Hvorfor bør forskere på scenen, mon tro?

Promobildet mitt

Den siste uka har jeg vært opptatt av å finpusse på presentasjonene mine. På onsdag står jeg nemlig på scenen i storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem som førstemann ut i årets trønderske Forsker Grand Prix.

For dem som ikke kjenner konseptet, er Forsker Grand Prix en formidlingskonkurranse der ti stipendiater presenterer doktorgraden sin på fire minutter. De fire beste får seks minutter til. Konseptet har blitt kritisert for å være reality-show med forskere, eller useriøst tull som ikke bedømmer den beste forskninga, men den beste formidlinga. Kritikerne har selvfølgelig helt rett – dette gjør oss ikke til bedre forskere. Jeg er også veldig glad for at forskningsrådet har spesialiserte programmer slik at forskningsprosjektene til kunsthistorikere og kjemikere blir bedømt av ulike komiteer. Men her er vi altså, ti forskere fra vidt forskjellige fagfelt som bare har det til felles at vi ønsker å bli bedre til å nå ut til allmennheten med forskninga vår, fordi det er en verdi i seg selv.


Budene er strenge – når tida er ute kuttes lyd og lys og vi er ferdige. Jeg har vanligvis ingen problemer med å holde foredrag, men jeg har som regel lenger tid på meg. Nå må teksten pugges, for all improvisasjon gjør at jeg bruker for lang tid. Og hvert eneste ord som er med, er viktig, nå kan ingenting kuttes uten at jeg mister meining. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt bega meg ut på noe sånt.

I mai satt jeg på Gardermoen på vei hjem fra en konferanse. Det var fredag ettermiddag, og jeg så at kollega Kirsti Jensen hadde lagt ut link på Facebook om at søknadsfristen for å bli med på Forsker Grand Prix var i ferd med å gå ut. Jeg ringte henne og spurte om hun hadde søkt. Det hadde hun ikke, men en halv time senere hadde vi begge skrevet vår beste begrunnelse på hvorfor vi skulle bli med.

Vel en måned senere fikk vi beskjed om at begge hadde kommet med. Og nå, noen dager før vi skal i ilden, er vi begge nødt til å begrunne hvorfor dette er verdt å bruke tida på. For har man først blitt med på noe sånt vil man jo helst komme så langt som mulig. Jeg er fornøyd hvis jeg får presentert begge foredragene mine, men helst vil jeg jo til Tromsø på nasjonal finale neste helg.

Det er ikke så enkelt som jeg skulle ønske. Skuespiller-coachen vår, Nora Evensen, mener at det er langt høyere nivå på presentasjonene i år enn de foregående årene. Blant konkurrentene mine er Dr. Løv – Hanne Nøvik, som dansende lett overbeviser salen om at det viktigste i verden er å rense inntaket på vannkraftverk for løv og annet rask. Og Pål Ellingsen som bruker UV-lys til å ikke bare gjøre tennene sine lysende, men også til å undersøke og behandle Alzheimer. For ikke å glemme Kirsti, som minner oss på at modellen ikke er virkeligheten når vi skal organisere. Og alle de andre.

Kanskje har Chris Anderson har rett. Han leder TED, en konferanse kjent for at dyktige fagfolk gir oss sine aller beste lærdommer på 18 minutter. Anderson mener at nivået på presentasjoner generelt har økt på grunn av at TED har gjort foredragene tilgjengelig på internettnett slik at hver og en kan se og lære hvor god man faktisk kan bli. Hvis du ikke vet hva jeg snakker om, anbefaler jeg å se Jill Bolte, hjerneforskeren som beskriver sitt eget slag, eller hvilken som helst av Hans Roslings foredrag. Svensken kaller seg verdens eneste underholdningsstatistiker. Han har studenter, gode data, og bøttevis av sjarm som han bruker til å gjøre feltet sitt interessant og forståelig for deg og meg.

Internett gir også folk større mulighet til å lage sin egen sannhet – altså kvasivitenskap. Slik som teorien om intelligent design som alternativ til evolusjonsteorien, eller om muligheten til å tolke data dithen at Europa kommer til å bli overtatt av konservative muslimer i løpet av få år. Eller positiv tenking-kulten som Barbara Ehrenreich kritiserer i boka «Livets lyse sider. Hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika», på norsk i 2010. Hun avslører hvordan kulten om positiv tenking kan trekke sine linjer tilbake til et kalvinistisk verdenssyn der enkeltindividet har ansvar for egen skjebne. Dette er helt greit, problemet er at dette legitimeres med at dette funker akkurat som kvantefysikk. Henvisningen til vitenskap er et maktmisbruk: «hvis du bare går fakta etter i sømmene ville du kommet fram til samme konklusjon, men det har du ikke kunnskap nok til å gjøre, så vi har gjort det for deg».

Ehrenreich har en doktorgrad i mikrobiologi, og det er godt egnet til å avsløre dem som smykker seg med naturvitenskapelige bevis på urettmessig grunnlag. Det er ikke like egnet til å forstå samfunnsvitenskapelig forskning, som ikke kan isolere verken seg selv som forskere eller studieobjektene sine tydelig fra en kompleks virkelighet.

Ehrenreich plasserer positiv psykologi, en retning som studerer mennesket på sitt beste, i samme sjanger som positivitetskulten. Men positiv psykologi har ikke naturvitenskapelige forskningsidealer, det holder med samfunnsvitenskapelige kriterier som troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet basert på en sosialkonstruktivistisk verdensanskuelse. Det er synd at Ehrenreich ikke klarer å se forskjellen på samfunnsvitenskap og kvasivitenskap, siden resten av boka hennes er et godt argument mot tull.

Kan hende er det rett og slett vi samfunnsvitere som må ta skylda for at vi ikke er tydelig på hva som skiller oss fra naturvitenskapen dersom ellers oppegående folk kan ta feil på den måten. Siden folk forholder seg til massevis av teorier og fakta er det viktig å få en tydelig samfunnsvitenskapelig metodekritikk inn som en del av allmenndannelsen. Det er iallfall et av mine mål med å bli bedre på formidling – for å komme en del av synsinga der ute i møte.

Faktisk handler det andre foredraget mitt nettopp om troverdighet i forskning og i arbeidsliv. Det er derfor jeg står på scenen, for dette er altfor viktig til at folk kan tro hva de vil.

Så får jeg bare håpe på at det første foredraget mitt slår an godt nok til at jeg får lov til å framføre det andre.


Dette innlegget ligger også på http://www.forskning.no/blog/ervik/334573