mandag 3. oktober 2011

Prokrastinering: Å utsette noe så aktivt at man får vondt i magen

Mitt mål som arbeidstaker er å kunne gjøre jobben min med mest mulig smerte og mest mulig glede. Jeg er en stipendiat som styrer tida selv, og egentlig har jeg vært vant til å gjøre ting på skippertaksmåten. Derfor har jeg prøvd ut ulike strategier for å kunne lure meg selv til å jobbe jevnt og trutt selv om det er uvant for meg.


Nå vil jeg skrive om en omdefinering som iallfall har hjulpet meg ganske mye. Jeg har nemlig kronet meg selv som dronning i prokrastinering, og det er ikke behagelig i det hele tatt. Det flotte ordet prokrastinasjon betyr nemlig å gjøre noe for å unngå det man egentlig skal gjøre. Hvis det er noen som har opplevd at hybelen har blitt rein og ryddig i eksamenstida, har de stifta bekjentskap med dette fenomenet.

Prokrastinerer man, kan man oppleve at aktiviteter man ellers avskyr, som husvask eller rydding, plutselig blir moro, eller at det blir dypt meningsfullt å klikke seg inn på alle mulige linker og spill som venner poster på Fjesbok. Eller at man må skrive noen statusmeldinger og dele noen artikler selv sånn at man kan forvente at andre kommenterer, og dermed har man en unnskyldning til stadig å klikke seg innom alle epost-kontoene og alle sosiale nettverk som kan tenkes å ha oppdateringer. Til slutt sitter man der med rent hus, tomt internett og en klump i magen av dårlig samvittighet overfor det man aktivt har fortrengt. Men oppgavene forsvinner selvsagt ikke.

Det som er fint med et fagfelt hvor man har muligheten til å bruke det man leser og lærer på seg selv, er at det å møte seg selv i døra kan være en mulighet for å prøve å gjøre noe annerledes. For meg handler det om en omdefinering av hva lesing på nett, turer og vasking kan bety av modning av det jeg skal skrive om. Jeg har slutta å bli så sint på meg selv fordi at jeg er så distré at jeg sporer av fra det temaet jeg egentlig jobber med. Jeg har til og med sluttet å prøve å slutte å spore av.

Istedet for å stoppe meg selv fra å spore av, og så ha vanskelig for å komme meg tilbake til det jeg egentlig holder på med, har jeg nå bestemt meg for at det er helt greit å spore av, jeg må fokusere mere på å komme meg i sporet igjen enn å ikke falle utenfor. Dette er selvfølgelig og helt banalt når jeg skriver det, men det er en fundamental forandring i hvordan jeg tenker omkring det å skrive og lese. Nå gjør det ingenting om jeg sporer av, det gjør jeg hele tiden.

Jeg søker på noe som er relevant for artikkelen jeg skal skrive, og plutselig fant jeg en ny lenke som var nesten litt interessant og som man kan se på, og etterpå sjekker jeg fanen med dagbladet. Og så ser jeg at det ikke er noe nytt og jeg kommer på at det var jo ikke dette jeg skulle. Så vet jeg hvor jeg skal, og det er tilbake til teksten.

Når jeg ikke har et snev av dårlig samvittighet er det faktisk mye enklere, for det er bare sånn det er. Og så øker jeg sjansen for at jeg etter x antall ganger faktisk klarer å jobbe meg inn i en flytsone som jeg kan holde på ei stund, iallfall til jeg trenger mat. Og om det er en enkeltteknikk som hjelper meg med å skrive, så er det denne.

Jeg har klart å slutte å dunke hodet i veggen og kjenne meg som om jeg er veldig dum. Jeg er ikke det, bare ganske lett å distrahere. Dette er kanskje den personlige varianten av det Tian Sørhaug kaller manisk digressiv? Jeg tror han mener det om når han snakker, men det å stadig spore av når man skal jobbe er litt av det samme. Poenget mitt er at det er ikke så farlig med avsporinger, de kan til og med være nyttige. Så lenge man sporer seg inn på oppgavene sine igjen hver gang man oppdager at man har sporet av, så er det bare en treningssak. Og det er det mye lettere å forholde seg til enn at man skal ha så dårlig samvittighet for at man ikke gjør alt perfekt. Det vinner man ingenting på.

Det å bli god på å komme seg inn i arbeidet derimot, er det verdt å øve på.

Hvordan klarer du å komme deg inn i den skapende prosessen?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...