Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

Først litt om sosiale antenner: 

Den sosiale antenna er godt egnet til å beskrive opplevelsesnæring. Ane lagde nemlig luer med skrekkelig lang dusk til hele familien, til venner og til bekjente helt til alle sa "STOPP! Vi trenger ikke flere slike luer." Markedet var mettet.

Deretter prøvde Ane å selge luene på julemarkeder og martnaer rundt omkring, til 100 kroner stykket. Salget gikk veldig tregt. Hun prøvde å bli kvitt restlageret ved å gi dem bort til folk som innom kommunen. En gang trædde Ane ei lue ned over hodet på en besøkende, Tom Åge Myhren i Livsverkene, og fikk følgende kommentar: «Nei, tenk, jeg har alltid ønska meg ei sosial antenne.»

Dette var utgangspunktet for en relansering av lua som sosial antenne, solgt med brukerveiledning og kontinuerlig tilkobling til det sosiale nettet. Plutselig var produktet en opplevelse og en historie med et helt annet formål enn å varme ørene.

I dag kan de sosiale antennene blant annet kjøpes som et minneobjekt i forbindelse med HMS-kurs eller foredrag. Prisen er 500 kroner, og Ane har fire hjelpere som bidrar til å hekle hode-delen av antenna. Selv hekler hun alltid antenna og ferdigstiller produktet. 

Tilbake til mine idéer. Den ene er om konseptet rundt Anes sosiale antennemakeri som et sted som kan gjøre tankegangen bak positive avvik tydeligere fordi hun vil bruke en så vid standard for arbeidskraft og materialer at hun utnytter ressurser som andre kan vurdere som avfall. Den andre var en ide som jeg tegna ut slik under. Hvorfor kan ikke de sosiale antennene også være lettantennelige? Sånn som f. eks en lampe. Det skisset jeg opp mens jeg hørte på idédugnaden der mange bidro til å utvikle Anes forretningsidé. 

Jeg prøver å utvikle den første ideen ved å gjennomføre den andre, og ut i fra den skissa du ser over dro jeg på Clas Ohlson og kjøpte en lampefot, den tjukkeste ståltråden de hadde, samt ei tang å bøye ståltråd med, som jeg kunne bruke sammen med ei tang jeg hadde fra før av. 

Det første jeg starta med var å pakke opp materialene. Og til min store skuffelse var det ikke mulig å demontere lampefoten fullstendig, jeg hadde gjort et valg som gjorde at det var umulig å få skjermen til å stå skrått på foten, slik som i skissa.

Dette er antenna spent utover en litt skeiv skjerm. Det er ikke så lett å lage ting som ser virkelig bra ut uten å ha en modell å bøye ståltråden over, så dette ble virkelig frihåndsarbeid.

Fordelen med den klassiske lampeskjermen er at det er lett å tenke på lampefoten som et stativ for lua. Sosiale antenner selges jo i mobil versjon med ørevarmerfunksjon, men det er vel ingenting i veien for at ikke man skal kunne selge tilleggsutstyr, slik som en tilkobling når man er innendørs.

Slik ble altså min første prototyp på stasjonær, lettantennelig sosial antenne-stativ. Jeg ble nødt til å legge ståltråd inn i selve antennedelen/dusken også, da fikk den et mye morsommere uttrykk.

Og så fikk den jo den bonusen at de ulike delene lett kunne skilles fra hverandre, slik at det er mulig å veksle mellom stasjonær og mobil versjon av antenna.

Ja - og så da?

Hva får jeg igjen for å ha gjort det - og ikke stoppa med ideen på skisseblokka? Med litt kraftigere materialer, sveiseapparat og vinkelsliper kunne man lagd noe som ser mye proffere ut. Dersom man skal sette dette i produksjon blir det nok garantert ikke frihåndssnurring av ståltråd som gjelder.

Det håndtverksmessige må nok utvikles om det skal ha en kvalitet som gjør at noen vil kjøpe produktet mitt. Men poenget er ikke å lage noe ferdig.

Det at livsverkene faktisk lager fysiske versjoner av ordspill, er viktig, slik som den sosiale antenna i seg selv er et eksempel på. Med en gang en idé får en fysisk form blir den tilgjengelig for vurdering og utvikling på en annen måte enn om vi bare snakker om det som metafor.

Den sosiale antenna gjør ikke noe annet, rent fysisk sett, enn ei lue. Men som konsept kan den faktisk ha akkurat den effekten vi har lyst til at den skal ha.

Sagt med en veldig fin antropologisk kunstdefinisjon lagd av Ellen Dissanayake: Kunst er å gjøre noe spesielt - forstått på to måter. For det første, når vi lager noe som er bare for sin egen skyld, ikke for at funksjonen er så viktig i seg selv, kan selve prosessen sette oss inn i den refleksive tilstanden som Argyris og Schön prøver å framelske for å utvikle praksis. (se forrige innlegg).

Dessuten, selve vurderingsprosessen kan også gjøre noe spesielt. Man kan, for eksempel, avfeie den sosiale antenna som et fiffig navn på ei lue, men ikke vurdere det som noe utover ei lue. Samtidig, hvis vi vil, kan den sosiale antenna brukes til å diskutere et ganske abstrakt fenomen, altså det å ha sosiale antenner. Men det er ikke ei meining som ligger i antenna, det er mening som vi tillegger den fysiske dingsen.

Konseptet om å ha sosiale antenner mer tilgjengelig for diskusjon siden vi slipper å knytte det bare til det abstrakte konseptet om å ha empati og sympati for andre. Det kan likegodt handle om lua.

Så det kan være en ufarlig måte å snakke om empati og sympati på - det å henvise til at man bør ta på seg ei sosial antenne når den fysiske er tilgjengelig har alltid en dobbeltbetydning som kan ufarliggjøre konseptet i seg selv. For det kan være ganske grovt å si ting rett ut. En liten omvei kan gjøre at vi kan ta meningen underforstått heller enn direkte.

Og derfor tror jeg det er viktig å få ut den fysiske varianten, og la seg rive med av prosessen. Riktignok får jeg ikke den samme effekten som han som jobber dagesvis med ei steinblokk, men en liten smakebit får jeg, og jeg får tygd på hva de sosiale antennene kan bety.

Svaret på problemstillinga mi: altså hva koblinga mellom produksjonen av sosiale antenner, avvik og avfall kan være, finner du i neste blogginnlegg.