lage sosiale antenner i ull. De varmer ørene som luer, men som ikke må forveksles med et ordinært hodeplagg.

Ane forteller om hvilke ressurser hun har - blant annet har hun flere selvopplevde gründerhistorier. Jeg kjenner dem, for jeg har intervjuet Ane før. Som de fleste jeg skriver om, har hun mer å by på en det man får prata om på noen timer, så kjedelig blir det aldri. 

Jeg skal ikke skrive om alt som kom opp i løpet av kvelden. Nå skriver jeg om det initiativet jeg tok før jeg dro hjem, og det henger sammen med historia om kunstneren.

Jeg har nemlig lyst til å utforske fenomenet og begrepet slentring. Jeg vil sammenligne det med Heideggers begrep om å bo eller dvele ved (jeg leser ikke tysk, så her er linker på engelsk og dansk). Han bruker det i motsetning til bygging - og vi bruker det på norsk i ordparet å bygge og bo. Vi bygger for å bo, men ofte er ting bygd for oss, slik som f. eks samfunnsstrukturer eller organisasjonsstrukturer.

De eksisterer før oss, og vi må bo oss inn, gjerne ved å bygge litt, eller å pusse opp.

Jeg tenker at dette blir ekstra relevant med folk som overtar gårder med hundre år historie, og bor i bygder der de ikke skaper seg sin egen identitet fullt og helt. De inngår alltid i sammenhenger ("veit vel korleis han er, eg kjenner da faren!"). Man bygger ikke opp Livsverket sitt fra grunnen, men man kan bygge på, pusse opp, bo seg inn i strukturene.

Jeg tror at dveling og det å bo seg inn i problemstillinger kan være nyttig for folk som jobber med idéarbeid også. Livsverkene gjør det allerede gjennom slentringa. Og jeg tror det er det Harald Bodøgaard refererer til, når han får tenkt mens han jobber i stein. Man starter ikke med ei steinblokk uten tanke for hva man vil, men gjennom arbeidet blir man bedre kjent både med steinen og ideen bak.

Sosial antenne, lampefot, lyspære, ståltråd, tang. 

Vi som jobber med tekst kan tro at slentringsfasen ikke er nødvendig, siden det å produsere tekst på en datamaskin går så fort. Man rekker ikke å tenke mye mens man skriver, så det kan gi illusjonen av at det ikke er nødvendig å tenke så mye.

Derfor hadde jeg lyst på et (uformelt) forskningsprosjekt der man kan gå inn i en problemstilling ved å først formulere den, og så jobbe med noe fysisk som er perifert beslektet med temaet. For eksempel hvis vi også hadde gjort noe dugnadsarbeid på gården til Ane etter at vi hadde drodla laust over noen muligheter sammen. 

Det prosjektet er litt stort. Men underveis i idedugnaden om Anes utvikling ble jeg inspirert til å utforske koblinga mellom avfall/avvik som jeg har skrevet om i forhold til mat - og det sosiale antennemakeriet. Ane bruker nemlig restegarn og ting som fabrikker donerer til henne som råstoff, og hun har også planer om å utvide mannskapet som lager deler av antenna hennes til folk som ikke har en naturlig del i arbeidslivet. Problemstillingen min er å finne ut hvordan det henger sammen. 

Samtidig fikk jeg en ide om en stasjonær, lettantennelig versjon av den sosiale antenna. Før jeg dro fra førjulingen nappa jeg med meg en sosial antenne. Dagen etter dro jeg på Clas Ohlson for å kjøpe materiale

jeg tror kan fungere for å lage den stasjonære varianten. Og dette kommer jeg tilbake til, men det jeg har gjort nå er altså å formulere en problemstilling som jeg vil utforske. 

Jeg satser på at koblinga modnes mens jeg jobber med det håndtverksmessige. 

Fortsettelse følger her. Å tenke gjennom ting: håndarbeidsprosjektet om sosiale antenner