Du lager de beste historiene selv - og det er et godt ledergrep!

-->

I dag har jeg vært på Leder og HR-dagen for første gang. Det er en årlig tilstelning av Næringsforeningen Haugalandet. En ganske intim konferanse. Du kommer inn klokka åtte om morgenen med litt mys i øynene, - og der er scenen like stor som den store Haugalandskonferansen, men med runde bord og hvite duker og nydelig lyssetting.

Jeg er lettantennelig i sånne sammenhenger. En gang slutta jeg i jobben fordi jeg var på et bra foredrag, sånn at jeg kunne skrive phd om temaet for foredraget - hvordan skape endring fra der du er, og ikke minst - hvorfor er foredraget så populært når det ikke fins forskning på at det skaper endring.

Til forskjell fra forskning på naturvitenskapelige fenomener, er jo ledelse en sånn ting som ikke kan sies en gang, og så funker det sånn for alltid. Sist jeg sjekka, jobba de fleste ledere med folk, og folk trenger å bli minnet på hva som er viktig en gang i blant.* Det er faktisk et hovedpoeng i phd-en min. Det gode foredraget liver opp gamle sannheter og selvfølgeligheter gjennom å sette nytt perspektiv, og på sitt beste kan det minne oss på de viktige tingene i livet og i arbeidslivet, og gjør at vi skal gjøre litt mer av de gode grepene når vi kommer hjem.

I dag fikk jeg bakoversveis av ei drivende dyktig dame. Linda Eide, folkens, med sitt foredrag om meirfiksjon, kunne vært en oppsummering på det jeg har skrevet på etter jeg bytta jobb. Avhandlingen min handler om hvordan opplevelser, som f.eks foredrag, kan bidra i jobb. Meirfiksjon, Linda sitt eget uttykk, handler om hvordan fortellinger gjør at folk forestiller seg noe i hodet som ikke er sagt, men som gjør historien sterkere. Ved å inkludere sammenhenger og det vi i antropologien kaller tjukke data, tillater vi at folk lager sine egne bilder og fortellinger ut i fra hvem de er og hva de har i bagasjen fra før av.

Som arbeidstagere i norske bedrifter har vi mye av det samme i bagasjen. Linda Eide sitt forslag er å ikke la seg fortrylle av trend-ordene, og heller bruke så enkle ord som mulig for å gi folk mulighet til å lage sine egne bilder i hodet. Vi trenger ikke å snakke om å levere på aktiviteter, kommunen trenger ikke si at de leverer tjenester når de driver sjukehjem, vi trenger ikke si at vi skal nedskrive verdien i en balanse - med mindre vi ikke vil at folk skal forestille seg noen ting som helst og bare synes at vi høres smarte ut.

Det offisielle, byråkratiske ledelsesspråket er ofte godt til å høres kunnskapsrikt ut. Det er ikke så godt til å lage bilder i hodet på folk som beveger, blir oppfatta - huska og så kan bidra til forandring. Der er det en vanskelig balansegang. Linda Eide har autoriteten til å si ting enkelt og nydelig, mens en leder må bevege folk med en blanding av autoritet og enkelthet. Man trenger ikke gjøre det mer innviklet enn det er. Hvis du mener at folk blir i jobben fordi de setter pris på arbeidet, ikke si at indre motivasjon gir mindre turnoverintensjon. Det kunnskapsrike språket er glatt og sklir unna som såpestykket i badekaret. Det høres kanskje smart ut, men skaper liten interesse.

Hennes råd er at man må snakke som om det står noe på spill - og her skal jeg bruke hennes eksempel. På den ene siden viste hun Bergen kommune sin oppfordring i en helsides annonse til sine innbyggere: "TENK PÅ LUFTEN - LA BILEN STÅ" - etterfulgt av en rekke fine og konkrete forslag til hva som kan gjøres. Annonsen er det umulig å være uenig i, men den treffer ikke noe i deg - du skulle sikkert latt bilen stå, men det passer ikke helt. 

Som en motsetning viste hun hvordan amerikanske myndigheter reklamerte for samkjøring for å spare bensin under andre verdenskrig. De sparte ikke på antydningen om at det har store konsekvenser for deg som menneske om du ikke føyer deg etter forslaget:  

Dette er kommunikasjon som fenger - som inspirerer deg til å lage din egen fortsettelse av historien med sterke virkemidler. Linda fortsetter, og forteller om hvordan man kommuniserer godt med å bruke virkemidler som setter igang fantasien til tilhørerne. Dette stemmer helt overens med mine egne funn, men jeg bruker et annet ord enn meirfiksjon. Jeg skriver en avhandling på akademisk engelsk der jeg bruker ord for å argumentere, ikke inspirere. I mitt språk sier jeg at historiene må ha dualitet. Det er foreløpig ikke en floskel. 

Dualitet betyr at ordene må presentere oss med et spenn av muligheter for tolkning og involvering. Slik kan hver og en kan koble seg på den måten de vil, og de syns det er bedre fordi de har jo funnet på sin egen tolkning, ikke blitt fortalt hva de skal gjøre. Noen av oss er nesten selvantennende, og kan nærmest få inspirasjon av hva som helst til å skape historier. Slik tror jeg Linda Eide er, og slik er folka i Livsverkene som bidrar med empiri og eksempler til avhandlingen min. Men for folk flest, så hjelper det at begrepene blir formidla - men de må fortsatt ha en dualitet, et innlagt tolkningsspenn.

Faren min var ekspert på fjordspenn som dette, det er et annet langt spenn.

Begrepet jeg starta med for ti år siden, positive avvik, har i seg et sånn langt spenn. Faktisk trenger det veldig lite historiefortelling før folk tolker i vei og tenker de vet hva det begrepet er. Nettopp derfor måtte jeg legge det vekk som akademisk begrep, og finne ut hva det er et eksempel på. Andre ting, som en visjon, kan også ha i seg et godt spenn, iallfall i starten. "Vi gir bedre opplevelser ... [av reise, bank, IT, you name it]" -  er kanskje veldig inspirerende når de blir skapt, men etterhvert mister de kraften sin ettersom de går inn i dagligtale. Historiene må holdes levende.

Det er da vi trenger en Linda Eide, som forteller oss med stor kraft og innlevelse hvordan det er viktig med formidling. Hvordan vi kan bli bittelitt bedre av å lære hennes antydningskunst. Det gjelder å forenkle, kutte ut trend-ordene og fylle på med konkret sammenheng og kontekst. Meirfiksjon handler om å tørre å la folk tolke selv, og satse på at vi tolker tilstrekkelig likt til at vi kan dra sammen i samme retning.

Og det er her konferansen som helhet - med arbeidsmiljø med selvstendighet og gode historier faller sammen. Gjennom forskningen min fant jeg ut at folk godt kunne bli inspirert av gode foredrag, og så likevel ikke få noe resultat i organisasjonen. Fristelsen til kontroll blir ofte for stor. Man blir inspirert, legger fine planer for framtida, og tenker at det er et resultat i seg selv. Men historiene er ikke produkter, det er starten på en prosess. Dersom man blir fristet til å ta kontrollen, bestemme hva som skal skje, da knuser man dualiteten og tolkningsrommet. Da blir historien død, flat og uinspirerende. Minusfiksjon. 

Jeg har tro på at meirfiksjon eller begreper med dualitet kan være veldig viktig for å sette perspektiv, se ting fra andre perspektiver, og sånn kan det bidra til endring. Du trenger ikke vente med å fortelle historien til du vet hva du vil si med den. Det handler om å prøve seg fram, start med en assossiasjon. "Dette minner meg om...", "jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette", "kanskje det kan være noe å lære av den gangen". En assosiasjon er den enkleste måten å starte å lage egne historier på, og de trenger slett ikke å være foredragsklare for at noen andre kan fortsette, og hvem vet? - plutselig har dere løst et problem dere ikke visste at dere hadde. Og uansett, så kan det hende det var gøy. 

Derfor, vi kan ikke bare dra inn ekspertene, vi må trene på historiefortelling selv også, og ikke minst - trene på å holde tolkningsrommet åpent slik at nestemann også får trent seg. 

 Den største hindringen er ofte tid, i en presset arbeidshverdag, og at det å fortelle hverandre historier oppleves som for gøy for å kunne være nyttig jobb. 

Det å fortelle historier er den enkleste og billigste måten å drive kompetansedeling på, skape engasjement, og minne oss på hvilke verdier vi står for, og hva vi holder på med. Det koster lite, og kan gi mye. 

Hvem vet hvilke resultater det kan gi i organisasjonen? 

* Og en liten påminnelse: Pål Molander fra Stami sa, som et ekko fra sist jeg jobba som forsker på kunnskapsarbeid, at å jobbe med arbeidsmiljø er å jobbe med Norges gull. Du kan sette store krav til selvstendige arbeidere, og de løser oppgavene. La folk få bidra i bedriften for å bedre arbeidsmiljø, ikke invester mer i kake på fredag. 

Takk, Leif. En historie om et råttent kjøleskap.

Etter ferien kom jeg og barna mine hjem til et kjøle- og fryseskap som hadde stått uten strøm i så lang tid at stanken tok motet fra meg. Hva jeg kunne få ut av denne opplevelsen faglig sett, eller personlig, var ikke i tankene mine da jeg så og luktet en halv Blåmann fra Skånalisæter Gårdsysteri som hadde fått varmen i seg. Heller ikke da jeg tømte innholdet i fryseboksen ut i vasken fordi det ikke var i fast form lenger. Men da jeg fikk en invitasjon til en konferanse med tema “Authors in practice, practical authorship” hadde jeg allerede omfortolket historien flere ganger, og nå er jeg rett og slett usikker på hva lærdommen i historien er.

Jeg har aldri hatt sansen for hel- og halvråtten fisk, og flytende fiskepinner virker svært effektivt på brekningsrefleksen. Stanken lå over hele leiligheten. Jeg la ut min fortvilelse på facebook, og fikk snart medfølelse og tips – både om vasking og at nytt skap kan dekkes av forsikring. Og om at det eneste som fjerner lukta helt, er å helle over bensin og tenne på.

Ansvar eller lærdom? Terra-skandalen fem år etter

Det er allerede fem år siden Terra-skandalen. Da kom det fram at åtte norske kommuner hadde tatt opp lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter for å investere i kompliserte kredittprodukter. 

Jeg må nesten starte innlegget med en advarsel. Det er ikke uten grunn at norske kommunepolitikere følte at ekspertene fra Terra kom dem til unnsetning for å forklare det tunge stoffet. Det ER tungt stoff, og jeg har prøvd mitt ytterste for å skrive enkelt. Likevel kan jeg ikke garantere at dette glir ned som gele med vanilje. Det er vel heller gorgonzola. Men når det er sagt, så anbefaler jeg deg å fortsette, jeg tror nemlig at saken kan vise fram noen grunnleggende trekk ved hvordan vi organiserer samfunnet vårt. 

Noen av de kompliserte kredittproduktene (CDO-ene) i sakens kjerne var viktige for å finansiere lån til folk som med vanlig risiko-vurdering ikke ville ha fått lån. Her var finansfolk kreative, og klarte dermed å utvide markedet sitt. Dessverre ble markedet utvidet uten at man tok hensyn til at huslån nå ble gitt til en ny type folk, som var avvikende fra kjente lånekunder. Når disse folka misligholdt lånene sine og forlot husene sine, var finanskrisa et faktum. Og de norske kommunene ble vår første befatning med den.  Det som har overrasket meg var at de ikke ble forespeilet verken høy risiko eller høy avkastning, så derfor spør jeg – hvordan kan vi forstå lærdom og ansvar når noe slikt skjer?

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?

Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.

Avfall og avvik. Det henger sammen!

Hensikten med standardisering er å ha kontroll. For en som frakter og selger varer er det en fordel at maten har lik størrelse. Transporthensyn er en ting, men at vi som forbrukere skal ha attraktive matvarer burde være unødvendig. En forandring krever at vi venner oss til å tenke på avvik også som positivt. 

Under litteraturfestivalen i Skudeneshavn, var fokuset på matavfall og matsløseri. En av innlederne var mataktivisten og historikeren Tristram Stuart, han kan snakke godt for seg, slik foredraget under viser (varighet: 18 minutter - verdi: høy)

I et lite bryggelokale var rundt 100 mennesker samlet for å spise mat laget av ting lokale Coop-butikker ville kastet. Og for å høre på Tristram Stuart, introdusert som en av verdens viktigste mataktivister. Han er lett å la seg inspirere av - ikke minst fordi han har sjokkerende data som det er sjokkerende lett for oss å gjøre noe med. 

Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

Juks uten bedrag.

Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

Å finne roen i stormens øye, eller midten av trekanten om du vil

De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.

Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.

Her er det brukte kinnarps-bord –  faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. De er i bøkefarge, og alle som går inn her er i stand til å se at dette er kontormøbler. Setter det at det er rammesatt som kontor folk i bedre stand til å gjøre jobb der, eller er det bare tilfeldig at vi kjenner igjen et kontormøblement på et blunk? Kan vi bruke kontorinnredningen til å gjøre en bedre jobb?

Organisering og innovering i Monsters, Inc.

Her i familien får to år gamle Idunn se langfilmer. Hun ser favorittene om og om igjen, og som prinsipp ser vi dem sammen med henne. Så du kan si at jeg har hatt tid til å tenke over innholdet. Jeg føler meg snart i stand til å lansere en egen liten forskningsavdeling for studier av organisasjon og ledelse på film. For det virker som om tegnefilmen har blitt formatet for store fortellinger. Det er faktisk mulig å se dem om igjen og oppdage noe nytt, også for voksne, og fortellingen har nesten alltid en stor omveltning i sentrum. Endringen blir som regel satt igang med en krise, slik det er i det meste av ledelseslitteratur, så det skal vi ikke befatte oss så mye med. Men det som er interessant er hva som innføres som er bedre enn før, og hvordan det innføres. I dag er temaet Idunns første favorittfilm: «Monsters, Inc» fra 2001.

Trives best i åpne landskap?

Så er vi over på et tema som har med en opplevelse de fleste av oss har hver dag. Den av arbeidsdagen vår. I den er arbeidsplassen en viktig komponent, som de fleste av oss ikke tenker noe videre over. Nå driver jeg og bygger opp mitt eget kontor fra bunnen av, så jeg får tenkt over en del ting som jeg har tenkt litt på før, men aldri har hatt innflytelse over. F. eks har jeg nå masse landskap ute, men jeg vil ha et lite minilandskap inne også, sånn at jeg kan få variasjon i arbeidsdagen min.

Da jeg startet på SINTEF, i 2004, hadde vi en prosjektportefølje på fire store prosjekter kalt KUNNE - det sto for verbet av kunnskap, for kunnskap har i seg selv liten verdi, det er når man tar den i bruk at den kan. En av disse prosjektene het KUNNE arbeidsplassen, og handla om forholdet mellom teknologi, organisasjon og arbeidsplassutforming. Dette kom midt i en bølge av åpne landskap, en svært utskjelt kontorplassutforming, med gode grunner.