En god dag på jobben eller paradoks som kime til endring

Jeg skal si deg et motsetningsforhold som ikke kan løses, for det har jeg jobba med i flere år nå: positive avvik. Organisasjonsteoretikere liker paradokser og dilemmaer, men altfor ofte blir de fristet til å løse dem. Det blir for enkelt.

Vi må heller trene oss på å stå i det ubehaget det er å ikke vite alt, ikke kunne alt, mens vi fremdeles er nødt til å handle. Motsetningene kommer ikke til å vise seg før du har gjort litt mer, vært med litt lenger. Eller ikke.

En dårlig dag på jobben

Har du noen gang vist svakhet på tre måter på 18 minutter? Jeg tenkte jeg skulle fortelle om min dårlige dag på jobben, for jeg gjorde det foran så mange mennesker, og jeg har lyst til å fortelle min versjon av hvorfor de også måtte være med på min dårlige dag. 

Mine to første svakheter var planlagt. Jeg har jobbet mye med foredraget, sammen med TEDxTrondheim, som er kjempeflinke som redaktører. Og det som var imponerende i går, var hvordan de hadde fått flinke folk til å holde foredrag som passa sammen med hverandre. Mitt passa inn også, og jeg er veldig fornøyd med innholdet. Det stemmer godt med det jeg jobber med på doktorgraden nå.

Jeg startet med en personlig historie om fiasko, min prokrastinering på universitetet finansiert av Lånekassen. Det har jeg jo snakket om i foredrag før, på Studentersamfunnet i Bergen. Jeg var det dårlige eksempelet, og filosofen Olav Gjelsvik gav en svært ryddig presentasjon av begrepet. Når han spurte meg om hvorfor jeg ikke bare gjorde ting annerledes kjenner jeg at det fremdeles er litt pinlig, for dagens meg ville ikke gjort ting likt.

Eller ville jeg?

Å stemme på en usikker framtid

Jeg har valgt parti på grunn av røykeloven.

Jeg likte den ikke når den kom. Jeg var en av dem som ble forvist ut i kulda på fest, og som med min begrensede luktesans syntes det var forferdelig at det var kroppslukter som nå skulle dominere på utesteder.

I dag tenker jeg at det var et viktig steg for å få færre til å begynne å røyke, og flere til å slutte. Når jeg har vært ute, føler jeg meg mye bedre dagen derpå, og klær og hår blir ikke innrøykt som før.

Det var et politisk grep som var upopulært blant mange, og når jeg ser valgkampen nå, lurer jeg av og til om det er noen som helst som tør å gjøre noe som er upopulært. Det er stor risiko i å gjøre noe nytt, men gevinsten kan være desto større. I dag er det til og med rift om foreldreskapet tilrøykeloven

Klimaspørsmål spiller langsiktige og litt uklare mål opp mot konkrete økonomiske mål her og nå. Det er klart det er risiko dersom vi ser for oss at vi må vri oss fra en type næring, basert på olje, til en annen, mer miljøvennlig. Det er en enda større risiko i å tenke at vi må vri oss fra vekst-økonomi til noe annet. Uansett hva vi ser for oss vil noen være nødt til å gjøre noe annet enn de gjør i dag, det er helt klart. Det er også helt klart at det ikke er en enkel overgangsplan som skal til for å fase folk over på fornybar energi, eller grønnere valg. Det er ikke noen som vet, rett og slett fordi ingen samfunn har kommet på noe som er så genialt at vi bare kan kopiere det.

Dessuten, satser man på å kopiere andre blir man i høyden den beste kopisten. På veien mot fornybarsamfunnet kan vi ikke satse på at politikerne har alle løsningene, vi trenger alle de kreative hodene som kan finne ut, teste ut og bevege andre mot grønnere løsninger.

Liten grønn aksjon med mdg-foldere på urter på busstoppen i Munkegata i dag. Lurte på om jeg skulle ta med meg en økologisk basilikum siden vår kjøkkenhage bare såvidt kom seg forbi spirestadiet i år. Men jeg tok bare et bilde. 

Og det er dette som er grunnen til at jeg skriver dette innlegget, for den faglige begrunnelsen for at forandring fryder, den er som regel retrospektiv. Organisasjonsteorien er full av teorier som er omskrivinger av ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne». Bortsett fra at det da er kortslutta til "hvis kvinne skal lære å spinne er det en forutsetning at hun forstår at hun er naken og at det er skammelig". Det viktigste for å få til endring da er at folk har en «sense of urgency», altså kriseforståelse (Kotter), eller at folk virkelig forstår hvor langt det er mellom målene sine og det de gjør i dag (Argyris og Schön). Alternativet er bittesmå endringer, de du får om ingen gjør noe og man gir folk frihet til å påvirke egen situasjon, uten at de har særlig midler til å få gjort noe annet enn i dag. Det som er midt i mellom, nemlig ønsket forandring basert på glede, glød og begeistring, er dårlig beskrevet.

Jeg har noen ideer om hvordan det skal gjøres ut i fra doktorgradsmaterialet mitt. Likevel tror jeg vi må få med alle på forandring gjennom at vi starter med noen små, upopulære tiltak. Vi har blitt vant til å sortere søpla, og for oss som har flytta, vet vi at man sorterer ulike ting ulike steder. I Trondheim har vi papir, plast og rest i dunker utenfor huset, på Karmøy har vi papir og rest, og en ekstra dunk som før var til mat, men som nå også er rest.

Det må jo være en feil at det har vært sånn lenge. Det fins sikkert mange andre småtiltak som holder oss i ørene og bevisstgjør oss på at det er ting man kan gjøre. Jeg tror nemlig på at vi trenger å bygge opp og holde på endringskompetanse. Det gjør vi gjennom lavrisikotiltak, der samfunnet vårt ikke står og faller på hva vi får til i en enkeltsak. Noen tiltak vil viser seg å ikke være bra nok, sånn som matavfallsdunkene på Karmøy. Men ikke minst, vi klarer ikke som privatpersoner å forandre oss sånn vi vil.

I hagen på Karmøy har vi en kompostdunk vi har vært på kurs for å lære å bruke, men som enda står full med greiner fra forrige eier. Vi prøver å planlegge matinntaket vårt for å redusere det vi må kaste. Men vi er ikke særlig flinke. Vi klarer ikke opprettholde miljøvennlig endringskompetanse sånn på egen hånd.

Jeg tror heller ikke at de fleste tiltak skal være på privatperson-nivå. Det handler heller ikke om avfall, selv om jeg tok eksemplene mine derfra, og har skrevet om det i et innlegg om avvik og avfall. Likevel, vi trenger endringene i smått for å kunne tenke på og takle endringer i det store. Det er et gigantisk eksperiment, og da kan vi ikke overlate alle løsninger til å komme fra den diffuse teknologien.

Jeg tror klimautfordringen er den ene store tingen som gjør at vi på et eller annet tidspunkt må forandre samfunnet vårt radikalt. Derfor vil jeg ha noen på tinget for meg som kompromissløst hamrer løs på den ene saken som har innvirkning på de fleste sakene. Det er derfor jeg stemte på Miljøpartiet De Grønne for flere uker siden. Og det er også derfor, når jeg likevel gikk rundt og snakka med folk på stand, at jeg fant ut at jeg til og med skulle melde meg inn.

For å være med på en sterkt voksende bevegelse. Og for å tenke at litt mindre frihet til å gjøre akkurat det man vil i dag, kan gi oss mye mer frihet til å gjøre det vi vil i framtida. 

Positive avvik i papparollen

Av og til tenker jeg at jeg hadde passa mye bedre til å være pappa. Da hadde jeg vært en veldig god pappa, heller enn å være en sånn helt ok mamma. Ikke for den del, barna mine har en helt super pappa. Men nå, og et halvt år framover skal jeg og pappaen dele permisjonen vår, og jeg skal jobbe med doktorgraden min halvparten av tida.

Sliten, kanskje. Men kveldsmat er koselig!

Det er jo ingen hemmelighet at nå som jeg nærmer meg slutten av doktorgraden, så kommer nervene for om jeg kommer til å bli ferdig i tide. Det har vært noen fantastiske år, jeg har hatt det utrolig gøy, lært utrolig mye, og forskeridentiteten har satt seg i ryggmargen som om jeg hadde fått en transplantasjon fra gode folk jeg har lest og jobba med. Du kan si at stresset begynner å etablere seg såvidt, for jeg vet jo ikke at jeg får til alt jeg vil i det året som kommer fram mot levering. Jeg vil si jeg er på god vei, men jeg er avhengig at jeg får til å jobbe godt mens jeg er på jobb for at det skal gå an.

Deliberate dyslexia as a de-signing practice

This is the abstract and introduction of a paper I presented at the EGOS colloqium in 2012. In 2011 I submitted a short essay based on the same data material called Action at the whining range. The 2011 version was not accepted. The 2012 version won a prize for That's interesting! This is still work in progress, so I'd happily take suggestions that would improve the paper, or indeed, make it more interesting.   

Abstract

A strong focus on the need for crisis for change to happen can overshadow efforts to keep change processes joyful and continuous. This paper introduces the practice of “deliberate dyslexia”: a deliberate misreading activity that creates new words and concepts. New concepts are explored through repetition through story and transformation to physical manifestation. This might be understood as a de-signing practice that treats language as an inexhaustible resource of inspiration – it is a sensemaking practice based on joy and abundance. The practice has multiple effects and may be discussed in several ways: the balance between exploration/exploitation, the difference between craziness and unproductiveness, and the transformation from initiative to institution.

Genialt med grønnsaker i mikro uten myter

Vi har vært på kurs med Margit Vea og kjøpt boka hennes «Lettlaget barnemat. Fra 6 måneder til 3 år». Og selv om poden bare er 5 måneder gammel er vi godt i gang med mattilvenning. Det er en spennende fase, men ikke minst tar det tid – både å lage mat, og det å få mesteparten av det inn i munnen på poden.

Er det rart jeg liker mat-stunda når poden er så fornøyd med å prøve å finne munnen med skeia?

Sammenhengenes kunst

Ting henger sammen. Er man god ser man sammenhenger over alt - for vi lager dem selv. Og i den sammenhengen: hvis vi bare tror på at det er vi selv som lager sammenhengene, så vil vi kunne se at vi kan forandre verden. Ikke gjennom å gjøre store forandringer, men ved å utforske rommet for å gjøre forandringer gjennom kunst. Kunst gjør ting spesielt, og er både treningsarena og sparringpartner for det man gjør på ordentlig. Og det fins selvfølgelig ikke noe absolutt skille mellom kunst og verden. Alt henger sammen, selvfølgelig. 

Jeg heiser den hvite servietten - bonustur er gøy!

Handling fører til holdning¹. Ikke nødvendigvis motsatt - det har jeg fått kjenne på kroppen i helga. Ja, for hvor ellers er det man skal kjenne ting?

Dette blogginnlegget er en russisk dokke. Se om du følger med på lagene mine, innerst er det en hvit serviett.

Jeg var sammen med Appex, jobben til min kjære Eivind, på bonustur til København. Lørdag var vi på Wallmans salonger. En kabaret-forestilling der man sitter ved bord med hvite duker og tøyservietter og så på dansere og sangere som gjorde medleyer av kjente artister innen mange sjangere. Det var litt som musikalen Cabaret, og reklamert slik også. Når virkeligheten butter litt imot, eller noe virkelig trengs å feires, - Wallmans er for alle. I motsetning til musikalen var vi der bare en kveld, det var ikke Tyskland på 30-tallet på utsiden. Et av numrene var til og med CABBAret - tyske kostymer møter svenske sanger.

Kunst er å gjøre noe spesielt. F. eks "høflig eller ekte"

Kunst er å gjøre noe spesielt. Det er en antropologisk definisjon laget for å forstå hvorfor kunst er i alle samfunn*. Det er en veldig enkel definisjon - det handler om å ta ting ut av hverdagen for å få oss til å tenke noe annet enn det vi ellers ville ha gjort. Problemet er at det er personlig, og "noe annet" kan være hva som helst. Det kan lett blir mye snakk og tomprat hvis man skal ta den definisjonen videre. Det blir det som regel når vi prøver å sette ord på noe vi intuitivt skjønner. Forklar en vits til noen som forstår den, så vet du hva jeg mener.

Her er mitt eksempel.

Bildet heter "Etiquette or Authenticity". Laget  av Herman Mbamba.

Sjokolade. Hadet på badet.

Det er vanskelig, vondt og veldig utfordrende. Holde seg unna sjokolade og sukkker i et år.

Det er ikke mitt prosjekt. Men det er rigget til slikt at det passer godt med tankegangen om positive avvik. Derfor kan jeg støtte med argumentasjon om hvorfor det er lurt å hive seg igang, med to deler. Sukkerstopp og å blogge om det i tillegg.

Bloggingen kan være en måte å fortsette prosjektet uansett hvordan sukkerinntaket er. Man må blogge også om fiaskoene og fadesene - og dermed opprettholder man den ene delen av prosjektet: bloggingen, selv når man sliter med å nå målene sine.

Fokuset blir dermed mer på prosess enn resultat. Og da, interessant nok, kan det bli lettere å nå målene. Man blir ikke demotivert slik at man slutter når man møter motstand. Tvert imot kan det bli så pinlig å fortsette å blogge om at man ikke holder på med prosjektet sitt at man kanskje starter igjen. 

For ett blogginnlegg i uka, uavhengig av suksess med sukkerstoppen, det er det mulig å få til.

Så da blir det som er mest spennende å se om hun kommer igang. Lykke til, Evy!

Idéarbeid, positive avvik og en humørbonde.

Er det et lykkelig sammentreff eller en god sammenhengskompetanse som skal til for at to ting som er nær hverandre i tid eller rom får lov til å spille opp hverandre? Dette er historien om hvordan to hendelser lå så nær hverandre i tid at det gav tematikk til doktorgraden min.

Hendelse en:
Hva er det som gjør at bedrifter lykkes ualminnelig godt? Hva betyr det å være kreativ når resultatene må være gode gang etter gang etter gang?

Det er spørsmål som kommer opp og diskuteres når man snakker om idéarbeid - arbeid der det å komme opp med og utvikle ideer er viktig. Den som snakker om det er Arne Carlsen, og han var prosjektleder for et  forskningsprosjekt med samme navn - Idea Work. Det prosjektet inspirerte på sett og vis doktorgraden min. Nå har de kommet ut med bok, og Arne Carlsen kommer til Otium sanserom for å holde seminar i juni, og jeg sitter i Vedavågen og er opptatt med Vegard og lager ikke så mye nytt. Men da kan jeg jo mimre litt og fortelle deg hvordan det hele starta for min del.

Det var vår. Det var 2008, og det var en kveld jeg satt på flyplassen i Bergen og venta på et fly som var forsinka (de var ofte det den våren), og skulle hjem til Trondheim. Jeg var omreisende forsker på regional utvikling, og hadde etterhvert opparbeida meg en kompetanse på de snodigste prosjektene. Jeg jobba med flygende IFO-er og det å lage en reiselivsforening på Sotra, jeg jobba med Fiaskomuseet i Hemne, og nesten alt foregikk samtidig. Og der, mens jeg satt på flyplassen, leste jeg prosjektbeskrivelsen til Idea Work, som var et prosjekt der mine kolleger i Oslo skulle jobbe sammen med noen av landets mest kreative bedrifter, slik som Snøhetta og Statoil, for å finne ut hva de gjør for å lykkes.

Livet mitt var jobben på den tida, og jeg leste det for å holde meg oppdatert. Ikke visste jeg at jeg skulle møte det begrepet som jeg ble slått i bakken av da, og som har fulgt meg siden. Der, midt inne i en setning med mange flere ledd sto det at man skulle "oppmuntre positive avvik". Det slo meg umiddelbart som et fornuftig konsept som sier noe om motsetningene i nyskaping. Det skulle vise seg at jeg definerte det annerledes enn de som hadde inspirert Carlsen og co., men det tok det så lang tid før jeg fant ut at jeg allerede hadde tatt fullt eierskap til begrepet.

Jeg syns det var kjempemorsomt, faktisk, og tenkte at det doktorgradsstipendet som fulgte med det prosjektet, den ville jeg ha. Men hva skulle min vinkling være? Hva var det jeg ville skrive om?


Hendelse to:
Det er dagen etter hendelse en. Jeg var på vei ut til Frøya, på samling for optimistbygdene i Sør-Trøndelag. (Ja, du skjønner at jeg hadde alle de rare og morsomme prosjektene?). Jeg kom til å komme litt for seint, og i det jeg gikk av båten og skulle ombord i bussen så jeg en snodig skrue. Han var litt stor, hadde en diger, litt uformelig fleecejakke på seg. Men det viktigste med den jakken var ryggen. Over hele ryggen, i store bokstaver, stod det skrevet "OPPMUNTRINGSTILSYNET". Jaha, tenkte jeg - kan dette ha en sammenheng med optimistbygdene, kanskje? Jeg gikk bort til mannen og sa: "Jeg lurer på om du skal det samme stedet jeg skal?". "Nja", sier han, "jeg skal ut og se etter om det fins noen humøravvik på Frøya". Det viste seg at jeg hadde rett mann. Han het Geir Styve og holdt foredrag om hvordan man setter igang med det man har, der man er.

Geir Styve fortalte om sitt liv på Hjelmås, om å starte forretning med (for omverdenen) litt usannsynlig utgangspunkt. Han har en gård som er så liten at 99% av brukene i den størrelsen har lagt inn årene. Han ville leve av jorda si, og det skulle det masse prøving, feiling, og noen tilfeldigheter til at han begynte som humørbonde, med håndtam villsau, bekjemping av bygdedyr og oppretting av bygdedyrreservat og klassifisering av mennesker etter humørbondologiens lover. En mann som hadde lyktes, og som også lyktes som formidler av ideene sine i etterkant. Han hadde også skrevet boka "Båten blir til mens du ror", en slags "Ona Fyr" for småbedrifter - og den fikk jeg med meg.

Men den koblinga mellom humøravvik og positive avvik, og det å få de to til å henge sammen, det tente meg virkelig den gangen, og med prosjektforslag i den ene hånda og humørbondens bok i den andre hånda skrev jeg prosjektforslag til et doktorgradsløp om positive avvik i utvikling. Som navnet på bloggen her tilsier har begrepet fulgt med meg. Det er også fordi det ikke bare er meg som tenner på det, det kommuniserer ganske godt også.

Jeg søkte på stipendet om å bli en del av Idea Work-prosjektet til Arne Carlsen. Jeg var på intervju. Jeg fikk den ikke. Heldigvis slengte jeg også inn en søknad til NTNU sitt nyoppstarta prosjekt om opplevelsesnæring, og med noen få endringer passa det som hånd i hanske inn i deres planer.


Så sånn gikk det til, mine venner, at to hendelser kom så nær hverandre i tid at de fikk spille opp hverandre, og fikk forandre livet mitt iallfall.

Nå er det igjen sammenfall mellom humørbondens aktivitet og Arne Carlsens.

Idea Work-prosjektet er ferdig nå, og har blitt til en veldig flott bok, som selvfølgelig heter "Idea Work"

Jeg kjenner meg helt igjen, for jeg har jo utveksla litt med Idea Work-gjengen underveis. Men ikke så mye som jeg skulle ønske, jeg sliter fremdeles med det at livet har for få timer i et døgn.

Derfor skulle jeg gjerne brukt dagen 19. juni til å være sammen med Arne Carlsen når han forteller mer om funnene sine. Han er en god foredragsholder og prosessleder, i tillegg til å være en god forsker. Du kan fremdeles melde deg på kurset.

Geir Styve har jeg brukt mye tid på. Både sammen med ham, og sammen med det datamaterialet jeg har til å skrive doktorgrad om. Han kan du også møte om ikke så lenge, for han feirer ti år med å gi bort gratis foredrag, og det er mulighet til å gi en god begrunnelse med å gi bort foredrag - kanksje akkurat til deg? Sjekk ut facebook-sida hans: http://www.facebook.com/Humorbonden?fref=ts

Ja, jeg vet at jeg er inhabil - men nå vet du to ting som jeg savner ved å være i fødselspermisjon. Men du kan gå. Meld deg på!

Nå!

Slanke-teknologi som funker!

For økonomien må jojo-slanking være det ultimate. Vekstøkonomi forutsetter at vi konsumerer stadig mer - også av mat. Enten må den maten inn i kroppen, eller så må den kastes. Men dette er verken bra for kroppene våre, eller for avfallshaugene. Etter perioder med fråtsing og overflod betaler vi dyrt for å få fettet og avfallet vekk. Men hva om det fantes billige løsninger vi knapt legger merke til? Det må være det som karakteriserer et positivt avvik på slankefronten.

En av dem er å redusere størrelsen på tallerkenen vi bruker når vi spiser. Et studie gjort på hoteller viser at på buffeer gjør mindre tallerkenstørrelse at man kaster mindre mat, mens kundene er like fornøyde.

Videoen er fra Greenudge


Men gjelder det samme for det som går i magen? Jeg har gått i kjøkkenskapet og målt: 

Her har vi full flate på 28 cm. 

Denne tallerkenen har 18 cm effektiv flate. 

Dermed erklærer jeg denne tallerkenen for å være mitt kjøkkenskaps slankeste middagstallerken. Kiloene kommer til å rase av når jeg tvinger familien til å spise fra denne drømmen av en blomstereng. 

Slank tallerken = slank kropp?

Dessverre er det ingen som tjener penger på at folk går i kjøkkenskapene sine, så derfor er nok dette så lite kjent. En annen grunn er at det ikke er sant. 

(Dette er problemet med å drive forskningsblogg. Kule sannheter står for fall når man gjør kildesjekk...)

Det viser seg at tallerkenstørrelse ikke spiller noen rolle - om man får forsyne seg som man vil. Til gjengjeld er det noen som hevder at når fargen på tallerkenen er i kontrast til maten legger man bedre merke til mengden mat, og dermed forsyner man seg mindre. De svarte tallerkene er kanskje ganske lure likevel?

Det er fint at vi ikke helt lar oss lure. At tenking må utfylle teknologien. For det er ingen tvil om at størrelse på tallerken kan hjelpe når man bevisst skal redusere matmengden. Og dette fins det en amerikansk løsning på, nemlig posjonskontroll-tillegg til tallerken.

Jeg fant faktisk en vitenskapelig artikkel viser at det hjelper med posjonskontroll-hjelpemiddel når man slanker seg, iallfall på diabetes 2-pasienter som har noen gode grunner til å slanke seg. Den er i rød plast; med merking for protein, stivelse, frukt og grønt, i en-kopp- og en-halv-kopp-størrelse. 

Hurra! Utformet i plast oljer den vekstøkonomien med enda en dings vi må ha. 

Slank bankkonto og slunken kropp - det vil vi ha! 

(Eller var det omvendt?)

Jeg liker å bli utfordret - og denne gangen har Torill fra Fjellflyt utfordret meg til å skrive slankeblogg om positive avvik. Oppdrag utført? Noe annet du gjerne skulle sett meg bruke positive avvik på å tenke om?

Motivasjonshåndarbeid!

Alle som skriver blogg er nok interessert i at det man skriver blir lest. Jeg også. Her om dagen var jeg på bloggurat og pinget bloggen min. Jeg tror det skal gi flere lesere. 

Etterpå fikk jeg et hyggelig forslag om tema for blogg. Håndarbeid eller trening. Arbeid og forskning er kanskje ikke så populært?

Det vi kan tåle av smertelig samarbeid og kollegial kritikk

Når jeg skriver om organisasjoner uten å jobbe med noen veldig normale organisasjoner er det alltid en fare at jeg lager til den normale organisasjonen som et vrengebilde, en stereotyp, en stråmann som egentlig ikke finnes. Derfor er det gull verdt å ha gode samarbeidspartnere som kan hjelpe til, korrigere, og bidra sånn at jeg faktisk treffer. 

Dette innlegget viser to aspekter ved samarbeid. For det første at det er viktig å ha samarbeidspartnere som er ærlige, men gir kritikk på en raus måte. Det andre er at kritikk kan gjøre vondt, men når det kommer fra en raus samarbeidspartner er smerten til å holde ut. I dette innlegget vil jeg fortelle dere om hvordan jeg samarbeidet med min søster Ragna. Hun døde altfor tidlig, og jeg tenker på det ganske ofte faktisk. Vi hadde det jeg vil kalle en raus relasjon. For det første var hun både diskusjonspartner, kollega og storesøster. For det andre fikk vi begge brynt oss - vi gav hverandre motstand, men endte alltid opp som venner. 

Jeg tror ikke at jeg hadde fått jobb som forsker for snart ti år siden hvis hun ikke hadde hjulpet meg med å løse oppgavene jeg fikk før jeg ble ansatt. Til min første forskerjobb ble jeg først utsatt for et fem-timers intervju, men etterpå var de enda usikre på om jeg var så analytisk anlagt som de kunne ønske seg. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg hadde hatt det strålende på intervjuet og fått slengt ut den ene ideen etter den andre uten å trenge å være særlig kritisk. 

Jeg fikk tilsendt 14 sider intervjumateriale fra en industribedrift. Jeg hadde aldri jobbet analytisk med en bedrift før. Jeg hadde min erfaring fra frivillig arbeid, og dessuten var jeg menig lystekniker på teateret på det tidspunktet. Jeg leste og svettet og analyserte - hva var det som foregikk i intervjuet? Det gjorde det ikke bedre at jeg fikk materialet fullstendig uten kontekst, det var opp til meg å gjette hva det var jeg burde fokusere på. En glipp, kalte de det etterpå.

Eksempelet var en bedrift hvor ledelsen sammen med en konsulent hadde tenkt ut noen kloke tanker om hva framtida kunne bringe, og så satt de igang med prosjektet uten å egentlig forankre det blant dem som skulle gjennomføre. Det var vel egentlig konsulenten som hadde hatt mesteparten av ansvaret for ideen, og han hadde entusiastisk vist fram noen muligheter, fått testa dem ut med ledelsen, som syntes det var spennende. Men jeg tror ikke at folka i bedriften i stor grad hadde bidratt i ideutviklingen. Og de ansatte hadde iallfall ikke bidratt: det kunne virke som om det hadde stranda på grunn av at de ansatte ikke helt så poenget.

Det var som om konsulenten hadde funnet det magiske teppet, tatt seg en fantastisk tur med ledelsen på slep, og så kommet med noen planer, uten å invitere noen flere opp på teppet med seg. Dette husker jeg, for det var den endelige analysen min. Men før det hadde jeg en foreløpig analyse som jeg nok har fortrengt. For jeg husker godt responsen jeg fikk når jeg delte den første analysen. Jeg delte det jeg hadde skrevet med søstera mi, Ragna, før jeg skulle sende det inn til mine potensielle kolleger.

Ragna hadde jobba som ingeniør i industrien i mange år. Så slutta hun i jobben sin og begynte å studere sosialantropologi - hun fulgte i mine fotspor. Det betydde at vi kunne snakke sammen om de samme tingene, men fra helt ulikt synspunkt. Hennes respons på analysen av industribedriften var latter. Høyt og lenge. "Tror du virkelig at det er noen i vanlige jobber som oppfører seg slik du beskriver her - at de gir ut oppgaver som kommando heller enn som forespørsler? Det er ikke en gammeldags militærorganisasjon du beskriver, og du kan heller ikke anta at det var det."

Det var nemlig slik det så ut for meg som leste et intervju, og måtte gjette meg til hva som hadde skjedd, uten industri-erfaring i det hele tatt. Ragna var treffsikker, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg ikke helt klarte å le. Det gjorde ganske vondt, faktisk. Det kan gjøre vondt å ta feil. Da var det ganske heldig at jeg har fått lært sånne ting av ei søster som jeg visste at brydde seg, og ikke en eller annen velmenende bedreviter uten annet forhold enn det kollegiale. Altså sånne som setter det på plass med "sånn gjør vi det ikke her" når du kommer med ideer. Sånne har jeg både lært meg å lytte bedre til. De er viktige å få med seg og man må tilpasse ideene sine til dem, og samtidig må man få en distanse til den ubehagelige posisjonen de setter en stakkars ide-innehaver i.

I analysen fikk jeg putta inn noen "som om" og noen forbehold, beskrivelser som viste at jeg skjønte noe av hvilken kontekst intervjuet kunne ha vært i. Det må ha fungert, siden jeg fikk jobben. Det å få diskutert ting, kan gjøre argumentene mer robuste, siden motforestillingene mot dem er innbakt i teksten. 

Ragna skrev hovedfag i sosialantropologi om hvordan det er å være i en utsatt gruppe på en arbeidsplass. Hun skrev om kvinner som jobbet offshore, og hvilke teknikker de brukte for å bli hørt på en mannsdominert arbeidsplass. Etterhvert fikk hun seg en forskerjobb, i instituttsektoren, akkurat som meg. Vi fortsatte å diskutere. Det var kanskje en del ting vi fikk diskutert på fritida som demmet opp for at man som oppdragsforsker ikke har så god tid til å ta de dyptgripende samtalene på jobb. 

Dersom man har noen å dele med, som deler av tida si, får man skjerpet seg, og resultatet blir bedre. Ragna var  en av mine første samarbeidspartnere av typen som jeg kjenner såpass godt at vi diskuterer alle typer problemstillinger, litt på utsiden av det man skal. Da fungerer samarbeidet både som trening på å ta kritikk og  som videreutvikling av problemstillingen. Man trenger rause relasjoner for å kunne utholde kritikken, selv når den er godt ment.

Kanksje er det sånn at samarbeid gir bedre resultater når man tør å være sårbar underveis? Jeg vil veldig gjerne ha dine kommentarer!

Dette blogginnlegget er på en måte oppfølgeren til innlegget  Raushetens tid og rommet for kritikk, Så har jeg skrevet videre på det slik at det ikke er så privat som det var i første versjon.

Raushetens tid og rommet for kritikk

også publisert på levevei.no - http://www.levevei.no/dine-perspektiver/raushetens-tid-og-rommet-for-kritikk/

Er det på tide å utfordre seg selv og andre til å være rausere? Hvordan er det mulig i organisasjoner? Eller aller mest – hvordan kan politikk og uenigheter utspille seg på en raus arena?

Det er diskusjonstema når James Alexander Arnfinsen diskuterer Demokrati 2.0 med Kathrine Aspaas. Kathrine har skrevet boken Raushetens tid - der hun kommer med eksempler på at ting som tyder på at en ny tid er kommet, en bølge som vil vaske over stadig mer av samfunnet.

Omsorg er den nye effektiviteten.  Ansvar er den nye friheten. Hun gjør en rekke smarte omdefineringer. Jeg tror det gjør det enklere å få innført mer raushet i samfunnet. At hun hevder tiden er inne for det, er et flott grep for at raushet skal vinne mot det kjipe.

 I kjiphetens tid der alle er opptatt av konkurranse og produktivitetsvekst hos seg selv, til en tid der man innser at det er mulig å vokse sammen. (Lest på to måter). 

Jeg koser meg med podcast-programmet, og mens hun forteller om hvordan hun selv kjenner på at beundring ofte kamuflerer seg som misunnelse, merker jeg at jeg ikke er fri for misunnelse selv.

Jeg merker det fordi hun har fått til så mye av det jeg vil, fått dokumentert så mye, og hun er jo ikke forsker engang! (Riktignok veldig smart og et multitalent, men likevel!) Jeg skulle jo kunne komme med sånne glupe ting, og fått det ut i verden også.

Vi er del av samme strømning, og det liker jeg. Men det jeg forsker på med antropologisk feltarbeid bruker hun TED-foredrag og nevrostudier til å argumentere for. Det er ikke dumt, det er bare det at jeg ikke får lov.

Sånne studier får ikke jeg lov til å bruke, for det er ikke sånn vi argumenterer på mitt fagfelt. Vi utleder ting på en annen måte, og derfor har jeg også trua på at vi skulle kunne klare å argumentere med bare kvalitative data.

Det er egentlig ganske deilig å kunne kritisere folk sånn rent faglig sett. Det er nemlig rett som Kathrine sier – bak misunnelsen ligger det oftest beundring. På samme måte: bak kritikken ligger det noe annet verdifullt, som vi også skal ta med oss. Der ligger muligheten for å kunne bidra.

  

En gang tilbake i slutten av tenårene, i mitt første studieår, husker jeg en medstudent som lot meg lese gjennom hjemme-eksamenen sin. Vi var jevnaldrende, og jeg kunne sikkert ha konkludert som henne, men det ante meg at det var upassende i akademia: “Disse forfatterne skriver så rått bra at jeg ikke klarer å si det bedre selv”. 

I dag er jeg nesten 20 år eldre, og har fått pondus både på den ene og den andre måten (hurra!). Jeg kan fremdeles føle at masse av faglitteraturen er skrevet så rått bra at jeg både er enig og ikke kan si det bedre selv. Men det er faktisk når jeg er uenig at jeg har en jobb å gjøre. Det er da jeg kan finne ut hvordan jeg tydelig kan få sagt hva jeg er uenig i, og utdype det, og si hva jeg tenker kunne ha vært bedre. Det er nettopp på den måten jeg kan få gitt mitt bidrag. Ellers er jo en “tommel opp” alt jeg har å bidra med. Det er ikke dumt det altså, å like noe. Men skal man virkelig heie noe fram, og få ting til å vokse – sammen – må tommelen sitte fast i ei hand som tar grep og bidrar.

Tommel opp - men heldigvis mest prat?

En av de måtene jeg håper å bidra på, er nettopp at det skal bli mer legitimt å bruke et samfunnsvitenskapelig kunnskapssyn til å få gjennom handlinger. Det er en av mine kjepphester som jeg kommer tilbake til gang på gang. Jeg har skrevet blogginnlegg om det flere ganger også. For eksempel i artikkelen Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser.

Det som er spennende er at det fins mange måter å argumentere på for det samme. Det spørs bare på hvilket språk man velger, og å tørre å si noe med de dataene man har. Og så kan man legge på sin egen mening. Og nå er min: Ja, og kritikk er det nye bidraget. 

Men. Men. Det sies i ledelseslitteraturen at man alltid skal si «ja, og». Men «nei, Men» har også sin plass. Det er ikke raushet hvis alle må være enige, og det er de også inne på i programmet. I politikken kan man være enig om målene, men ikke midlene, eller ingen av delene. Alle kan ikke alltid få alt de vil, vi må velge. 

Da er det raust å prøve å forstå motpartens synspunkt, å gi rom til at det skal forklares, selv om man ikke er eller blir enige. Særlig når det gjelder folk som gjør noe nytt. De vi andre ler av, er gjerne de som forandrer verden. Kathrine Aspaas sier i podcasten med James at vi burde stoppe opp ved hånlatteren, bytte den ut med undring – finne ut hva nyskaperen vil, enten hun får det til eller ikke. 

Jeg er ikke uenig i at undring er viktig. Men vi må ikke gjøre det for alvorlig, det har jeg lært gjennom feltarbeidet mitt på nyskapere som bor usentralt i Norge, i kjerneområdet til criticus norvegicus vulgaris eller grått norsk bygdedyr om du vil. 

Humor er kjempeviktig når man skal skape noe nytt, for humoren døyver smerten ved at det meste man prøver på, det feiler. Det er nettopp det som er hemmeligheten til å lykkes: å tørre å prøve igjen. Det å gjøre en fiasko eller fler, og så bruke dem som læremateriale, det kan være veldig ubehagelig. For det er sånn med å lære: at når man vet det man vet når man feilet, ville man aldri gjort det samme om igjen. Men det å ikke gjøre noe om igjen, av frykt for å feile, det er iallfall fælt. 

Bilde fra http://www.aim.org/wp-content/uploads/2013/03/Obama-laughing-2.jpg

Det er da det er fint å kunne le av det man har gjort. Nei, ikke hånlatter – men en empatisk latter over vi feilbarlige mennesker. Feiltastiske, som Aspaas kaller det.  Selv om man er alene trenger man å være raus med den litt mer uerfarne versjonen av seg selv. Det naive og ukyndige mennesket som satte i gang med noe som ikke ble helt som det ble tenkt. For hvis alt ble som det var tenkt, hadde det stått skralt til med nyskapingen.

Latteren kan glatte over smerten ved at veien til det nye kan være lang og vond. Men så veldig alvorlig er det ikke. Som en av mine informanter, humørbonden Geir Styve pleier å si: om alt annet feiler, så har vi det iallfall kjekt i lag. 

Av samme grunn kan jeg anbefale podcastshowet til James, levevei.no. Om ikke annet, så er det inspirerende, og jeg har det alltid kjekt når jeg tar med ham på tur.