fredag 30. mars 2012

Konkurranse! Utfordring!


Jeg har blitt utfordra til å ha konkurranse.

Man skal gi seg selv utfordringer innimellom. Heldigvis har jeg samarbeidspartnere som utfordrer meg, og stiller spørsmål som: Hvordan skulle det se ut om en forskningsblogg skulle ha en konkurranse?

Jeg tror det må bli en utfordring om å utfordre seg selv på nye måter, kanskje på områder som ikke betyr så mye. Det betyr mye for meg at jeg klarer å levere doktorgrad. Innimellom tror jeg at jeg mislykkes. Jeg gjør ikke nok datainnsamling. Jeg glemmer å stille de åpenbare spørsmålene. Jeg glemmer å følge opp det som er viktig. Jeg avbryter folk rett etter at jeg har stilt et viktig spørsmål. Lista er ganske lang over ting jeg må trene på.

Men innimellom klarer jeg å utfordre meg selv på områder der det bare er gøy. Det er 5 år siden jeg hadde mitt første grønnsaksforsett. Det var nyttårsaften, og kvelden tilbrakte jeg med to gode venninner på ei hytte langt opp i fjellet. Der lagde vi festmiddag på gassbluss. Vi spiste kalkun i ullundertøy og hadde det utmerket – bortsett fra en ting. Jeg hadde ikke noe nyttårsforsett. Iallfall ikke et som var noe annet enn «gjør mindre av det jeg liker» som f. eks å spise snop, eller «gjøre mer av det jeg ikke liker» som å rydde, trene, rekke alle deadlines osv. Mine nyttårsforsett, i den grad jeg maktet å ha dem, gjorde meg ingenting godt. Jeg ville prøve noe annet. Men hva da, lurte jeg og puttet enda en av de knakende gode rosenkålene inn i kjeften. Hva med «mer rosenkål?»

fredag 23. mars 2012

Bestillerkompetanse - vet du egentlig hva du vil ha?

Hva har Altinn og Mick Jagger til felles? De er begge bestillere av noe de ikke helt vet hva er, de vet ikke helt hva de spør om, og vet derfor heller ikke hvordan de skal vurdere hva som kan gå galt.

I disse dager når stakkars Kenneth (36) har fått kringkastet sitt økonomiske privatliv og vi andre egentlig bare skulle visst hvorvidt vi får igjen på skatten eller ikke, kan vi la oss frustrere over staten og hvor få fullskala tester de har gjort. Eller hvor lite alvorlig de har tatt sikkerheten. 

Er man forsker, trenger man ikke ta slike hensyn. Jeg velger å la meg fascinere over hvordan dette minner om mitt eget felt. Opplevelsesleverandører til næringslivet deler alt de de kan, og vil at oppdragsgiverne skal få det de betaler for, men så opplever de at kunden ikke vet hva de vil ha eller hvordan de skal få til å bruke produktet.

Gisle Hannemyr sa det godt på Aktuelt. Altinn har falt for egen suksess. Med kun en mager grunnmur har de kunnet bygge mer og mer og mer inn i portalen sin. Og fordi de ikke sitter på kompetanse om at en god grunnmur i systemarkitektur er like viktig som i fysisk arkitektur, er fundamentet for dårlig når det kommer flere etasjer oppå. Mens det Næringsminister Giske fryktet ved en fullskala stresstest ikke var mer alvorlig enn i fjor, når «systemet» ble overbelasta, var det en større fare som ventet på dem, nemlig at personopplysninger kom på avveie.

Dette minner om den klassiske «dette er feilen som ikke skulle skje». Nei, nettopp. De feilene man har tatt en risikovurdering av, de skjer jo ikke, eller blir vurdert som akseptable. Som at Altinn bryter sammen og at folk må vente noen timer. Det er sikkert vurdert at det er en akseptabel feil. Det er ikke mulig å teste seg fram til hvordan det vil gå, den eneste muligheten er å forbedre litt og så vente på neste gang. Eller, betale for å ha noen systemarkitekter innomhus som kan være gode bestillere mot tilbydere som f. eks Accenture.

Mick Jaggers tabbe var av et litt annet format. Han stolte på at Andy Warhol visste nok om Rolling Stones sitt produkt til at han hadde respekt for det.

onsdag 14. mars 2012

Å finne roen i stormens øye, eller midten av trekanten om du vil

De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.

Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.

Her er det brukte kinnarps-bord – eller faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...