fredag 31. august 2012

Når oppskriften ikke fins: kreativ, konvergent tenking


Etter tre uker med slit, frustrasjon og et paper som ikke henger sammen løsnet det endelig i går. Jeg hadde masse elementer som jeg visste skulle være med i artikkelen min, men fikk det ikke helt til å passe sammen. Og nei, det er ikke som å legge puslespill. For hver brikke som legges et annen plass forskyver helheten og gjør noe med alle de andre brikkene. Men jo mer man jobber med det, jo større er sjansen for at det skjer slik det skjedde i går: at jeg endelig så hvordan det hang sammen.

 Jeg tenker at det er som å få flere elver til å flyte sammen til en stor en. Jeg bearbeider og bearbeider og vet at noe må vekk. Før har jeg skrevet om at divergent, altså sprikende, tenking blir hyllet som det viktigste i kreativitet. Vi har gode teknikker og metoder for å lære oss å tenke sprikende, f. eks brainstorming, men dessverre stopper det gjerne opp med at man har mange forslag å velge mellom, og så velger man den man allerede visste. Altså bare en, som om du så gjennom kokeboka og lette opp en oppskrift. Det kreative er å komme med forslagene, når valget er gjort er det bare å gjennomføre.  (http://avvik.blogspot.no/2011/11/hvor-ble-det-av-oppskriften-om.html)


Det å gi seg selv utfordringer innenfor en gitt ramme, for eksempel ved å få ting til å henge sammen, det er en type kreativitet som bør få mer fokus. For kreativitet handler ikke om å springe rundt med grønne hatter og klapse hverandre på stumpen og komme opp med masse dumme ideer. Kreativitet i praksis handler om å få de dumme ideene til å hjelpe deg med det du hadde satt deg fore. Dessuten å være i stand til å forandre kurs underveis når ideene dine møter virkeligheten. Dette er godt beskrevet av Nayak. Han sier at kreativitet i praksis handler om å balansere mellom det mulige og umulige, og å skape lure løsninger innenfor de grensene og begrensningene man har. 


Eksempelet denne gangen kommer fra en god artikkel av Bent M. Sørensen (2011) som handler om en kortfilm om Peter Aalbæk, leder for Zentropa, produksjonselskapet til Lars von Trier. De to, Aalbæk og von Trier, har aldri lagt skjul på at deres utfordringer er å ha to målsetninger. De skal lage god film og også tjene penger. Så hvordan jobber man med den utfordringen i Zentropa?

Kortfilmen handler om hvordan Aalbæk oppfører seg på jobb. Han klemmer alle damene, han rufser mennene i håret, og så kler han av seg og vandrer naken omkring på kontoret før han hopper i bassenget til et forfriskende morgenbad. Og rundt ham sitter folk helt vanlig på kontorplassene sine og gjør regnskap og budsjettering og klipping og andre ting som må gjøres i et filmselskap.

Skal jeg være ærlig ville jeg ikke hatt en sånn brumlebass på kontoret mitt. Han kunne vært litt mer konvensjonell, eller er nettopp dette som skal til for at duoen Trier og Aalbæk gjør suksess? Bent M. Sørensen fra Copenhagen Business School bruker en veldig interessant teknikk med å sette bilder som ikke hører sammen ved siden av hverandre for å få fram gode poenger.

Et av dem er et utsnitt fra filmen: et bilde av Aalbæk som naken vifter med tissen sin (i slapp tilstand, må vite). Først viser Sørensen bildet ved siden av det han står ved siden av i filmen: et bilde av en mann ved et skrivebord med massevis av permer: det er selskapets regnskapsfører. Etterpå viser han det samme bildet ved siden av en gjeng afrikanere som har kledd seg ut som hvite menn, bortsett fra at de fremdeles går med penisfutteral og vi ser at de egentlig er svarte menn med hvitmaling og morsomme hatter og briller som ler og tuller og tøyser.

På samme måte som de hvite/svarte mennene tuller med hvordan folk (hvite menn) oppfører seg, tuller Peter Albræk med hva man skal gjøre på et kontor. Han utvider rammene for hva man kan forvente seg at skal skje på kontoret. Penis, som ofte er et mandighetssymbol, er ikke særlig mandig i denne utgaven, han tuller også med i hvilken tilstand vi er vant til å se penis på film.

På kontoret er vi ikke vant til å se kjønnsorganer i det hele tatt. Ut fra kortfilmen er det vanskelig å se hvordan utfordringer løses i Zentropa, men det som synes klart er at ikke alle har samme rett til utagerende kreativitet. Kontrasten mellom Aalbæk og hans arbeidere er stor, kan vi dermed slutte at kreative selskaper krever en autoritær og visjonær leder, så kan de andre bare følge etter?

Jeg syns det er mer interessant å følge Sørensens kreativitet når han sammenstiller bilder. Jeg vil nemlig hevde at det er en interessant kreativ teknikk Sørensen tar oss igjennom. Den divergerende tenkingen – å finne på å sette bilder ved siden av hverandre for en vitenskapelig artikkel -  er en viktig, men ikke tilstrekkelig, del av kreativiteten til at det blir et interessant resultat. Han må velge bilder som gir noe, og så må han forklare oss som lesere hvorfor det er fornuftig med akkurat disse motsetningene. Dette er konvergent tenking: han får en enhet ut av sammenstillinger som i utgangspunktet ikke henger sammen, og det gjør at vi er beriket med kunnskap om hva man kan gjøre i organisasjoner. Man trenger ikke bildene for å forstå resultatet, men når man får historien om bildene kan vi bli med på sammenstillingen og resultatet sitter bedre.

Poenget til Sørensen, som er verdt å repetere, er at entreprenørens kreativitet i Aalbæks tilfelle går en vanskelig balansegang mellom utagerende kroppslighet og seriøst  kunnskapsarbeid. Egentlig er organisert entreprenørskap et paradoks – man skal være hemningsløst kreativ og innovativ, men innenfor en bitteliten ramme av en organisasjon, der lønnsomhet og effektivitet er den egentlige målestokken.

Det å tenke utenfor boksen blir ofte brukt som betegnelse på å være kreativ. Jeg tror jeg må gjenta et poeng jeg har sagt før: Det å ikke vite at boksen fins er ikke det samme som å tenke utenfor boksen. 

Man må gjerne la seg inspirere av folk som ikke ser begrensninger. For eksempel matematikkbegavelsen som kom for sent til timen og trodde at en uløselig ligning læreren hadde satt opp på tavla var hjemmelekse, og dermed gikk han hjem og løste den. Men som regel er det de som kjenner feltet best, de som kjenner begrensningene, som er i stand til å overskride dem. De holder seg i nærheten av grensa, og så jobber de seg gjennom den ved å forene ting som i utgangspunktet ikke hørte sammen.

Tilsvarende er faktisk det å tenke utenfor boksen noe av det letteste som finnes, og det er en av grunnene til at bak hver eneste oppfinnelse finnes det folk som sier: "ja den muligheten så jeg og."

Ja, vil jeg svare da, men du gjorde ingenting med det!

Det å få nye ideer til å passe inn i ramma, er minst like kreativt som å klare å skape festlige ideer. Aalbæk forener filmskaping med pengetjening, mens Sørensen klarer å innpasse billedsammensetningene til den akademiske sjangeren (og dette er det inspirerende for meg at han får til).

Ledere forsøker å gi inspirasjon med å bruke kreative tilretteleggere for å være med å legge strategi og planer. Hvis man har vært igjennom den samme type øvelse gang på gang og ikke fått til eller opplevd noen endring er det bare til irritasjon å være kreativ når man legger planer for skuffa.

Det å gi seg selv en utfordring maner til handling. Du må få det til å passe, du må gjøre det. Det spiller ingen rolle om du gjør noe som noen andre har gjort før. Det viktigste er at du trener deg i ting du ikke har gjort før.

Og poengene: 1) konvensjonell tenking og konvergent tenking er ikke det samme. 2) Divergent tenking i ekstremtilfellene er vanskelig å implementere for jobbene til de fleste, på samme måte som at det ikke er alle på Zentropa som får anledning til å gå rundt naken og slenge med tissen. De må få galskapen til Aalbæk inn i system. Og til slutt: 3) jeg har trua på at man ved å legge til en del rammer på det kreative, kan få nyskaping til å bli en kollektiv prestasjon. Ikke alt krever eksentriske og autoritære ledere slik som Steve Jobs eller Peter Aalbæk.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...