mandag 9. juli 2012

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her:





Det viser at han er mer enn selverklært dyslektiker, utgangspunktet for min artikkel. Roy kjørte nemlig forbi et skilt med "Det frivillige skyttervesen" på - og leste det feil som "Det frivillige sytevesen". Der andre hadde humra litt og kjørt videre begynte Roy å reflektere over likheten mellom syting og skyting, og fant fort ut at det sikkert var en farlig aktivitet som måtte foregå i ordnede former.

Der andre kanskje hadde tenkt litt over det og så gått videre dro Roy hjem på gården sin og bygde et sytometer, og lagde et tilhørende sytefelt, der folk kunne teste sine syteferdigheter. Og ikke minst fikk han satt fokus på noe som når man prater om det i organisasjoner blir mer som mobberegler i 2. klasse. Ingen er uenige, men sånne regler har aldri hatt noen som helst innvirkning på mengden mobbing.

Uansett - dette er bare begynnelsen av en lang utviklingsrekke med mange involverte fra Livsverkene. Nasjonal sytebane i Rissa, landssyterstevne nevnt på "Nytt på Nytt", håndblåste sytekopper og lokale sytefelt i bedrifter bare er noe av det som har kommet i kjølvannet av sytevesenet. Alt fordi en dyslektiker syns at det han leste feil var for interessant til å bare la det gå.

Faktisk så har begrepet jeg brukte - deliberate dyslexia - også en morsom historie. Jeg hørte nemlig feil, og trodde Roy var selvlært dyslektiker, og brukte self-taught dyslexia på engelsk. Men han er ikke det. Han er bare selverklært dyslektiker. Det er han attpåtil på heltid, og med det mener han at han har rett til selv å definere hvordan dysleksi skal påvirke livet hans. Og jeg tror han har klart å vise at det også kan være en ressurs.

I artikkelen min skriver jeg om flere eksempler på ordspill som har utvikla seg til produktivt arbeid. For å skryte litt av meg selv også, så har jeg oversatt alle ordspillene til engelsk - og gjett hva! Folk lo under presentasjonen min, og hadde ingen problemer med å forstå verken whining range eller whining cups. De var til og med enige i at dette var en særdeles interessant måte å forstå endring på, og diskusjonen gav meg mange tips til hvordan jeg skal videreutvikle teorien min.

Så jeg tror vi kan slå fast - dysleksi kan være en ressurs for bønder, og det kan også være en fordel for forskere å høre litt dårlig og feil. Nå er det din tur. Har du noen gang hørt feil eller lest feil eller sagt feil, og så har det blitt til noe du har tatt med deg videre? Husk, det er gratis, og språket er en ressurs som ikke bare fornybar, men også uuttømmelig!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...