onsdag 19. mars 2014

Au-ten-ti-si-tet og ros i det offentlige rom


Autentisitet betyr ekthet - og det er faktisk en av de ordene jeg har stått og sagt høyt foran speilet. Stavelse for stavelse -  fordi jeg ville (vil) framstå som smart. Prøv også en versjon der du legger trykket på første og tredje stavelse - da har du i tillegg en folkelig trøndervariant sånn at om ikke folk skjønner hva du sier, så vet de iallfall at du identifiserer deg med folk på gulvet eller på landet.

Hvis du i dag skal identifisere deg med den nye eliten bør du snarest lære deg noen bestevenninneord sånn som fineste, besteste, søøteste - godt ispedd noen hjertetegn og smilefjes. Eller er det så enkelt? Klarer du å gjøre det med selvfølgelighet og autentisitet - eller bør du la være?

En av de første tingene jeg fant når jeg søkte på bilder av authenticity.




I dette innlegget er jeg opptatt av den eksistensielle autentisiteten (prøv å si det med trønderbart, du!) - enkelt sagt det som oppleves som ekte. Det bedømmes av hver enkelt og kan ikke måles objektivt. Derfor er det spennende i sammenheng med alt det jeg skriver om flertydighet - for hvem kan bedømme om det er bra eller dårlig at kvinner med makt har blitt flinke til å støtte og oppmuntre hverandre?

Jeg har levd en stund med ordet AU-ten-TI-sitet - og vil dra deg gjennom flere situasjoner hvor man ikke kan fastslå om noe er ekte.

Autentisitet var relevant på det første feltarbeidet mitt da jeg skrev om profesjonelle kjærester i Thailand. Fordi de vellykkede klarte å vise fram et Thailand for sine kjærester som virket mer ekte enn turistsjappenes fasader, men også fordi de framsto som ekte i sine følelser for mannen selv. De aller beste kunne  ta tak i en begynnende bilring eller måne og overbevise mannen om at det han kanskje var flau for var det de likte best med ham. Snakk om redefinering av mannens såre punkter!

Autentisitet er relevant nå når jeg skriver om opplevelsesindustri. Hvis man gjør det man gjør fordi at man tjener penger på det - da er det ikke ekte. Ønsket om å levere, by på seg selv, ha det gøy sammen med kunder må framstå som den viktigste motivasjonen for å gjøre noe. Når turistguiden din forteller personlige historier har du jo egentlig ikke lyst til å høre at han har hjelp fra skuespillere til å trene på historien sin, du vil vel hest tro at dere utvikler et forhold som gjør at han har lyst til å fortelle på eget initiativ.

Autentisitet er relevant for Livsverkene som jeg samarbeider med nå, som både driver bygdeutvikling og forteller om det de har gjort til de som vil høre på. For penger. De går heller ikke fri for anklager om at de har gjort stunt som dukketeater (i et tjern med passelig dydbe for dukking - med oppsetning av "Et dukkehjem") og andre overskriftskampanjer sånn at de skal ha historier å fortelle, og det tjener de penger på. De driver også med oppmuntringstilsyn. De gangene jeg har gått i den gule oppmuntingstilsynsvesten kjenner jeg at det gjør meg så synlig at jeg lurer på min egen autentisitet. Blir det sånn at jeg tiltrekker meg så mye oppmerksomhet selv at det overskygger ønsket om å faktisk oppmuntre andre? Seinest i dag vurderte vi et oppmuntringsstunt i lunsjen og konkluderte med at et HOT (hemmelig oppmuntringstilsyn) vil være mer effektivt fordi vi da drar oppmerksomheten vekk fra oss som enkeltpersoner.

funker det for deg- eller ser du bare meg?


Autentisitet er også relevant akkurat nå når diskusjonen går om damene som skryter hverandre opp i skyene, og bruker de superlativeste ordene  som var litt nye for oss den gangen Ari og Märtha giftet seg. De hadde så mange følelser som var litt uvanlige for oss vanlige dødelige, men nå er vi inne i raushetens tid og da er store følelser og sårbarhet den nye valutaen. Det vokser fram en ny kultur for å ta fram de fineste ordene - vi skal ikke være flaue for å oppmuntre lenger. For hvis du vil skryte av andre og mener det, da bør du jo trene på å gjøre det. Da er det ikke rart du høres ut som en kopi i begynnelsen.

Men så kommer kritikken: om du får fordeler av å skryte av andre, bør du da egentlig gjøre det? Og ekskluderer det ikke mange som ikke får være i den innerste kretsen til den nye, raushetseliten? Er det sånn at det fins en egen plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre? Og hvis du ikke er med på skrytet er du illojal? Kan man ikke som kvinne ha ulike meninger lenger? Det kan man kanskje ikke som mann heller. De bare gjør det litt annerledes. De finner fram til tv-serier, sport, artikler om tilstanden i verden og twitrer om det, og håper på en retweet av sine forbilder. Twitteratien bedømmer, og som alle eliter er det ingen som vil innrømme at de har et meningshegemoni. De har jo bare sunne interesser.

Hva jeg syns? Det har jeg ikke bestemt meg for. Jeg liker ikke tanken på at man sier ting bare for å vise at man identifiserer seg med noen - eller få fordeler. Men jeg liker heller ikke tanken på at vi skal undertrykke positive tilbakemeldinger og speilinger bare fordi noen kan lure på om du mener det du gjør. 

Men jeg har et praktisk råd:
Om du ikke har slengt om deg med ord som "fineste, søteste, besteste" før, bør du ikke starte akkurat nå. Og fotball-lag bytter man absolutt ikke. Ingenting sier manglende autentisitet bedre enn det.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...