I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.
Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.
Akkurat som at kreativitet må læres, må vi også lære oss å sitte i landskap. Siden det er mange arbeidsplasser som velger åpent landskap for å tjene inn noen kroner på areal, er det viktig å understreke at forskning på åpne landskap viser at man faktisk kan bruke utformingen på arbeidsplassen til å støtte kreativiteten. Men da trenger man minst like mye areal som før, fordi man trenger forholdsvis flere møterom, stillerom og telefonrom for å støtte opp om aktiviteten i landskapet.
At rom må læres har jeg også anekdotisk bekreftelse på fra en barneskolelærer som trives med å jobbe i baseskole. Det trives hun med under en forutsetning. Både lærer og elever må være godt trent - og som regel er ikke ungene godt trent på det dersom de ikke starta med det i første klasse, og lærerne er ikke godt trent dersom de ikke har en del fokus på hva som skal til for å få rommet til å fungere.
Og her er mye av problemet. Organisasjoner forstår ikke at de idealstrukturene vi har i dag faktisk er kontrakreative og kontraproduktive. På rom-sida er idealet med de lange korridorene og cellekontor veldig nyttig for å organisere oss rom-messig etter organisasjonskartet. Men arbeidsoppgaver flyter ikke som på samlebånd mellom ulike stasjoner lenger, så hvorfor lar vi byggene våre se ut som om de gjør det?
På samme måte tror jeg at også Erik Lerdahls kreative teknikker møter en del motstand fordi det ikke blir nok rom for det i de eksisterende strukturene. Jeg har selv vært med på vellykkede kreative prosesser som avsluttes fordi folk "må tilbake til arbeidet". Hvis ikke det kreative oppleves som en del av jobben har vi et problem dersom det er viktig å være kreative, da blir kreativitet et tillegg til jobben som sådan, heller enn en grunnleggende forutsetning for å få jobben gjort.
Forskning viser også at folk overvurderer mengden tid de trenger til å sitte stille ved pc-ene i løpet av en dag. F. eks hevder Morten Hatling fra SINTEF Teknologi og samfunn at
"Drivet etter eget kontor ligger så vidt under seksualdriften...Altfor få kartlegger hvordan de faktisk jobber, før det blir bestemt hvordan kontorlokalene skal se ut. Slike kartlegginger viser at de fleste konsekvent overdriver de sidene ved arbeidshverdagen som stemmer med egne forestillinger om hva arbeidet består i. Dermed sier mange at de sitter mye mer foran datamaskinen enn de faktisk gjør, fordi det er dette de oppfatter som arbeid." http://www.kommunal-rapport.no/artikkel/arendal_avskaffet_kontorene
Når folk ikke klarer å lage rom for kreative prosesser som en del av arbeidsdagen, tror jeg det er mer som må læres enn teknikkene i seg selv. Hele måten vi ser på arbeid på, må revurderes. Ellers tror jeg gode ideer som åpne landskap og kreative teknikker strander i gammeldagse strukturer.
For det første kan dette få oss til å tro at dette er umiddelbare løsninger som man kan prøve ut og forkaste raskt dersom det ikke fungerer. For det andre, er risikoen at det blir et individuelt ansvar å få til å være kreativ innenfor de gammeldagse strukturene, slik som når det blir viktigere å ha ryggdekning for ok løsninger enn å risikere å feile for å få smarte løsninger.
Og i det lange løp, for å ende opp på samme konklusjon som Erik Lerdahl: hvis vi skal være konkurransedyktige i framtida - både med og uten olje og gass - er vi nødt til å bygge både kompetanse og strukturer som legger til rette for framtidas arbeidsliv.
Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.
Akkurat som at kreativitet må læres, må vi også lære oss å sitte i landskap. Siden det er mange arbeidsplasser som velger åpent landskap for å tjene inn noen kroner på areal, er det viktig å understreke at forskning på åpne landskap viser at man faktisk kan bruke utformingen på arbeidsplassen til å støtte kreativiteten. Men da trenger man minst like mye areal som før, fordi man trenger forholdsvis flere møterom, stillerom og telefonrom for å støtte opp om aktiviteten i landskapet.
At rom må læres har jeg også anekdotisk bekreftelse på fra en barneskolelærer som trives med å jobbe i baseskole. Det trives hun med under en forutsetning. Både lærer og elever må være godt trent - og som regel er ikke ungene godt trent på det dersom de ikke starta med det i første klasse, og lærerne er ikke godt trent dersom de ikke har en del fokus på hva som skal til for å få rommet til å fungere.
Og her er mye av problemet. Organisasjoner forstår ikke at de idealstrukturene vi har i dag faktisk er kontrakreative og kontraproduktive. På rom-sida er idealet med de lange korridorene og cellekontor veldig nyttig for å organisere oss rom-messig etter organisasjonskartet. Men arbeidsoppgaver flyter ikke som på samlebånd mellom ulike stasjoner lenger, så hvorfor lar vi byggene våre se ut som om de gjør det?
På samme måte tror jeg at også Erik Lerdahls kreative teknikker møter en del motstand fordi det ikke blir nok rom for det i de eksisterende strukturene. Jeg har selv vært med på vellykkede kreative prosesser som avsluttes fordi folk "må tilbake til arbeidet". Hvis ikke det kreative oppleves som en del av jobben har vi et problem dersom det er viktig å være kreative, da blir kreativitet et tillegg til jobben som sådan, heller enn en grunnleggende forutsetning for å få jobben gjort.
Forskning viser også at folk overvurderer mengden tid de trenger til å sitte stille ved pc-ene i løpet av en dag. F. eks hevder Morten Hatling fra SINTEF Teknologi og samfunn at
"Drivet etter eget kontor ligger så vidt under seksualdriften...Altfor få kartlegger hvordan de faktisk jobber, før det blir bestemt hvordan kontorlokalene skal se ut. Slike kartlegginger viser at de fleste konsekvent overdriver de sidene ved arbeidshverdagen som stemmer med egne forestillinger om hva arbeidet består i. Dermed sier mange at de sitter mye mer foran datamaskinen enn de faktisk gjør, fordi det er dette de oppfatter som arbeid." http://www.kommunal-rapport.no/artikkel/arendal_avskaffet_kontorene
Når folk ikke klarer å lage rom for kreative prosesser som en del av arbeidsdagen, tror jeg det er mer som må læres enn teknikkene i seg selv. Hele måten vi ser på arbeid på, må revurderes. Ellers tror jeg gode ideer som åpne landskap og kreative teknikker strander i gammeldagse strukturer.
For det første kan dette få oss til å tro at dette er umiddelbare løsninger som man kan prøve ut og forkaste raskt dersom det ikke fungerer. For det andre, er risikoen at det blir et individuelt ansvar å få til å være kreativ innenfor de gammeldagse strukturene, slik som når det blir viktigere å ha ryggdekning for ok løsninger enn å risikere å feile for å få smarte løsninger.
Og i det lange løp, for å ende opp på samme konklusjon som Erik Lerdahl: hvis vi skal være konkurransedyktige i framtida - både med og uten olje og gass - er vi nødt til å bygge både kompetanse og strukturer som legger til rette for framtidas arbeidsliv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar