mandag 28. oktober 2013

En god dag på jobben eller paradoks som kime til endring

Det er et paradoks i positiv endringstankegang, hevdes det i en artikkel av Kim Cameron fra 2008. På den ene siden dras vi naturlig mot helhetlige, gode prosesser som gir oss energi. På den andre siden motiveres vi veldig sterkt av negative opplevelser. Det negative dominerer faktisk, så dersom vi ikke bevisst fokuserer på det positive, skal det mye til for at totalen blir positiv.

Det er en fin artikkel, men jeg kan avsløre at det de kaller "the paradox of positive change" ikke er et ekte paradoks. De løser det nemlig. Du må nemlig ha så mye fokus på det positive at de positive kreftene vinner over de negative, selv om det kan hende at begge må være tilstede, om enn på ulike tidspunkt. Det er ikke uviktig det de skriver, for positive prosesser bør nok få mer fokus. 

Jeg skal si deg et motsetningsforhold som ikke kan løses, for det har jeg jobba med i flere år nå: positive avvik. 


Du kan nemlig ikke definere deg ut av den iboende motsetningen som ligger i positive avvik. Det noen syns er positivt, er nemlig et avvik for andre. En endring som er uønsket (av noen) er alltid et avvik, uavhengig av om noen samfunnsforskere har sett at det er godt. Dessuten er det ikke alltid før etterpå at man kan konkludere hvilke avvik som fikk vokse seg gode og store og tok over verden, og hvilke som alle burde skjønt ikke hadde livets rett. 

Ja, akkurat, der har du problemet. Gitt nok tid og passelig med innsats vil det vise seg hva det var som var verdt å satse på. Men hvor mye er nok og passelig? Nok og passelig er virkelig udefinerbare størrelser som man er nødt til å vurdere fra sak til sak. Med så mye informasjon man har tilgjengelig. Det er selvfølgelig alltid for lite for å kunne vurdere helt sikkert. Det er bare ikke entydig.

Og entydig er noe man elsker i organisasjoner. Det forveksles med presis. Det kan være like presist å si noe med flertydig mening. Som bildet under her: Magrittes "Bildenes bedrageri". På en lys bakgrunn, som minner om de tavlene med planter som biologene viser fram, er det sirlig skrevet at "Det her er ikke en pipe". Magritte var opptatt av paradokset "det her" hele livet. "Det her" viser jo alltid til noe annet enn "det her". 


Og istedet for å si at du kan bli lurt av bilder, slik han sier i tittelen, sier bildet det mer effektivt. Avbildningen av pipen er ikke en pipe. Organisasjonskartet er ikke organisasjonen. Flytskjemaet er ikke prosessen. Og likevel er vi nødt til å forholde oss til det som om det var det. For vi kan jo ikke gå rundt og ikke forholde oss til avbildninger som bilder av det de avbilder. (Tusen takk til Kirsti Jensen, som brukte bildenes bedrageri på Forsker Grand Prix som illustrasjon)

Ser du, det blir rotete med en gang jeg skal prøve å si hva det handler om i ord. Det er ikke presist hvis vi også skal ha det entydig. Men det er et presist bilde. 

I dag har jeg hatt foredrag om doktorgraden min: om hva som ligger i positive avvik som utviklingsvei. Det var på Otium Sanserom, et hus med alternative møterom som jeg har sansen for. 

Da var bildenes bedrageri det første jeg viste fram. For det er av samme ulla, begrepet positive avvik. Det gir motstand, du stopper opp litt: går det an med et avvik som ikke er negativt? Hvem bestemmer om det er et avvik og om det er positivt?

Det svinger litt, tenker jeg, gir litt resonans. Noe man ikke får når man tenker rent instrumentelt og prøver å løse paradoksene med et litt større perspektiv eller inndeling i tidssoner. Hvis du ikke takler flertydighet forsvinner en god del av det som er spennende.

Som jeg sa, er artikkelen om paradokset likevel en god artikkel. Den gir en god påminnelse på om at man ikke bare må skrive når det er noe negativt. Jeg blogger jo helst når jeg er litt frustrert og ikke får til det jeg egentlig skal. Sist jeg blogget, var det om en dårlig dag på jobb når jeg hadde et foredrag jeg ikke helt var fornøyd med. I dag hadde jeg en mye bedre og positiv opplevelse, og det kom for meg at jeg burde jo blogge om det også.

Det var ikke fantastisk. Rent teknisk sett manglet jeg en slide, og så lærte jeg at hvis man har autoplay på noen powerpoint-slides som du har hatt på en presentasjon tidligere, så blir de med over. Joda, det ble en liten pause på grunn av det siste, men jeg håper ingen la merke til at jeg savnet en slide. 

Det som var fantastisk, var at dette foredraget holdt jeg helt uten manus. Ikke et eneste kulepunkt som disposisjon til meg selv. Jeg tenkte som så at hvis jeg ikke kan dette, så kan jeg ingenting. Det er ting jeg brenner for. Heldigvis hadde jeg et lite, men engasjert, publikum som stilte gode spørsmål. Jeg kunne bare prate med dem, og ikke tenke på at jeg skulle gi dem en forrykende forestilling. Og det funka helt greit.

Etterpå spiste vi lunsj, og det var ingen som hadde behov for å si at det var en fin framføring. Det skjønte jeg av konteksten. Praten gikk løst og ledig om tema direkte inspirert av foredraget. Flere sa at de ville ta med seg noen av poengene mine hjem. Jeg ble til og med spurt om å dele min pris-vinnende artikkel om selvlært dysleksi. 

Bedre blir det ikke. 

Artikkelen min ligger ute på nett her forresten: http://www.egosnet.org/egos/about_egos/thats_interesting_award

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...