fredag 15. juni 2012

Keiserens nye klær eller bare naken - inspirert av psykiatere i retten

En oppdatert versjon av dette innlegget fins på http://www.forskning.no/blog/ervik/325251.




I dette blogginnlegget skal jeg være litt dristig. Jeg skal kle av meg. Nei, det er ikke klærne som skal av, men jeg skal strippe ned til essensen av mitt fag.

Hva er det som gjør at vi antropologer kan si at vi vet noe? Her vi står, i møte med verden med våre forskningsresultater er vi de samme som vi møter dem vi forsker på eller med. Vi gjør oss selv til vårt viktigste instrument, og det er bare gjennom å være nakne i den forstand at vi viser fram hva vi har gjort, at vi kan hevde at vi vet noe.


Det har vært mye fokus på psykiatrien i det siste. Ekstremtilfellet Behring Breivik splitter rettspsykiaterne, og det diskuteres om det er et fag i krise. Lander de to kommisjonene på ulik konklusjon fordi de har ulikt utgangspunkt? Fordi de har møtt ulike versjoner av Behring Breivik? Fordi de har ulik kompetanse om de ulike diagnosesystemene?

Som samfunnsviter med et sterkt fokus på hva det er vi kan vite noe om, er det underlig at diagnosesystemene og testene gjør at psykiaterne kan være så uttalt bombastiske på sine diagnoser. Uavhengig av standpunkt, og uavhengig av om de selv har hatt kontakt med Breiviken er både Kringlen og Malt og kommisjonene sikre i sin sak. Det er nok folk som kritiserer dem, jeg vil heller benytte anledningen til å vurdere mitt eget standpunkt. 

Sosialantropologi er så langt ute på sidelinjen at vi har veldig få måter å beskrive hvordan vi er sikre på noe. Med et fag som er mest interessert i å vise hvilken variasjon det finnes i menneskelige tilværelser, ville det vært en fallitterklæring å ha et standardisert system over kulturer og subkulturer og relasjoner mellom dem. 

Likevel prøver vi jo å si noe vettugt om verden, og når vi gjør det mener vi jo at vi har mer substans i det enn hvilken som helst lekperson som ikke er trent på den måten vi er. Vi bruker sjelden ordet evidens i antropologisk forskning. Vi kan likevel ha godt av å reflektere over begrepet, så lenge vi mener vi har noe å si.

Treningen vår, i å være på feltarbeid, og å analysere resultatene av det, er til dels obskure. Jeg husker at vi fikk som råd før vi dro ut på feltarbeid for første gang at vi kom til å vite hva som var viktige data. Etter hvert. Det må sies at det å være på feltarbeid alltid er forbundet med en bit usikkerhet. Gjør jeg rett nå? Gjør jeg de riktige valgene? Snakker jeg med rett personer? Hvem knytter jeg meg til – forhindrer det noen andre standpunkt? Sosialantropologi må være et av de fagene hvor det å være usikker har blitt gjort til en dyd – nettopp derfor anbefales det å dra på feltarbeid langt hjemmefra, slik at man har mest mulig nye ting å forholde seg til, og tar minst mulig ting for gitt.

På noen måter er det en kjempemotsetning. Hvorfor skal man være i stand til å si noe mer vettugt om noe man ikke kjenner enn noe man kjenner godt? Jeg mener kombinasjonen er viktigst. Jeg slutter meg til antropologer som mener at vi kan gå ut og vise fram variasjon, med det for øye å finne nye måter å se på oss selv på. Med å gå til kulturer som er så forskjellige fra oss at de er nærmest umoralske i våre øyne, kan vi se om vi kan snu det til å finne bedre forklaringsmodeller på vårt eget samfunn. Ved å sette spørsmål ved det som er tatt for gitt kan vi være i stand til å forandre noe.

Jeg kommer ikke unna at det jeg ser på feltarbeid, er farget av meg og mitt ståsted. Og jeg kommer heller ikke unna, at det jeg presenterer som forskningsresultater kommer til å være en kombinasjon av teoretiske argumenter, basert på ting jeg har lest, og empirisk bevisførsel, basert på de erfaringene jeg har fra feltarbeid. Vi har så mye data at det er lett å finne bevis for den teorien man liker, så kreative er vi som forskere. Er det likevel hold i det vi sier?

Der er jeg like sikker som psykiaterne. Jeg kan anskueliggjøre det som troverdig at jeg har latt empiri og teori spille hverandre opp. Det kan jeg bare gjøre om jeg står der naken og viser fram det jeg har gjort. Dette er ikke induksjon eller deduksjon, for den som husker sitt vitenskapsteoretiske pensum. Dette kalles abduksjon: en mellomform der vi antar at vi vet noe, at vi har noen hypoteser, men at vi er klare på at de kan reformuleres mange ganger underveis i studiet. Til slutt ender vi opp på et nytt, omforent, teoretisk utgangspunkt. 

Mer er det ikke. Det er bare når vi er åpen med vår usikkerhet, og vårt standpunkt at vi kan vite noe som helst. Jeg vil ikke si at det å bruke diagnosesystemer er feil, bare fordi jeg ikke gjør det selv. Men jeg syns vi kan gå dem som velger å gjøre det i rette på at de bruker seg selv og sin erfaring til å vurdere. Blind tiltro til systemet i seg selv fører til at man er like naken som jeg, men har samme skredder som keiseren.


Dersom psykiaterne ikke er åpen for drøfting, å komme til en omforent konklusjon, både i møte med hverandre - og med andre fagretninger - da synes jeg virkelig det rettspsykiatriske systemet kommer til kort. 

Her har man en sak som kan føre til innovasjon i faget - man hadde hatt ressurser til å tenke nytt, til å vurdere politikk opp i mot psykiatri på måter man aldri har gjort før. Istedet slenger man ut den ene diagnosen etter den andre, og vurderer ikke andre ting enn det som har blitt vurdert før. Er ikke det litt rart?




Inspirerende faglitteratur: 



Bateson, Gregory  (1979). Mind and Nature: A Necessary Unity. New York


Engelke, M. E. 2009. The objects of evidence. In The objects of evidence: anthropological approaches to the production of knowledge, edited by M. E. Engelke. Malden: Wiley-Blackwell.


Kalleberg, R., A. Balto, et al. (2006). Forskningsetiske Retningslinjer for Samfunnvitenskap, Humaniora, Juss og Teologi. Oslo, Forskningsetiske Komiteer. www.etikkom.no





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...