søndag 29. september 2013

En dårlig dag på jobben

Har du noen gang vist svakhet på tre måter på 18 minutter? Jeg tenkte jeg skulle fortelle om min dårlige dag på jobben, for jeg gjorde det foran så mange mennesker, og jeg har lyst til å fortelle min versjon av hvorfor de også måtte være med på min dårlige dag. 

Mine to første svakheter var planlagt. Jeg har jobbet mye med foredraget, sammen med TEDxTrondheim, som er kjempeflinke som redaktører. Og det som var imponerende i går, var hvordan de hadde fått flinke folk til å holde foredrag som passa sammen med hverandre. Mitt passa inn også, og jeg er veldig fornøyd med innholdet. Det stemmer godt med det jeg jobber med på doktorgraden nå.

Jeg startet med en personlig historie om fiasko, min prokrastinering på universitetet finansiert av Lånekassen. Det har jeg jo snakket om i foredrag før, på Studentersamfunnet i Bergen. Jeg var det dårlige eksempelet, og filosofen Olav Gjelsvik gav en svært ryddig presentasjon av begrepet. Når han spurte meg om hvorfor jeg ikke bare gjorde ting annerledes kjenner jeg at det fremdeles er litt pinlig, for dagens meg ville ikke gjort ting likt.

Eller ville jeg?


Jeg avsluttet foredraget mitt i går med mine dårlige strektegninger. Mitt anliggende er ikke å lage tegninger, men likevel er det en av de tingene som hjelper meg å jobbe fram nye ideer. Og i går valgte jeg også å vise dem fram til tilhørerne. Jeg fortalte at jeg ikke lenger skammet meg over hvor dårlig jeg tegner. Det er viktigere for meg å flytte arbeidet mitt til en annen form enn at jeg ikke får det til å se ut som i hodet mitt.
"You have to be fit for your work, and your work has to fit you"
Det virkelige ubehaget i går er ikke å fortelle om disse tingene. Den tredje svakheten viser seg overraskende for meg. Plutselig finner jeg meg selv på scenen i en total lock-in mellom meg selv og de tre skjermene som er foran meg. En viser bildene mine, en viser teksten min, og den tredje viser klokka, som tikker ned fra 18 minutter til null.
Ikke meg, men her er scenen med skjermveggen jeg så ned på. 

Jeg kan foredraget. Utenat. Jeg kan presentere det. Gjorde det dagen før. Jeg vet at publikum er der framme, men jeg ser bare noen få av dem på første rad når jeg konsentrerer meg. Jeg pleier vanligvis å få god hjelp av å finne en fire fem personer i publikum som jeg snakker til, men her er jo de i mørke. Jeg glemmer at bildene de ser er bak meg. Jeg klarer ikke å komme meg ut av det triangelet som jeg skaper med skjermene.

Jeg skulle stoppa opp, tatt innover meg at det er jeg som snakker, og derfor er det jeg som bestemmer. Men i stedet blir jeg en fange av teksten min, jeg syns det er viktig at jeg sier hvert eneste ord, og jeg står der, skrekkslagen mens jeg gjør de mekaniske bitene av det jeg skal, men uten den lidenskapen jeg faktisk har for å formidle ideene mine.

Det er viktig for meg at jeg kan kommunisere. Og akkurat der gikk jeg i den fella som jeg var bekymra for. Jeg vet at jeg improviserer dårligere på engelsk. Jeg har faktisk holdt et elendig foredrag på engelsk før, i 2011, da jeg også ble helt stiv og manusbundet. Jeg har også holdt gode engelske foredrag, men det er minnet fra 2011 som slår inn når jeg står der på scenen og ikke kommer meg ut av det jeg holder på med.

På ett tidspunkt hører jeg meg selv si – slik det står i manus: Stop taking yourself so seriously, and get out to play!

Jeg skulle tatt mitt eget råd, for jeg er åpenbart ikke ferdig med mine flink-pike-syndromer. Nok en gang felt av høye ambisjoner som gjør at jeg stagnerer og gjør ting mindre bra enn jeg kunne. Jeg ser det, for etterpå får jeg ikke diskutert den ideen som jeg mener er verdt å spre, og som jeg skulle spre. Jeg har rett og slett motsagt meg selv med min presentasjonsmåte.

Det er da jeg prøver å ta fram det lengre perspektivet: Dette er en tapt mulighet. Og tap av ansikt. Ingen dør. Ingen lider et betydelig økonomisk tap på grunn av at jeg har hatt en dårlig dag på jobben. Og man kan jo til og med si, som fiaskoforsker er det kanskje greit å ha en hel rekke av egenopplevde jobbrelaterte fiaskoer å ta av?

Oppdatering 0511:
Jeg har funnet ut at klokka ikke telte ned fra 18 minutter. Om det er en teknisk svikt eller en kommunikasjonssvikt har jeg ikke fått klarhet i, men klokka telte ned fra 13 minutter. Det var ikke rart jeg fikk dårlig tid, og at jeg ikke klarte å bryte ut av min lock-in tar jeg ikke fullt ansvar for når det er arrangøren som står for tidsnøden, ikke jeg selv.

Jeg har sett den ferdige videoen nå, jeg ser stressa ut, dårlig forberedt og det er ingen pauser. Jeg syns ikke dette er representativt for hvordan jeg holder foredrag, og det står heller ikke til innsatsen jeg la ned i forkant. Derfor har jeg bedt arrangørene om å ikke laste opp videoen min til youtube. Så om du vil se meg holde foredrag, får du invitere meg hjem. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...