fredag 15. juni 2012

Keiserens nye klær eller bare naken - inspirert av psykiatere i retten

En oppdatert versjon av dette innlegget fins på http://www.forskning.no/blog/ervik/325251.




I dette blogginnlegget skal jeg være litt dristig. Jeg skal kle av meg. Nei, det er ikke klærne som skal av, men jeg skal strippe ned til essensen av mitt fag.

Hva er det som gjør at vi antropologer kan si at vi vet noe? Her vi står, i møte med verden med våre forskningsresultater er vi de samme som vi møter dem vi forsker på eller med. Vi gjør oss selv til vårt viktigste instrument, og det er bare gjennom å være nakne i den forstand at vi viser fram hva vi har gjort, at vi kan hevde at vi vet noe.


Det har vært mye fokus på psykiatrien i det siste. Ekstremtilfellet Behring Breivik splitter rettspsykiaterne, og det diskuteres om det er et fag i krise. Lander de to kommisjonene på ulik konklusjon fordi de har ulikt utgangspunkt? Fordi de har møtt ulike versjoner av Behring Breivik? Fordi de har ulik kompetanse om de ulike diagnosesystemene?

Som samfunnsviter med et sterkt fokus på hva det er vi kan vite noe om, er det underlig at diagnosesystemene og testene gjør at psykiaterne kan være så uttalt bombastiske på sine diagnoser. Uavhengig av standpunkt, og uavhengig av om de selv har hatt kontakt med Breiviken er både Kringlen og Malt og kommisjonene sikre i sin sak. Det er nok folk som kritiserer dem, jeg vil heller benytte anledningen til å vurdere mitt eget standpunkt. 

Sosialantropologi er så langt ute på sidelinjen at vi har veldig få måter å beskrive hvordan vi er sikre på noe. Med et fag som er mest interessert i å vise hvilken variasjon det finnes i menneskelige tilværelser, ville det vært en fallitterklæring å ha et standardisert system over kulturer og subkulturer og relasjoner mellom dem. 

Likevel prøver vi jo å si noe vettugt om verden, og når vi gjør det mener vi jo at vi har mer substans i det enn hvilken som helst lekperson som ikke er trent på den måten vi er. Vi bruker sjelden ordet evidens i antropologisk forskning. Vi kan likevel ha godt av å reflektere over begrepet, så lenge vi mener vi har noe å si.

Treningen vår, i å være på feltarbeid, og å analysere resultatene av det, er til dels obskure. Jeg husker at vi fikk som råd før vi dro ut på feltarbeid for første gang at vi kom til å vite hva som var viktige data. Etter hvert. Det må sies at det å være på feltarbeid alltid er forbundet med en bit usikkerhet. Gjør jeg rett nå? Gjør jeg de riktige valgene? Snakker jeg med rett personer? Hvem knytter jeg meg til – forhindrer det noen andre standpunkt? Sosialantropologi må være et av de fagene hvor det å være usikker har blitt gjort til en dyd – nettopp derfor anbefales det å dra på feltarbeid langt hjemmefra, slik at man har mest mulig nye ting å forholde seg til, og tar minst mulig ting for gitt.

På noen måter er det en kjempemotsetning. Hvorfor skal man være i stand til å si noe mer vettugt om noe man ikke kjenner enn noe man kjenner godt? Jeg mener kombinasjonen er viktigst. Jeg slutter meg til antropologer som mener at vi kan gå ut og vise fram variasjon, med det for øye å finne nye måter å se på oss selv på. Med å gå til kulturer som er så forskjellige fra oss at de er nærmest umoralske i våre øyne, kan vi se om vi kan snu det til å finne bedre forklaringsmodeller på vårt eget samfunn. Ved å sette spørsmål ved det som er tatt for gitt kan vi være i stand til å forandre noe.

Jeg kommer ikke unna at det jeg ser på feltarbeid, er farget av meg og mitt ståsted. Og jeg kommer heller ikke unna, at det jeg presenterer som forskningsresultater kommer til å være en kombinasjon av teoretiske argumenter, basert på ting jeg har lest, og empirisk bevisførsel, basert på de erfaringene jeg har fra feltarbeid. Vi har så mye data at det er lett å finne bevis for den teorien man liker, så kreative er vi som forskere. Er det likevel hold i det vi sier?

Der er jeg like sikker som psykiaterne. Jeg kan anskueliggjøre det som troverdig at jeg har latt empiri og teori spille hverandre opp. Det kan jeg bare gjøre om jeg står der naken og viser fram det jeg har gjort. Dette er ikke induksjon eller deduksjon, for den som husker sitt vitenskapsteoretiske pensum. Dette kalles abduksjon: en mellomform der vi antar at vi vet noe, at vi har noen hypoteser, men at vi er klare på at de kan reformuleres mange ganger underveis i studiet. Til slutt ender vi opp på et nytt, omforent, teoretisk utgangspunkt. 

Mer er det ikke. Det er bare når vi er åpen med vår usikkerhet, og vårt standpunkt at vi kan vite noe som helst. Jeg vil ikke si at det å bruke diagnosesystemer er feil, bare fordi jeg ikke gjør det selv. Men jeg syns vi kan gå dem som velger å gjøre det i rette på at de bruker seg selv og sin erfaring til å vurdere. Blind tiltro til systemet i seg selv fører til at man er like naken som jeg, men har samme skredder som keiseren.


Dersom psykiaterne ikke er åpen for drøfting, å komme til en omforent konklusjon, både i møte med hverandre - og med andre fagretninger - da synes jeg virkelig det rettspsykiatriske systemet kommer til kort. 

Her har man en sak som kan føre til innovasjon i faget - man hadde hatt ressurser til å tenke nytt, til å vurdere politikk opp i mot psykiatri på måter man aldri har gjort før. Istedet slenger man ut den ene diagnosen etter den andre, og vurderer ikke andre ting enn det som har blitt vurdert før. Er ikke det litt rart?




Inspirerende faglitteratur: 



Bateson, Gregory  (1979). Mind and Nature: A Necessary Unity. New York


Engelke, M. E. 2009. The objects of evidence. In The objects of evidence: anthropological approaches to the production of knowledge, edited by M. E. Engelke. Malden: Wiley-Blackwell.


Kalleberg, R., A. Balto, et al. (2006). Forskningsetiske Retningslinjer for Samfunnvitenskap, Humaniora, Juss og Teologi. Oslo, Forskningsetiske Komiteer. www.etikkom.no





4 kommentarer:

  1. Takk for en fin blogg Kris. I stedet for å spørre om rettspsykiaterne har rett eller galt, fremstår troverdig eller ikke, argumenterer godt eller ikke, har et troverdig kroppsspråk eller ikke, burde vi alle tatt et skritt tilbake og spørre dine spørsmål.

    SvarSlett
  2. Nok en viktig kommentar i bloggform! Jeg har vært inne på mye av de samme tankene i forbindelse med de siste ukenes debatt om hva som er "sant," men jeg har aldri vært så nært en godt svar som det du er i dette innlegget.

    Jeg har ingen psykolog- eller psykiatriutdannelse selv, og forbløffes jo en liten smule over hvor mange fagpersoner det er som er villige til å uttale seg på "generelt grunnlag" - nesten mer forbløffet over dem enn over alle lekfolkene som også mener å kunne si noe sikkert om mannens tilregnelighet.

    Selv havner jeg nok mer i vitenskapsfilosofien: hvordan kan noen si at noe er sant? Hvordan kan psykiaterne avgjøre psykose på grunnlag av at verdensbildet er "umulig?"

    Om attentatet hadde vært rettet mot "hekser" fordi han var en del av "den spanske inkvisisjonen," ville han sannsynligvis blitt stemplet som psykotisk umiddelbart. Likevel, det er ikke så lenge siden dette var det gjengse verdensbildet - du kunne bli brent om du sa at hekser ikke fantes. Og det er et verdensbilde andre steder i verden i dag. Det å være den eneste (eller en av ekstremt få) som handler på grunnlag av et slikt verdensbilde tas som en kognitiv brist der du ikke forholder deg til det som ellers holdes for å være sant - det er det sosiale som skiller mellom "gal" og "normal."

    På den annen side: Giordano Bruno, som påsto at verden ikke bare snurret rundt solen, men at det også fantes flere soler og flere planeter der ute, ble brent som heks og kjetter. Hvis det er den sosiale vurderingen av hva som er "umulig" som definerer graden av galskap, må jo han per definisjon ha vært "gal" når han sto på sitt. Selv om vi i dag mener at det var han som hadde rett og de andre som tok feil.

    Det eneste vi har å stille opp med er, som du sier, en åpen diskusjon av premissene, antakelsene, dataene og vurderingene våre - inkludert usikkerheten vår.

    Samt vilje og evne til å gi slipp på definisjonsmakten, og tillit til at den "sannheten" som kommer ut av en så åpen diskusjon kan være god, selv om vi ikke helt vet hva den vil bli. Det siste er kanskje det vanskeligste?

    SvarSlett
  3. Tusen takk for kommentarer! Jeg syns det er en gave - det får en til å tenke mer.

    En ting jeg er usikker på, er hvorvidt det er situasjonen i retten eller bare psykiatrifaget som sliter her. Det har jo også blitt nevnt at det er retten som er problemet - jeg kom også over litteratur som skildret hvor problematisk det var å bruke antropologisk materiale i retten. Urfolk som antropologene ville støtte, fikk faktisk ikke støtte fordi antropologen uttalte seg så ullent at retten ikke klarte å forholde seg til det (Enkgelke, 2009). Og Good (2009) sier at "den viktigste forskjellen på en antropologisk og en rettslig analyse er at i det antropologiske behandler vi tvetydighet som et aspekt ved alle reelle situasjoner, mens i det rettslige forsøker man å skrelle vekk alle uvedkommende detaljer slik at man kan komme fram til det abstrakte, generelle som kan behandles med lovbestemte prinsipper." (side 47, min oversettelse)

    Er da problemet at det ikke fins noen som er ekspert på politikk, psykose og lov-spørsmål, og hvor du kommer fra bestemmer litt hva du mener?


    Kirsti -jeg og lurer på om man kan koble sammen mine og dine hensyn - med en historie fra inkvisisjonen:

    Abbeden Arnaud Amaury er tilskrevet en av historiens trasigste utsagn. Året var 1209, og den katolske kirka hadde gitt opp sine misjonær-framstøt mot katarrene i sør-Frankrike og hadde bestemt at man måtte bruke voldelige middel for å få bukt med konkurransen. I Beziers hadde korsfarerne samlet sammen befolkningen – men de katolske kristne beskyttet katarrene slik at det var umulig for utenforstående å skille de gode fra de onde. Og det er her ordene skal ha falt: «Drep dem alle, Gud kjenner sine egne». Alle ble drept, med kirkas velsignelse.

    Katarrene regnet seg som gode kristne, men de fulgte ikke den katolske kirkas ledelse. Istedet tok de avstand fra oppsamling av gods og gull, og omfavnet mangfold og fattigdon. Det ble for mye for kirka å takle og de ble søkt utryddet under inkvisisjonen.

    Her er vel et tilsvarende eksempel som ditt - katarrenes verdier står høyere i dag, men i datidens verdensbilde måtte de vekk, rett og slett. Breivik har jo også et tilsvarende verdensbilde - det er noen som skaper problemene, og får vi bare dem vekk så kan vi snu en (etter hans mening) uønsket utvikling. Forskjellen er at mens hans verdensbilde har flere tilhengere, har han ingen på valget av ofre, eller at man skal ofre noen i det hele tatt.

    Etter 22/7 snakket mange om mer mangfold, mer demokrati - de motsatte verdiene. Men akkurat det takler ikke rettssystemet vårt. Der er det bare enten-eller som gjelder. Man må finne ut om han er tilregnelig eller ikke, for det er det eneste store spørsmålet man kan dømme på. Og da tror jeg det er helt rett som du sier, at man er ikke åpen for at det kommer en god nok "sannhet" ut av åpen diskusjon.

    SvarSlett
  4. Sånn - da ble det innlegg på forskning.no av dette. Dette må da kunne gå som forskningsblogg?

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...