Kunst er å gjøre noe spesielt. F. eks "høflig eller ekte"

Kunst er å gjøre noe spesielt. Det er en antropologisk definisjon laget for å forstå hvorfor kunst er i alle samfunn*. Det er en veldig enkel definisjon - det handler om å ta ting ut av hverdagen for å få oss til å tenke noe annet enn det vi ellers ville ha gjort. Problemet er at det er personlig, og "noe annet" kan være hva som helst. Det kan lett blir mye snakk og tomprat hvis man skal ta den definisjonen videre. Det blir det som regel når vi prøver å sette ord på noe vi intuitivt skjønner. Forklar en vits til noen som forstår den, så vet du hva jeg mener.

Her er mitt eksempel.

Bildet heter "Etiquette or Authenticity". Laget  av Herman Mbamba.


På norsk: høflighet eller ekthet?

Ordene blir spesielle gjennom å være en del av bildet på denne måten. Jeg syns det illustrerer mye av tematikken i møte med det som er nytt for oss, gjerne litt fremmed. Ordene er malt - litt skeivt - på et ubehandla, hvitt lerretsstoff. Det er litt skittent. Det utgjør den øverste halvparten av maleriet.

Den midterste er noe huntonitt - med malingssøl i gult, og en litt skummel type i blått. Jeg tenker at det er bygningsmateriale fra slummen, noe funnet. Det er revet, ikke kutta.

Og den nederste delen, litt uferdig, er noen festlige mønster som minner meg om noen hus jeg tror jeg har sett bilde av som en idyll av en  afrikansk landsbygd. Den nederste biten dekker ikke ramma helt, det er også et par felter som ikke er fargelagt. Og jeg vet at det kan provosere folk.

Jeg så dette bildet på Høstutstillingen for noen år siden. Jeg var der på studietur sammen med to kunstnere jeg jobba med "kultur og næring" sammen: Tone Boska og Gitte Sætre. Når vi diskuterte hele utstillingen var det dette bildet jeg festet meg ved. Og du skjønner at inntrykket satt seg når jeg skriver om det så lenge etterpå. For meg illustrerer bildet møter med det nye i ulike settinger, der jeg har ulike roller.

Som antropolog treffer bildet meg fordi spørsmålet om vi lar oss fascinere av brukskunstaktige tradisjoner og framhever det på bekostning av en virkelighet som er langt fra like idyllisk. Antropologer har blitt kritisert for å ikke komme unna sin egen kulturarv, og enten romantisere eller demonisere andre kulturer. Og hva er det vi plukker fram for å fortelle om?

Som organisasjonsforsker på endring og nyskaping treffer bildet meg fordi det stiller spørsmål med hvordan vi takler det nye. Vi kan finne glansbildet og vise til det for å gjøre det fremmede mer trygt, men underspille nysgjerrigheten i hva det er som er virkeligheten akkurat nå. Hvordan er det vi møter det som er nytt for oss? Beskytter vi oss bak høflighet eller klarer vi å møte det med ekte nysgjerrighet?Eller er det sånn at veien til nysgjerrigheten går gjennom det trygge og høflige, at det ekte uten høflighet ville vært så frastøtende for oss at vi ikke klarer å ta det inn? Det nye er jo gjerne uvant - så hvordan håndterer vi det nye?

Som kunstnovise treffer bildet meg fordi det er utfordrende i gallerirommet. Liker du egentlig kunsten, eller vurderer du den av høflighet siden den nå engang henger der. Skjønner jeg hva som er tenkt? Er det viktig at jeg skjønner det? Hvordan har kuratoren tenkt - og blir jeg kanskje bare narret av noen som utnytter kunstrommet til å putte inn noe som provoserer meg?

En høstkveld i oktober skulle det dukke opp igjen. Det var tv-aksjon for Leger uten Grenser, og det hang ingen lapp på døra mi når jeg kom hjem fra en jobbreise, slik det skal når ingen er hjemme. Derfor gikk jeg inn på nettet for å se etter telefonnummeret for å donere gjennom telefonen. Der var det auksjon, og et av objektene var det bildet.

Jeg hadde fått 10 000 kr i overtidsbetaling, og tanken slo meg at jeg skulle bruke noe av pengene på å kjøpe kunst heller enn å dra på ferie som planlagt. Dermed la jeg inn bud på 7000 kroner på bildet. Noen bød over: 7500. Jeg gikk opp til 8000. Neste bud kom noen minutter seinere. 28 000 kroner.

28 000!

Nå var løpet kjørt, og jeg var ganske kjørt også. Det var 38 minutter igjen av auksjonen, og en tanke begynte å forme seg i meg fra en følelse. Kan noen andre få like mye ut av det maleriet som meg? Nei, jeg trodde ikke det. Kan noen andre få like mye glede av det? Nei, jeg trodde ikke det heller. Kan noen andre eie det maleriet? Nei....

36 minutter seinere...

Det er to minutter igjen av auksjonen når jeg legger inn bud. 28 500 kr. Og de to minuttene etter synker det i magen - maleriet er mitt! Det blir ingen boligsparing for ungdom det året. Ingen ferie om vinteren det året. Litt mer nudler til middag, litt færre halvlitere. Jeg kjenner fremdeles suget i magen av hvordan det gikk til. Jeg kjenner fremdeles at det var helt rett at det skulle bli mitt.

I dag henger bildet i en enebolig i Vedavågen. Det er selvfølgelig ikke plass til det, det var det heller ikke i leiligheten i Trondheim. I helga møtte jeg kunstneren Herman på Vise og Lyrikkfestival i Haugesund. Han er her av samme grunn som meg: kjærlighet.

Ikke til Haugalandet, det hadde vært for dumt. Men vi er nå her uansett, og han forteller meg at han har tenkt mye på det bildet. Jeg er opptatt med å fortelle min versjon når han forsvinner ut i periferien.

Jeg har ikke vært sikker på om jeg vil ha hans versjon. Om jeg tør det. For jeg har, i løpet av de årene jeg har hatt bildet i hus, lagt mer og mer mening inn i det. Det har blitt ny mening i de samme gamle ordene. Det er ganske banalt. Så på søndag flytta vi bildet fra ett sted til et annet. Det er en fin måte å aktivere kunst som har sklidd inn i bakgrunnen igjen, å få tenkt litt på det igjen.

Og langt der bak  stikker det en tanke: er det fordi jeg har betalt så mye at jeg må rettferdiggjøre pengebruken, eller er bildet genialt i seg selv?

Men hvis kunst er å gjøre noe spesielt, skal man også gjøre en del av jobben selv. Det bildet er spesielt for meg, også fordi jeg har fått et spesielt forhold til det. Fordi jeg vil ha et spesielt forhold til det. Det er fremdeles det dyreste jeg eier - sett bort i fra husvære, da. Dermed spiller det ingen rolle hva kunstneren har tenkt, bildet er seg selv nok.

Jeg er faktisk redd for å finne det ut. Kanskje det var noe han bare raska sammen og syntes det funka sånn visuelt sett. Hva var det du tenkte, Herman Mbamba? Og hvordan er det å ha laget noe av det dyreste noen eier? Hva i deg er det du tar fram? Etiquette or authenticity?

Zoom ut: bildet i nåværende setting. Komplett med ministøvsuger og lysbryter. 

Spesielt?

* Ellen Dissanayake er en evolusjonær antropolog og har videreutviklet Gregory Bateson sin definisjon av infomasjon: en forskjell som gjør en forskjell.