Dette
bygger på noen antagelser.
1. Standardisering av ønskede resultater fører til
at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt
individuell tilpasning.
2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er
positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter
heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.
De sosiale antennene kan brukes til å sette fokus på skjønn som treningssak. Skjønn er noe man må utvikle, på lik linje med standarder. Dessverre får skjønnet mindre fokus enn standardene, av noen naturlige grunner. Det som regel ildsjeler som tenker og grubler i bøttevis selv for å få gjennomført noe nytt på en måte som får gjennomslag. Men så, for å videreføre tankegangen ved vekst prøver man å formulere tommelfingerreglene til standarder. Det er det som trengs da.
Eksempel på potensielt positivt avvik som ble oversett av en biologilærer. Hele historien på io9 |
I en virksomhet hvor standardene dominerer over skjønnet,
blir skjønn en selvfølgelighet, ikke en treningssak. Kanskje er det derfor at
folk som leger eller lærere føler at jobbene deres blir overstyrt fordi det er
noen som skal finne hvordan arbeidet deres måles opp mot standarden (for noe
måling må man ha), mens skjønnet er det forventet at de holder seg med selv.
Jeg tror at de sosiale antennene kan bidra til å sette skjønnet
tydeligere på dagsorden. For problemet er ikke at det ikke er til stede, eller
at det ikke er ønsket, men at det er underforstått. Ved at man får det fysiske
symbolet som både representerer skjønnet, men også er noe annet (altså et
hodevarmerredskap) kan det ufarliggjøre diskusjonen om skjønn. Det er tross alt
høyst personlig, selv om det ikke trenger å være et personlig ansvar, slik det
ofte er nå.
Et godt eksempel var Siw B. Nicolaisens kronikk i dagbladet 13.12.12 der hun forteller om høye rapporteringskrav, kombinert med at "det er ikke satt av så mye som en times opplæring innen feltet «brukersamtale»." Her kunne den sosiale antenna være et verktøy for å få samtalen der man virkelig ser brukeren på dagsordenen.
Et godt eksempel var Siw B. Nicolaisens kronikk i dagbladet 13.12.12 der hun forteller om høye rapporteringskrav, kombinert med at "det er ikke satt av så mye som en times opplæring innen feltet «brukersamtale»." Her kunne den sosiale antenna være et verktøy for å få samtalen der man virkelig ser brukeren på dagsordenen.
For at de sosiale antennene skal kunne brukes slik, tror jeg
det er essensielt at Ane utfordrer seg selv og andre på skjønnet også i
produksjonen av antennene. Hun gjør det allerede i materialbruken, ved at hun
samler inn og bruker restegarn. Planene om å trekke inn folk som ikke
ellers er i lønnet arbeid i produksjonen, enten de sitter i Afrika eller på Løkken
Verk, bør gjennomføres, slik at de sosiale antennene virkelig kan utvikles som
positivt avvik, og som trening i å utvikle positive avvik.
Og den stasjonære sosiale antenna?
Jeg hadde min siste tur til Trondheim før jul da jeg lagde
den, men jeg fikk ikke levert den til Ane da. Men siden Ane tar et
fag i næringsutvikling
på mitt institutt og er innom der innimellom, fikk jeg lov til å plassere den i
resepsjonen.
Jeg fortalte historien om den sosiale antenna til folka som
sitter der. Men de hadde syntes det var fint om jeg hadde lagt ved et skilt
hvor det sto forklart hva dette var. Jeg laga en liten folder, der jeg også
presenterte doktorgraden min. Noen dager senere fikk jeg en mail fra
instituttlederen vår. Hun skrev at hun hadde sett antenna og lest forklaringen
og syntes den var spennende.
Så her må vi virkelig også snakke om en vinn-vinn situasjon.
En doktorgrad kan tydeliggjøre verdien av tilsynelatende tull som kan ha
viktige symboleffekter. Men de samme tingene kan også tydeliggjøre
doktorgraden.
Tusen takk for inspirasjonen, Ane!
Faksimile av den lille folderen for å si hva den sosiale antenna er. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar