torsdag 20. juni 2013

Jeg heiser den hvite servietten - bonustur er gøy!


Handling fører til holdning1. Ikke nødvendigvis motsatt - det har jeg fått kjenne på kroppen i helga. Ja, for hvor ellers er det man skal kjenne ting?

Dette blogginnlegget er en russisk dokke. Se om du følger med på lagene mine, innerst er det en hvit serviett.

Jeg var sammen med Appex, jobben til min kjære Eivind, på bonustur til København. Lørdag var vi på Wallmans salonger. En kabaret-forestilling der man sitter ved bord med hvite duker og tøyservietter og så på dansere og sangere som gjorde medleyer av kjente artister innen mange sjangere. Det var litt som musikalen Cabaret, og reklamert slik også. Når virkeligheten butter litt imot, eller noe virkelig trengs å feires, - Wallmans er for alle. I motsetning til musikalen var vi der bare en kveld, det var ikke Tyskland på 30-tallet på utsiden. Et av numrene var til og med CABBAret - tyske kostymer møter svenske sanger.






En av reglene er at det er lov å vifte med servietten når man er henrykt over showet. Henrykt, ja, tenker man. Dette er ganske harry. Eller spesielt. Og iallfall cheesy. Må angripes med en stor dose ironi. Jeg hadde på forhånd tenkt at man må bare ta den helt ut, og stilte i lilla hansker og vifte med fjær. Jeg følte meg dum når jeg møtte de andre - jeg kjente at jeg hadde tatt litt av, men så skjedde det samme med vifta mi som med de hvite serviettene.

Det høres teit ut i begynnelsen, men med litt alkohol og god mat og litt skumle dansenummer som får frykt og glede til å spille på lag, trekker de første fram servietten over hodet. De holder ikke rytmen når de klapper, de er litt halvhjerta. Og vi ser på dem. Etterhvert blir det flere av dem. Og, jeg husker ikke på hvilket nummer, tar jeg prøvende opp servietten og vifter litt. Og litt mer. Og enda litt mer. Wow!

Dette var gøy! Har du enda en serviett? De ramser opp folk som har noe å feire - da må vi juble! De fortjener jo masse applaus, både han på 80 og de to som har vært gift i 50 år. Og etter å ha gjort det én gang er det opp med servietten på hvert eneste nummer, jubling så ofte vi kan - tenk så deilig å kunne slippe seg løs litt! Tenk så herlig at vi blir gitt en ramme hvor det er lov!

Et blinkskudd av min kjære. Og meg.

Noen timer etter dette bildet ble tatt ble jeg etterlyst av reisefølget. De var bekymret for at jeg hadde drukket for mye og havnet et sted jeg ikke burde være. Sannheten var at jeg satt med notatblokka bare ti meter unna dem og skrev notater. I smått var serviettviftinga et symbol på hele forestillinga, og hele forestillinga var et symbol på hele jobb-turen.

Turen var nemlig også ganske overdådig. Før vi dro, kom Eivind hjem med en orange koffert, full av t-skjorter, og håndlagede, personlige glansede program. (Mer om alt det på sjefens blogg her)

Jorunn Bådsvik Ekerhovd pakker. Og jeg har lånt bilde fra "sånn gjorde vi det"-bloggen til sjefen Tore Fremmersvik

Jeg har vært reisende i gule lapper og entusiasme, og hjulpet folk med å finne meining og retning i bedrifter, organisasjoner og lokalsamfunn, men effektverdenen har jeg vært lite borti. Jeg har gått og lurt på hva i all verden dette er for noe. Joda - Appex er en bedrift som gjør alt riktig etter hva som er i tiden, med mottoet "En bedre opplevelse!" og toppverdien "Lidenskap" (forøvrig veldig bra med en ambivalent verdi - det kan jeg sgu like :-).

De første tingene jeg kom fram til var identitet, lojalitet og attraktivitet - å bygge opp omkring merkevaren, og om hvordan ansatte ser seg som del av den. Og det gjorde vi, smykket oss i den, med kofferter og t-skjorter. Men den samme ironiske distansen ikledte jeg meg (og Eivind) piquet-trøyene fra kofferten før avreise. Som antropolog skal jeg jo delta - banna bein - selv om jeg ikke forstår alt. Og vi var de to eneste, bortsett fra sjefen sjøl, som stilte i uniform på flyplassen.

Lettere ironisk ved utreise

Etter middag på Hard Rock Café og noen drinker gikk jeg hjem til hotellrommet for å ta kveld. På bordet sto noe som gjorde at jeg ble solgt: Vinflasker og sjokolade med Appex-etikett. Jeg ringte sporenstreks til Eivind og ba ham om å komme hjem for å drikke vin med meg. Og da var vel egentlig første gangen jeg gjorde Appex på ordentlig.

Appex lager nemlig ingen ting. Ingen fysiske dingsebomser, bare uhåndgripelige web-løsninger og apper og det gjør de for andre. De gjør folk tjenester. De ansatte gjør Appex, hver eneste dag, på jobb. Det er det de gjør som er Appex. Men det kan de jo slutte med, når som helst.

Det er da man trenger de spesielle situasjonene, hvor man gjør noe uten at det er direkte produktivt. Uten at man skal prestere noe, uten at man trenger å være for noen andre enn hverandre. Dermed blir det både en ufarlig treningsarena på å ta på seg identiteten og gjøre Appex, og det blir også en refleksjon på hva som gjøres fra dag til dag.

Den hvite servietten er symbol på kabareten, som er et symbol på bonusturen, som er et symbol på bedriften til daglig. Det er gjennom den hvite servietten at vi får kjenne på kroppen hva våre kjære gjør på jobben hver dag. Situasjonene er kunstige, og virker som kunst, de setter perspektiv på ting.

Det er sånn jeg heiser den hvite servietten og kapitulerer. Det sånn handlinger skaper holdninger.




1 Sitatet har jeg omskrevet fra noe Roy-Eddy Lie i Liegruppen sa: "holdning endrer ikke atferd, men atferd endrer holdning".Hvor han har hørt det spiller ingen rolle, det som er viktig er at han handlet på det. Han lot oss slippe løs kunstnere på de ansatte, som brukte flere arbeidsdager på å lage kunstversjoner av arbeidsplassen sin. For selv om det er bra å dra på bonustur, tror jeg man kan få enda mer utbytte av sånne turer ved å inkludere flere i å skape kunst, ikke bare være en del av det. Kunstopplevelser som blir gjort relevant for folk, det vil si, ikke på galleri, men som en del av natur og kultur man kjenner, utvider oppfatningen av hva som er normalt, og dermed vil det kunne være mer åpent for innovasjon. Det er fremdeles en av mine mest fantastiske opplevelser fra den andre siden.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...