Det er allerede fem år siden Terra-skandalen. Da kom det fram at åtte norske kommuner hadde tatt opp lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter for å investere i kompliserte kredittprodukter.
Jeg må nesten starte innlegget med en advarsel. Det er ikke uten grunn at norske kommunepolitikere følte at ekspertene fra Terra kom dem til unnsetning for å forklare det tunge stoffet. Det ER tungt stoff, og jeg har prøvd mitt ytterste for å skrive enkelt. Likevel kan jeg ikke garantere at dette glir ned som gele med vanilje. Det er vel heller gorgonzola. Men når det er sagt, så anbefaler jeg deg å fortsette, jeg tror nemlig at saken kan vise fram noen grunnleggende trekk ved hvordan vi organiserer samfunnet vårt.
Noen av de kompliserte kredittproduktene (CDO-ene) i sakens kjerne var viktige for å finansiere lån til folk som med vanlig risiko-vurdering ikke ville ha fått lån. Her var finansfolk kreative, og klarte dermed å utvide markedet sitt. Dessverre ble markedet utvidet uten at man tok hensyn til at huslån nå ble gitt til en ny type folk, som var avvikende fra kjente lånekunder. Når disse folka misligholdt lånene sine og forlot husene sine, var finanskrisa et faktum. Og de norske kommunene ble vår første befatning med den. Det som har overrasket meg var at de ikke ble forespeilet verken høy risiko eller høy avkastning, så derfor spør jeg – hvordan kan vi forstå lærdom og ansvar når noe slikt skjer?
Haugesund kommune gikk inn for et lån
basert på råd fra rådgivere fra Terra. Hele kommunestyret sto bak ordfører
Petter Steen og tok felles ansvar for det som skjedde, og i en spesialutgave av
«Haugesunderen», kommunens informasjons-blad, beklaget de alt de ikke forsto.
De hadde stolt på eksperter som viste seg å være selgere som fikk store bonuser
basert på investeringene fra kommunen. I bladet ble det hevdet at siden det var
snakk om at de hadde tapt sparepenger var det ikke snakk om at det ville ha
innflytelse på kommunens tjenester på kort sikt. Rådmannen måtte ta ansvar ved
å ta sin hatt og gå.
Ved neste kommunevalg ble Petter Steen jr.
gjenvalgt som ordfører med flest antall personstemmer. Høyre gjorde nesten like
godt som ved brakvalget i 2007, så det er tydelig at velgerne ikke lastet
majoriteten i kommunestyret for det som skjedde.
Det kan være uklart om Terra-skandalen har
hatt konsekvenser i det hele tatt, utover at kommunen er på Robekk-lista og
ikke kan selv bestemme over hvordan de skal investere pengene sine. Neste uke
inviterer foreningen Samtid til debatt om lærdom, ansvar og konsekvenser av Terra-skandalen her lokalt. Og for meg er det en mulighet til å
lære mer om et tema som fenger lokalt og samtidig diskutere prinsipielle tema
som risiko, ekspertvelde og ansvar.
Alt som har med finanskrise å gjøre er faktisk
utrolig interessant fra et antropologisk perspektiv. Det er fordi en slik krise
egentlig viser fram en feilslutning mellom systemer. Finansmarkedet standardiserte
feltet de opererte under slik at de kunne ta valg som fungerer innenfor gitte
rammer. Feltet ble vitenskapeliggjort, men for å gjøre det, måtte man skildre noen
forutsetninger.
Det økonomiske systemet forutsetter at det er
satt sammen av hver for seg rasjonelt handlende individer (enten det er
personer, bedrifter eller kommuner). Det økonomiske systemet er plassert i
minst to større systemer, som forutsettes statiske. Det første er det sosiale og kollektive, som har
egenskaper vi slett ikke vil ha inn i det økonomiske, som kjærlighet og omsorg
og uegennyttighet. Det andre er den større økologien der vi mennesker har tatt
oss så mye til rette at det går utover andre arter, og vi er bekymret for at
det også går utover framtidige generasjoner av vår egen art. Det vil si –
økonomene har et ord for det – eksternaliteter. De anerkjenner altså at det er
ting som ligger utenfor systemet.
Innenfor det økonomiske systemet kan man muligens beregne risiko. Men vi klarer ikke å
beregne usikkerhet skapt av risikoreduserende tiltak. Her er det en sammenblanding mellom risiko, som er en benevnelse på valg gjort under ulike
sannsynligheter, og usikkerhet, som er når ting har konsekvenser man ikke klarer å se for seg, som når man spekulerer om framtida.
Terra-beslutningen ble gjort av
kommune-politikere som ble med på en investering de ikke forsto omfanget av,
iallfall ikke utenfor det økonomiske systemet. For eksempel at CDO-ene var basert på folk som faktisk forlot
husene sine når de ikke kunne betale lånene sine.
De stolte altså på eksperter, som sikkert
virket veldig troverdige. Men når boblen brast gikk kommunepolitikerne over til en annen type troverdighet. De ble nødt til å forandre forklaringen om beslutningen. De valgte å stå fram med sin egen uvitenhet
og troskyldighet overfor eksperter som ikke var klare nok på at belånt
investering er en betydelig risiko.
Hvis vi skal se på de kulturelle
årsaksfaktorene så strekker de seg mye lenger tilbake, og omfatter langt mer enn finansmarkedene. Vi lever i et regime der man blander vitenskap og
karisma på en slik måte at vi både har tillit til vitenskapelige
argumenter, og vi har tillit til folk vi liker. Det er ikke alltid
vi skiller godt mellom de to.
Det vitenskapelige argumentet fungerer slik
at man sier: "gå etter det jeg sier i sømmene, så vil du forstå hvordan det
fungerer - hvis du ikke kan det, får du stole på en ekspert". Dette var mulig med CDO-ene siden de fikk grønt lys fra troverdige
kredittopplysningsbyråer. Byråene var rett nok betalt for å bekrefte at
dette var fornuftige investeringer, men de ble ansett som tilstrekkelig
uavhengige til at de fikk lov til å hvile på vitenskapelig troverdighet. Og det
hadde de jo, innenfor den definerte ramma. Det var forutsetningene som sviktet.
Problemet er bare at jo mindre dataene tok
hensyn til den virkelige verden, og jo mer avanserte argumentene ble, jo mer
ble de en fiksjon, en oppfinnelse heller enn en oppdagelse.
Så, når ting begynner å rakne, blir alle
virkelig overrasket over at dette har konsekvenser som går langt utover
investeringen. Det som har forsvunnet i alle kalkylene er konteksten. Dette har
plutselig ikke karakter av å være en lek med tall lenger. Det er mennesker som drar
fra husene sine. De er ikke så glade for å bo i hus at de blir der, uavhengig
av om de har jobb og muligheter der de har husene sine.
Da kommer den andre type troverdighet inn i
spill - den karismatiske autoriteten. Da sier man: "dette var en feil som hvem
som helst kunne ha gjort." Da kommer ordene som gjør Petter Steen jr. troverdig
igjen. Han sier unnskyld, legger seg flat, og ikke minst - han får med alle de
andre gruppelederne på å gjøre det samme. Det som skal bevises nå, er at alle
andre i samme situasjon kunne gjort den samme feilen. Han har stolt på den
vitenskapelige retorikken, og når den feiler, må det sannsynliggjøres at det
hadde vi også gjort.
Lokalpolitikere flest er selvfølgelig
amatører som utfører sine verv på vegne av oss alle, men er det ikke noe av det
samme som har skjedd med forklaringen på beredsskapen etter 22. juli? Vi var
ikke forberedt, vi var altfor naive, og dette var krisen/ulykken/hendelsen som
ikke kunne/skulle skje.
Ansvar er interessant. Man tar ansvar ved å gå fordi man ikke tror at
man kan forandre seg nok, eller ved å bli sittende når forandringen kan
gjennomføres. Der ser det ut til at man kan velge ut i fra alternativene. En
ordfører som er valgt, kan ikke gå, men har du et tillitsverv må du gå.
Det var ikke systemsvikt, men kultursvikt,
hevder Aslak Bonde i en kommentar der han sier at Stoltenberg bør gå, for ingen
har tillit til at han kan snu en hel kultur fra der han sitter. Men hvis vi drar linja mellom Terra -5 år
etter, og ansvarsdebatten nå, ser vi at problemet ikke er den enkelte
administrasjon - den griper om seg i hele den vestlige kulturen. Så lenge vi
ser slik på troverdighet at det handler om å begrunne hvorfor man er
troskyldige er det nesten ingenting å lære eller forandre på. Kulturen tar
overhånd, og det blir umulig å argumentere imot.
Dermed blir spørsmålet ikke så mye om
hvordan man kan ta ansvar - men hvordan kan man ta
læring av det som skjer? Hvis alt handler om å få et offerlam (en rådmann, en
politidirektør, en minister) sånn at vi andre kan gå videre og ha plassert
ansvaret skjer det absolutt ingenting.
Jeg tror ikke dette er et problem bare for
lokaldemokratiet. De samme problemene fins i organisasjoner. Man helst vil gjøre
ting det er vitenskapelig belegg for, og når det vitenskapelige svikter, så
svikter også evnen til å stå ved sine beslutninger.
De organisasjonene som fungerer best er de
som klarer å lære fra teorier uten å bli slaviske, og klarer å stole nok
på seg selv til at de kan ta beslutninger på usikkert grunnlag med så liten risiko
at tapet sjelden blir stort. Det betyr å bygge på det man har, heller å strebe
mot idealer som er fulle av fiksjoner.
Dermed tror ikke jeg på DN-lederen somhevder at spesialisert ekspertise hadde vært viktigst for å unngå
Terra-skandalene. Jeg tror det er behov for en mer generell debatt om hvordan
man kvalifiserer seg til å ta beslutninger i en kommune. Hvordan tar man
ansvar, når man selv er en amatør som må vurdere informasjon fra eksperter?
Hvilke konsekvenser er man villige til å ta? Og hvordan gjør man seg best mulig
i stand til å lære fra de beslutningene man har gjort.
Jeg tror det er duket for en interessant
debatt neste uke.
Faglig kilde:
Chia, R. and R. Holt (2009). Strategy
without design: The silent efficacy of indirect action, Cambridge University Press.
(en interessant gjennomgang av den rasjonelt handlende aktøren som forutsetning for strategi- og økonomi-fagene)
Kjappe
nett-søk.
Aslak Bonde om ansvar etter 22. juli
DN-kommentar om ekspertise.
Om at alle åtte terrakommuner brøt loven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar