lørdag 20. februar 2016

Damer er jaggu ikke morsomme. Dette er grunnen.

"Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet." kom denne uka  ut på norsk, og på humoristisk vis viser Jon Ronson hvordan konsekvensene av en dårlig vits kan være alvorlige. Det kan koste deg jobben og ryktet og føre til massive psykiske problemer.  Det var det som skjedde med Justine Sacco da hun til sine 170 twitterfølgere skrev den dårlige vitsen: "Skal til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!" Ingen av hennes tidligere vitser hadde slått an noe særlig. Denne ble plukka opp av noen som ikke trodde det var en vits. Dermed var det jo et vilt rasistisk utsagn, som dessuten vitner om en total misforståelse av fysiologiske faktum om hvordan HIV smitter.


Dagens twitterfeed fra Justine Sacco starter slik.



Hun var på vei ombord i flyet da hun tvitret, og hun hadde ikke nettilgang på mange timer. I løpet av flyturen tok det av på twitter- helt av. 100 000 tweets, arbeidsgiveren gikk ut og dementerte utsagnet hennes, og ingen turte å flagge muligheten for at dette var en vits - riktignok en dårlig en. 

Justine Sacco var ikke en offentlig figur. Jon Ronson forklarer at det er interessant at ingen støttet henne. Hadde hun vært en offentlig figur, slik som Sarah Palin, eller for den del Kari Jaquesson, er det folk som støtter andre syn disse personene har. De er derfor er i stand til å vurdere og stå for påstanden. Er det en sleivformulering, slik som hos Jaquesson på 8. mars-møte, eller en vits, som var det Justine Sacco prøvde seg på?*

I avhandlinga mi skriver jeg om hvordan humor skaper grunnlaget for endring. Ordspill, parodi og inversjon er virkemidler i innovasjon - men det kan se ut som om evnene blir skeivfordelt av samfunnsmessige årsaker. Damer er mindre morsomme fordi damer ikke får like god tilbakemelding på vitsene sine. I Justine Saccos tilfelle ville en god tilbakemelding vært at hun fikk prøve bedre neste gang. 

I dag ble av mine vitser diskutert på nett. For tre år siden lagde jeg følgende korsstingsbroderi etter å ha vært gjennom en ganske opprivende fødsel:



Den delte jeg på ei gruppe på Facebook, og på samme gruppe så jeg følgende her om dagen:

 


Noen hadde funnet det, imponerende gitt at jeg la det inn på gruppa rett etter det var ferdig for tre år siden. Og  så begynte folk å diskutere. Flere likte det - andre syntes likevel de måtte si noe.

"Har sett at det finnes i penere utført utgave enn dette."
"Teknisk sett heter det vel at mamma ble sydd, hun tråklet seg vel ikke sammen selv?" 
"Og så er det kanskje litt for vaginalt." 
"Ville du hatt det på veggen?" 
"Ville du gitt det til barna dine?" 
"De voksne, eller i barselgave?"
"Passer det egentlig på et barnerom?"

Når du må forklare vitsen - ja, da er den kanskje ikke særlig god. Facebookforumet er jo til for å inspirere framtidige broderier, så diskusjonen er kanskje nødvendig for å skape nye og bedre versjoner, men...




..folk er jammen ikke gode på å ta vitser når de begynner å diskutere dem så bokstavelig. Hvis man deltar i sånne diskusjoner fortsetter man ikke å være morsom. I liten versjon (veldig, veldig liten), er dette det samme som skjedde med Justine Sacco. Folk begynte å diskutere innholdet i vitsen hennes, og hun hadde ikke en status som gjorde at hun 1. ble tatt humoristisk eller 2. kunne tulle med et så alvorlig tema.

Grunnen til at damer ikke er så morsomme som menn er fordi de ikke tør, fordi de dårlige konsekvensene av en dårlig vits er verre. Selv tør jeg ikke være grov eller ufin offenlig fordi jeg er redd for å få negative tilbakemeldinger. Jeg er til og med bekymret for denne bloggen hvor jeg bare la ut en vits som eksempel. For om man ikke tør prøve seg med dårlige vitser, så får man heller ikke utviklet seg til å lage gode vitser, for man ser ikke hvor grensa går mellom det som er morsomt, og det som er over streken. Det er et problem hvis man vil ha nyskaping, det er min påstand. Den påstanden kan jeg belegge med forskning.

Humor er den enkleste og billigste måten å gi oss perspektiv og refleksjon på. Kunst er en veldig anerkjent måte, men ofte er Kunst med stor K ikke så tilgjengelig. Fordi det krever masse kunnskap å gå på galleri, og iallfall å overføre det til jobbsituasjoner, og dessuten fordi kunstnere ikke jobber hos oss. I går var jeg på faglunsj med Are Kalvø på Høyskolen i Haugesund**, og han sa at han heller ville ta seg en vanlig jobb enn å begynne med inspirasjonsforedrag. 

Selv om man faktisk kan få får dyktige foredragsholdere til å lage humor om det å jobbe, så hjelper det ikke om vi ikke klarer å ta med oss nye innsikter inn i våre jobbsituasjoner. Derfor er det rett og slett en betingelse: vi må kunne produsere våre egne skråblikk for å kunne tenke nytt.

Skråblikkene blir både utholdelige og fornøyelige hvis vi får dem til å bli humor. Humor er en utrolig god måte å si to ting på en gang. Det henviser til noe som ikke er, men som gjennom at det har blitt formulert, faktisk eksisterer, om enn bare som en mulighet. Gjennom humor kan man forstå motsetninger og paradokser som både/og.

Det passer dårlig inn i det logisk-vitenskapelige regimet som byråkratiske beskrivelser av organisasjon faller inn under. Da er det enten eller. Måten man da kan løse et paradoks på, er å legge motstridende elementer på ulikt nivå. For eksempel at organisasjonen kan være kontroll-orientert som bare det så lenge kreativitet sees på som en personlig egenskap. Da kan man oppmuntre folk til å være kreative, men på eget ansvar.

Humor gjør at man kan være mer kompleks enn det målstyringssystemet og organisasjonen egentlig tillater. Det er et av poengene i en artikkel fra 2001 av Tsoukas og Hatch. Der forteller de om en gruppe ledere som på den ene siden skal oppmuntre til tillit og teamarbeid blant sine medarbeidere, samtidig som at de kontrollere virksomhetens verdier slik at man ikke får unødvendige lekkasjer av kunnskap til folk som ikke skal ha den. Disse to målsetningene står egentlig i en direkte motsetning til hverandre, og de klarer heller ikke å snakke om dette til vanlig. Det dukker opp som vitsing og humor i mellomrommene. Humoren gir dem en mer kompleks posisjon enn det det er mulighet for i styringssystemet - og fra denne posisjonen kan de få det perspektivet som forener motstridende posisjoner. 

Det trengs også for for å skape grobunn for endring. Man kunne fått det med nøye iscenesatt refleksjon i grupper (sånn som Argyris og Schøn argumenterer for). Man kunne fått det ved å få en kunstner til å skape et nytt perspektiv (sånn som Technoterm i Halden fikk ved å ha en danser til å se på kjøleanleggene sine). Man kunne fått det gjennom et inspirasjonsforedrag (sånn som mine informanter i Livsverkene leverer).

Hverdagshumoren er imidlertid både enklere og mer tilgjengelig. Dessverre er den også veldig kraftfull, og potensielt ødeleggende. Som John Cleese sier - om du tillater dine underordnede å bruke humor, vil du aldri siden få fullstendig kontroll over dem igjen. Se fra ca 32:23 om du bare har to minutt, han oppsummerer presist organisasjoners kontroll-behov. 




Hvis det bare er sjefen som forteller vitser, kan det være et godt virkemiddel for å avvæpne kritikk. Og hvis andre bare får lov å fortelle vitsene bare på julebordet, kan man være sikker på at humoren har liten injurierende kraft, for ikke å snakke om kraft til å forandre. For humor krever bare at folk har hoder som henger med, og at alle får lov til å spøke med ting.

Når jeg ser hva som skjedde med Justine Sacco, eller på en diskusjon om utsagnene mine er for vaginale eller ikke, får jeg overhodet ikke lyst til å levere fra meg dårlige vitser. Om jeg ikke er villig til det, kommer jeg aldri til å finne ut hvor grensa går for hva som er innafor. Og om jeg ikke tør å finne ut hvor grensa går, vil jeg aldri komme til å levere noe som helst originalt. Nyskaping har alltid et moralsk element***.  

Jeg tror jeg kan stå inne for dette: hvis du bare skal gjøre ting som alle liker og som du vet at funker, kommer du aldri til å lykkes med annet enn middels gode ideer****. 

Og så - om damer er mer opptatt av å ikke støte noen, så er det naturlig at vi ikke er like morsomme som menn. Hvis humor er viktig for nyskaping, da er dette faktisk et demokratisk problem.



Referanser og fotnoter 


(og dette skulle befeste meg som akademiker, selv om det altfor bastante språket i teksten over sier ting jeg mener, men aldri kunne skrevet så direkte i en akademisk tekst). 

*Denne bloggposten kunne likesågodt handla om sommerfugleffekter, hvordan intensjon ikke bestemmer handlinger. Handlinger møtes med andre handlinger, og totalen av massevis av handlinger fører til effekter som ingen kunne ha forutsett, men som man likevel må forholde seg til. Derfor dør enhver plan i møte med virkeligheten. Det er sånt jeg skriver om i avhandlinga mi som kan - eller ikke - bli seinere blogginnlegg, i likhet med alle de andre fotnotene.

**Han sa at sosiologi er et tullefag, og antropologi even more so - jeg spurte om han gjorde inspirasjonsforedrag på en veldig krøkkete måte fordi jeg prøvde å inkludere spørsmålet om organisasjoner har noe å lære av kunstnere - men det kunne jo ikke han vite, siden, som veilederen min ofte sier til meg at jeg glemmer: leseren min bor ikke oppe i hodet mitt, og derfor trenger jeg ikke å prøve å høres smart ut. Jeg kunne godt tenkt meg å diskuterere mer med Are Kalvø, men siden jeg kommer på hva jeg skulle ha sagt etterpå, og kjente at jeg trengte en lang avhandling for å plassere meg selv, og at jeg egentlig vil at han skal være en som leser mine ting i tillegg til omvendt, så sa jeg bare tusen takk for svaret og gikk. Og hvis du lurer på hvorfor folk kjøper inspirasjonsforedrag av kjendiser, så er det minst like mye for å kunne identifisere seg med nevnte kjendis og være en sånn som diskuterer problemstillinger med dem, som at man tenker at man kan lære så mye av selve foredraget.

** (2) Faktisk har jeg jo skrevet om at tulleforskning er viktig - og vil påstå at vi trenger mye mer tulleforskning. Are Kalvø har jo selv bidratt til det i monn, med å lage ny grunnlov, eller som han gjorde i går på Haugalandet, gå gjennom og analysere SSB sin tidsbruksundersøkelse og gjøre den spiselig for oss. Det irriterer meg egentlig at komikere er mye bedre til å skape refleksjon enn akademikere, men så kan de være mye friere i sjanger enn oss. Minuset er at de må være morsomme, da, for ellers er de jo idioter. 

***Dette skriver jeg også masse om i avhandlinga, og at derfor kan vi ikke fastslå at noe er en innovasjon før man har fått det gjennom noen moralske hindringer i oversettelsen mellom ulike typer verdier. Bare se på treningssenter, som fremdeles står i opposisjon til norske verdier om at trening skal være vondt og foregå i friluft og kulde. Eller på FK Haugesund som har blitt medieeier for å kunne sikre sponsorene mer synlighet, og hele mediebransjen som sliter med hvordan man kan ha betalingsløsninger på nett. Eller på prostitusjon, kroneksempelet over alle på at sex og penger er ressurser som de fleste ikke syns bør være i samme økonomiske sfære.

****Mona Skaret sier det sånn når hun oppsummerer et møte med masse ministre som skal diskutere fornyelse i offentlig sektor: "Advarsel: Ingen forskere har foreløpig rukket å dokumentere at tiltaket vil ha effekt." Det er akkurat det, man kan ikke støtte seg på forskning for å ta avgjørelser om fremtida, man må være villig til å ta feil, akkurat som at man må tørre å levere dårlige vitser. 

Det er lenge siden jeg har vært så inspirert til å skrive blogginnlegg, jeg har hatt ei uke hvor jeg har tatt av skylappene til tross for at jeg er i innspurt på doktorgraden, og nå virker det som om jeg har lyst til å skrive alt om alle på en gang. Vil gjerne ha kommentarer og tilbakemeldinger - hva skal jeg skrive om neste gang?


Referanser: 

Argyris, C. and D. Schön (1978). Organizational Learning: A Theory of Action Perspective. Reading, MA, USA, Addison Wesley.
  
Tsoukas, H. and M. J. Hatch (2001). "Complex thinking, complex practice: The case for a narrative approach to organizational complexity." Human Relations 54(8): 979-1013.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...