onsdag 23. januar 2013

Hvordan livets gleder kan bidra til nyskaping


Her er del to av innlegget om hvordan overflod og kunst kan bidra til nyskaping - første del ser du her: http://avvik.blogspot.no/2013/01/kung-fu-panda-for-legge-til-rette-for.html

Kung Fu Panda er innovativ fordi han klarer å trekke på all sin kompetanse. På en måte kan vi kalle ham sidekompetent. Og nå skal jeg vise hvordan han klarer å utnytte sidekompetansen sin.  

Den kompetansen, som kokk, bruker han som sammenligningsgrunnlag og inspirasjon for kung fu-praksisen. Men det er langt fra det eneste som gjør ham i stand til å være en kreativ mester i Kung Fu nesten uten trening. Det er ting vi vanligvis assossierer med overflod – som sjelden er assossiert med god praksis og organisering i arbeidslivet – nemlig god mat og humor. For den som husker sin Weber, altså han som ikke så det som sin rolle å forsyne verden med grillmat, er askese og nøysomhet effektivitetens følgesvenn, og dette er god moral også i henhold til den protestantiske etikken vi har arva med oss fra flere hundre år tilbake.

Pandaen er derimot glad i livets gleder: for ham er mat er en viktig ingrediens i livet som helhet. I en scene har han laget nudler til hele gjengen. Tigress vil ikke ha – hun nøyer seg med en bit tofu og sier: «Det sies at dragekrigeren kan klare seg på en dråpe dugg og ellers kraften i universet.» Her vises den askesen som man vanligvis forbinder med god effektivitet.



«Da har ikke kroppen min oppdaget at den er dragekrigeren ennå», ler Pandaen, og forsyner seg igjen.

Humoren hans er heller ikke helt sett på som stuerent. Før Kung-Fu-mestrene blir kjent med ham tar de rett og slett ikke humoren hans, det er ikke plass for det. Han etterligner mesteren, han spøker med sin egen inkompetanse, han ler av de håpløse omstendighetene. Han har rett og slett en innstilling til livet som gjør at han klarer å døyve smerten ved at han på så mange måter ikke passer med beskrivelsen av den perfekte kriger. De andre tør ikke helt å være med på humoren, de er redde for å bli sett på som useriøse.

For å kunne klare å utvise god hverdagskreativitet trenger Pandaen å tro på en helhetlig tilnærming som vi godt kan lære av i vårt arbeidsliv. Han spiller på alt det han har av egenskaper, og han fornekter seg ikke ting som vanligvis er sett på som unødvendig i en effektivitetstilnærming. Han spiller heller på den overfloden han har tilgjengelig. Der han først og fremst bruker mat og humor, kunne vi se for oss et arbeidsliv der hver får mulighet til å utnytte et bredt spekter av sidekompetanser, gjennom bilder, tango, sang og andre ting der vi bruker mer av oss selv enn bare våre kognitive egenskaper.

Men dette må ikke være et individuelt ansvar. Det er nemlig poenget i Hjorths (2003) bok om entreprenørskapens kår i arbeidslivet. Det strukturelle legger ikke til rette for kreativitet og entreprenørskap med sitt ensidige fokus på effektivitet heller enn virkekraft – og i dagens struktur blir det et individuelt ansvar og risiko å være kreative på den måten som organisasjonen har nytte av.

Det kravet er for høyt – slik kravet er for høyt i sikkerhetsbedriften som Kung Fu Panda blir introdusert for. De fleste bedrifter ikke har liv og død høyt oppe på agendaen. I den grad de har det, i form av aktivitet med høy risiko, kan de bli desto mer avhengig av å telle og måle at de gjør ting rett. Det gjør at hverdagskreativiteten får dårligere kår og ansvaret blir fullstendig individuelt. Når de fleste av oss er lært opp for å være tilpasset et effektivitetsregime, er det ikke rart at folk blir stressa og til og med sjuke. Å lære ledelse fra billedkunst eller tango kan være med på å bringe mer helhet inn i arbeidshverdagen. Men ikke uten at man lærer seg å sette sammen de ulike kompetansene på gode måter.



           
Taylor, S. S. and D. Ladkin (2009). "Understanding arts-based methods in Managerial Development." The Academy of Management Learning and Education 8(1): 55-69.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...