fredag 9. november 2012

Ansvar eller lærdom? Terra-skandalen fem år etter


Det er allerede fem år siden Terra-skandalen. Da kom det fram at åtte norske kommuner hadde tatt opp lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter for å investere i kompliserte kredittprodukter. 


Jeg må nesten starte innlegget med en advarsel. Det er ikke uten grunn at norske kommunepolitikere følte at ekspertene fra Terra kom dem til unnsetning for å forklare det tunge stoffet. Det ER tungt stoff, og jeg har prøvd mitt ytterste for å skrive enkelt. Likevel kan jeg ikke garantere at dette glir ned som gele med vanilje. Det er vel heller gorgonzola. Men når det er sagt, så anbefaler jeg deg å fortsette, jeg tror nemlig at saken kan vise fram noen grunnleggende trekk ved hvordan vi organiserer samfunnet vårt. 


Noen av de kompliserte kredittproduktene (CDO-ene) i sakens kjerne var viktige for å finansiere lån til folk som med vanlig risiko-vurdering ikke ville ha fått lån. Her var finansfolk kreative, og klarte dermed å utvide markedet sitt. Dessverre ble markedet utvidet uten at man tok hensyn til at huslån nå ble gitt til en ny type folk, som var avvikende fra kjente lånekunder. Når disse folka misligholdt lånene sine og forlot husene sine, var finanskrisa et faktum. Og de norske kommunene ble vår første befatning med den.  Det som har overrasket meg var at de ikke ble forespeilet verken høy risiko eller høy avkastning, så derfor spør jeg – hvordan kan vi forstå lærdom og ansvar når noe slikt skjer?



Haugesund kommune gikk inn for et lån basert på råd fra rådgivere fra Terra. Hele kommunestyret sto bak ordfører Petter Steen og tok felles ansvar for det som skjedde, og i en spesialutgave av «Haugesunderen», kommunens informasjons-blad, beklaget de alt de ikke forsto. De hadde stolt på eksperter som viste seg å være selgere som fikk store bonuser basert på investeringene fra kommunen. I bladet ble det hevdet at siden det var snakk om at de hadde tapt sparepenger var det ikke snakk om at det ville ha innflytelse på kommunens tjenester på kort sikt. Rådmannen måtte ta ansvar ved å ta sin hatt og gå.


Ved neste kommunevalg ble Petter Steen jr. gjenvalgt som ordfører med flest antall personstemmer. Høyre gjorde nesten like godt som ved brakvalget i 2007, så det er tydelig at velgerne ikke lastet majoriteten i kommunestyret for det som skjedde.


Det kan være uklart om Terra-skandalen har hatt konsekvenser i det hele tatt, utover at kommunen er på Robekk-lista og ikke kan selv bestemme over hvordan de skal investere pengene sine. Neste uke inviterer foreningen Samtid til debatt om lærdom, ansvar og konsekvenser av Terra-skandalen her lokalt. Og for meg er det en mulighet til å lære mer om et tema som fenger lokalt og samtidig diskutere prinsipielle tema som risiko, ekspertvelde og ansvar.


Alt som har med finanskrise å gjøre er faktisk utrolig interessant fra et antropologisk perspektiv. Det er fordi en slik krise egentlig viser fram en feilslutning mellom systemer. Finansmarkedet standardiserte feltet de opererte under slik at de kunne ta valg som fungerer innenfor gitte rammer. Feltet ble vitenskapeliggjort, men for å gjøre det, måtte man skildre noen forutsetninger.


Det økonomiske systemet forutsetter at det er satt sammen av hver for seg rasjonelt handlende individer (enten det er personer, bedrifter eller kommuner). Det økonomiske systemet er plassert i minst to større systemer, som forutsettes statiske. Det første er det sosiale og kollektive, som har egenskaper vi slett ikke vil ha inn i det økonomiske, som kjærlighet og omsorg og uegennyttighet. Det andre er den større økologien der vi mennesker har tatt oss så mye til rette at det går utover andre arter, og vi er bekymret for at det også går utover framtidige generasjoner av vår egen art. Det vil si – økonomene har et ord for det – eksternaliteter. De anerkjenner altså at det er ting som ligger utenfor systemet.


Innenfor det økonomiske systemet kan man muligens beregne risiko. Men vi klarer ikke å beregne usikkerhet skapt av risikoreduserende tiltak. Her er det en sammenblanding mellom risiko, som er en benevnelse på valg gjort under ulike sannsynligheter, og usikkerhet, som er når ting har konsekvenser man ikke klarer å se for seg, som når man spekulerer om framtida.

Terra-beslutningen ble gjort av kommune-politikere som ble med på en investering de ikke forsto omfanget av, iallfall ikke utenfor det økonomiske systemet. For eksempel at CDO-ene var basert på folk som faktisk forlot husene sine når de ikke kunne betale lånene sine.

De stolte altså på eksperter, som sikkert virket veldig troverdige. Men når boblen brast gikk kommunepolitikerne over til en annen type troverdighet. De ble nødt til å forandre forklaringen om beslutningen. De valgte å stå fram med sin egen uvitenhet og troskyldighet overfor eksperter som ikke var klare nok på at belånt investering er en betydelig risiko.

Hvis vi skal se på de kulturelle årsaksfaktorene så strekker de seg mye lenger tilbake, og omfatter langt mer enn finansmarkedene. Vi lever i et regime der man blander vitenskap og karisma på en slik måte at vi både har tillit til vitenskapelige argumenter, og vi har tillit til folk vi liker. Det er ikke alltid vi skiller godt mellom de to.

Det vitenskapelige argumentet fungerer slik at man sier: "gå etter det jeg sier i sømmene, så vil du forstå hvordan det fungerer - hvis du ikke kan det, får du stole på en ekspert". Dette var mulig med CDO-ene siden de fikk grønt lys fra troverdige kredittopplysningsbyråer. Byråene var rett nok betalt for å bekrefte at dette var fornuftige investeringer, men de ble ansett som tilstrekkelig uavhengige til at de fikk lov til å hvile på vitenskapelig troverdighet. Og det hadde de jo, innenfor den definerte ramma. Det var forutsetningene som sviktet.

Problemet er bare at jo mindre dataene tok hensyn til den virkelige verden, og jo mer avanserte argumentene ble, jo mer ble de en fiksjon, en oppfinnelse heller enn en oppdagelse.

Så, når ting begynner å rakne, blir alle virkelig overrasket over at dette har konsekvenser som går langt utover investeringen. Det som har forsvunnet i alle kalkylene er konteksten. Dette har plutselig ikke karakter av å være en lek med tall lenger. Det er mennesker som drar fra husene sine. De er ikke så glade for å bo i hus at de blir der, uavhengig av om de har jobb og muligheter der de har husene sine.

Da kommer den andre type troverdighet inn i spill - den karismatiske autoriteten. Da sier man: "dette var en feil som hvem som helst kunne ha gjort." Da kommer ordene som gjør Petter Steen jr. troverdig igjen. Han sier unnskyld, legger seg flat, og ikke minst - han får med alle de andre gruppelederne på å gjøre det samme. Det som skal bevises nå, er at alle andre i samme situasjon kunne gjort den samme feilen. Han har stolt på den vitenskapelige retorikken, og når den feiler, må det sannsynliggjøres at det hadde vi også gjort.

Lokalpolitikere flest er selvfølgelig amatører som utfører sine verv på vegne av oss alle, men er det ikke noe av det samme som har skjedd med forklaringen på beredsskapen etter 22. juli? Vi var ikke forberedt, vi var altfor naive, og dette var krisen/ulykken/hendelsen som ikke kunne/skulle skje.

Ansvar er interessant.  Man tar ansvar ved å gå fordi man ikke tror at man kan forandre seg nok, eller ved å bli sittende når forandringen kan gjennomføres. Der ser det ut til at man kan velge ut i fra alternativene. En ordfører som er valgt, kan ikke gå, men har du et tillitsverv må du gå.

Det var ikke systemsvikt, men kultursvikt, hevder Aslak Bonde i en kommentar der han sier at Stoltenberg bør gå, for ingen har tillit til at han kan snu en hel kultur fra der han sitter.  Men hvis vi drar linja mellom Terra -5 år etter, og ansvarsdebatten nå, ser vi at problemet ikke er den enkelte administrasjon - den griper om seg i hele den vestlige kulturen. Så lenge vi ser slik på troverdighet at det handler om å begrunne hvorfor man er troskyldige er det nesten ingenting å lære eller forandre på. Kulturen tar overhånd, og det blir umulig å argumentere imot.

Dermed blir spørsmålet ikke så mye om hvordan man kan ta ansvar - men hvordan kan man ta læring av det som skjer? Hvis alt handler om å få et offerlam (en rådmann, en politidirektør, en minister) sånn at vi andre kan gå videre og ha plassert ansvaret skjer det absolutt ingenting.

Jeg tror ikke dette er et problem bare for lokaldemokratiet. De samme problemene fins i organisasjoner. Man helst vil gjøre ting det er vitenskapelig belegg for, og når det vitenskapelige svikter, så svikter også evnen til å stå ved sine beslutninger.

De organisasjonene som fungerer best er de som klarer å lære fra teorier uten å bli slaviske, og klarer å stole nok på seg selv til at de kan ta beslutninger på usikkert grunnlag med så liten risiko at tapet sjelden blir stort. Det betyr å bygge på det man har, heller å strebe mot idealer som er fulle av fiksjoner.

Dermed tror ikke jeg på DN-lederen somhevder at spesialisert ekspertise hadde vært viktigst for å unngå Terra-skandalene. Jeg tror det er behov for en mer generell debatt om hvordan man kvalifiserer seg til å ta beslutninger i en kommune. Hvordan tar man ansvar, når man selv er en amatør som må vurdere informasjon fra eksperter? Hvilke konsekvenser er man villige til å ta? Og hvordan gjør man seg best mulig i stand til å lære fra de beslutningene man har gjort.

Jeg tror det er duket for en interessant debatt neste uke.


Faglig kilde:
Chia, R. and R. Holt (2009). Strategy without design: The silent efficacy of indirect action, Cambridge University Press.
 (en interessant gjennomgang av den rasjonelt handlende aktøren som forutsetning for strategi- og økonomi-fagene)

Kjappe nett-søk.
Aslak Bonde om ansvar etter 22. juli

DN-kommentar om ekspertise.

Om at alle åtte terrakommuner brøt loven.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...