Nei, nei, nei! Ingen kan standardisere glimt i øyet!

Hvis det er noe jeg har lært etter å ha studert inspirasjonsforedrag med innhold i mange år, er det at humøret ikke kan være toppstyrt. 

Jeg har også lært at toppstyring med humør er en feil som blir gjort. Ikke ofte, men når det gjøres så bringer det på det rene at en del av det menneskelige ikke kan standardiseres. Eksempelet nå er rektor på Haugerud skole som har laget et dokument med 172 regler som blant annet forteller at elevenes hjerter vinnes fordi den profesjonelle lærer skal være tett på med et glimt i øyet.

Det gleder meg hver gang ledere gjør den type feil. På samme måte som at voldsutsatte kan bli overlykkelige av at den truende og voldelige partneren endelig slår på måter som gir blåmerker og brukne bein sånn at man har noe å vise til når man går til politiet. Jeg håper det er litt godt for de ansatte på skolen. Det bringer dævelskapen ut i dagen, og for meg som forsker er det gøy, gøy, gøy! 

Det at humor alltid finner seg i nærheten av en grense, gjør at det er svært uegnet for institusjonalisering. Humor har nesten alltid en dobbeltbetydning, i og med at det viser at noe er sant, men ikke sant, samtidig. Humor er en kunst, og kunst balanserer alltid mellom det banale og det totalitære, sier Pierre Guillet de Monthoux (2004). Det banale er det plumpe, det som alle vet. Det totalitære er overgrepet som krever at du tilpasser din egen gode smak til regimet. Dette er godt illustrert av Dag Sørås i lørdagens episode av Sannhetsministeriet på P2. Så bra var det at jeg har skrevet ned det han sa*:

I fjor så jeg LEGO-filmen på kino  sammen med sønnen min, og det var et overraskende intelligens harselas over en dystopisk diktatorstat hvor alle er overfladisk lystige hele tida. Hovedpersonen er en relativt tanketom, men glad kar, som starter hver dag med å lese i en manual om hvordan man oppfører seg i sosiale settinger, før han går gjennom sjekklista: slik vil du passe inn, få alle til å like deg, og alltid være glad. Hele befolkninga er besatt av låten "alt er helt utrolig", og selv unger skjønner at dette ikke er noe idealsamfunn.

[videoen er på dansk -  sånt blir bare bedre på dansk - alt er super duper!]

Noen som ikke kan ha sett ironien her, er ledelsen ved Haugerud skole i Oslo.[ ...] De driver med potensielt ulovlig knebling av sine egne ansattes ytringsfrihet. Det er en instruks fra 2013 som omsider har nådd allmennheten denne uka, etter at facebookgruppa "Foreldreopprør mot Osloskolen" satte fokus på saken. Powerpoint-presentasjonen består av intet mindre enn 172 regler og ble revidert for det inneværende skoleåret. Og tittelen: "Standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole", den forbereder deg ikke på galskapen som følger: side på side med instrukser som virker som sitat fra den nevnte legofilmen.

Det jurister og menneskerettighetseksperter har fokusert på, er punktene som krever de ansattes udelte lojalitet til skoleledelsen, at ansatte alltid skal være enige utad, og at lærerne ikke skal prøve å forandre noen interne strukturer. Eller, som ledelsen selv skriver, "du forstår at vi jobber i et politisk system hvor vi har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Vil du påvirke det, gjør du det gjennom stemmeseddelen." Hold kjeft og gjør det du får beskjed om, med andre ord. Og husk også at "Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør. Vi forventer at du har fått nok mengder søvn."

Det mest bisarre og forstyrrende delområdet i hele instruksen, er for meg allikevel seksjonen "Godt humør". Her lærer vi blant annet at

"Et smil er avvæpnende og sprer energi", 

og at

"Det er fint hvis du har litt selvironi og tør å by på deg selv".


Om disse oppfordringene ikke var klare nok så bys det også på eksempel. Et par grep du kan ta for å oppfylle standarden for den profesjonelle lærer på Haugerud skole, er at du

"bidrar til at pauser blir noe som løfter alle og gir en vitamininnsprøytning."

Under delområdet "Å vinne elevens hjerte" så bes den profesjonelle lærer blant annet

"å være tett på, men med glimt i øyet".

Og

"Personlig, uten å være privat".

[…]


Andre punkter er bare uforståelig. Så jeg skjønner ikke helt hva som menes med

"du er inneforstått med kraften i alle."

Noen regler er også på engelsk, som

"Know thy impact" 

og min personlige favoritt: 

"Du lever etter mottoet High roof - No ceiling".

Nå er jo roof og ceiling det samme, så hvorfor det ikke bare heter "no ceiling" er for meg uklart, men vi ser her en åpenbar inspirasjon fra folk som Märtha Louise, og Kim Jong Il.

[…]

Det vi har lært, er at den gjennomsnittlige lærer har like mye selvråderett som en LEGO-figur."

Her trenger vi nesten ikke betraktninger fra Sørås for at reglene skal bli morsomme. (Klammene [...] viser at jeg har latt være å skrive ned noe mer.) Den jobben han har gjort med å plukke ut regler, er god nok for å vise at dette er helt hinsides. Hvorvidt rektor på Haugerud skole, altså forfatteren av instruksen, ser galskapen i dette, vet jeg ikke. Men han har en dårlig forståelse av hva godt humør og selvironi er for noe, om han tror at dette kan skrives ned i tekst, som rutiner.

Alt det han sier, er jo fine ting, så hvorfor blir det så galt? En standard bør per definisjon være så entydig som mulig. Du kan bare ikke inspirere og standardisere på én gang - for inspirasjon appellerer til det unike i hvert enkelt menneske, mens det standardiserte skal ensforme uttrykket, skit i hva man mener for øvrig. Det klarer de å uttrykke i regelen om å påvirke gjennom stemmeseddelen. "Vi bryr oss overhodet ikke om hva du som person mener, så lenge du utfører jobben tilfredsstillende og stille", kunne det like gjerne stått. Det å engasjere seg anses som rusk i maskineriet. Det ser ut som om rektor kunne tenkt seg å bytte ut lærerstanden med roboter, omtrent som i bilindustrien.

Akkurat som i bilindustrien organiserer vi skolegangen etter årsmodell.  Elevene er tomme containere som kommer på skolen hver dag for å fylles opp av kunnskap, man får også til å forklare forskjeller med den modellen. Hvis man ser på at ulike containerne er av litt ulik størrelse og utførelse , er det naturlig at det er litt ulikt hva de tar med seg hjem av kunnskap.

Men så er det bare det, da, at de fleste har gått bort fra container-metoden for læring. Mennesker er ikke som programmerbare maskiner. Rektor på Haugerud skole har skjønt det også, derfor begynner han med regler for humør, glimt i øyet,  og det litt mer uhåndgripelige med menneskers kunnskap.

Det som er genialt med at han har skrevet regler for godt humør, er at de viser at han virkelig ikke har skjønt at humor, humør og selvironi er typer kunnskap som ikke egner seg for nedskriving. Det blir banalt og selvinnlysende ELLER totalitært, og faktisk, og utrolig nok, begge deler på en gang. Denne typen kunnskap er nemlig ikke entydig, ellers hadde det ikke vært inspirerende eller morsomt.

For at vi skal kunne la oss inspirere, eller le, av  noe, må det være rom for at vi skal kunne henge oss på på ulike måter. Det treffer akkurat deg fordi du ser det på en måte som jeg ikke ser det på. Du tenker at det er helt perfekt for deg, og om jeg tilfeldigvis blir truffet av det samme, selv om det er på en litt annen måte, borger det fellesskap og det som er fint når vi snakker sammen.

Det kan faktisk en regel aldri gjøre!!!!!!

Jeg har noen eksempler fra studiene mine. Livsverkene er en allianse av folk som sier at de bruker humor, galskap, fantasi og mot for å skape bygdeutvikling, og det har gitt en del fiffige resultater. Så fiffige at de får lov til å fortelle om det for organisasjoner. De får faktisk betalt en halv månedslønn for å snakke til folk som er betalt for å høre på, så det er ikke noe som foregår helt på siden av organisajonslivet heller. Galskaperne, et par stykker fra Hasselvika, har vært på mange skoler for å inspirere folk til å finne på og gjøre nye ting.

Galskaperne har skapt verdens første fullskala sytebane. Der har de arrangert landssyterstevne. De har faktisk fått gjennomslag i kommunestyret for å omregulere den nedlagte skytebanen etter forsvaret til nasjonal sytebane. Der får man syte i kontrollerte former. Du skjønner at syting, akkurat som skyting, kan jo være en ganske farlig aktivitet, og for å unngå sniksyting er det viktig å ha en arena. Den offisielle statusen gjør at en eller annen kommunebyråkrat har vært nødt til å finne ut hvilken farge sytebane har i kommuneplanen. Dette tyder jo på at det er mulig å forandre på kommunedelplaner dersom man bare vil, og at reglene er der for folk. Samtidig er det viktig at det er et lite, privat initiativ. 

Flere steder de har hatt foredrag, har de ansatte i ettertid laget lokale sytebaner (med teip og skilt). Det er kjempemorsomt dersom det er på eget initiativ, det gir liksom en følelse av makt at man bare kan lage seg sitt eget sytefelt. Men det kan slå tilbake om ledelsen finner ut at det er deres verktøy. Hvis ledelsen begynner å motsi med kritikk med at den hører hjemme på sytebanen, da er det ikke morsomt lenger. Ikke for den som har reell kritikk å komme med, og forhåpentligvis er latteren litt emmen for de som er rundt - det er ledelsen som har funnet et nytt maktmiddel.

Det er samme greia med oppmuntringskort. Folka i Livsverkene, altså alliansen, utfordret hverandre på å levere ut så mange oppmuntringskort som mulig. De laget seg regler som at oppmuntring må være konkret på hvilke handlinger som oppmuntres. Da må man se hva det andre mennesket gjør for å levere ut et - du er fin eller snill er altså for generelt - til deres type oppmuntring.

Det er kjekt å få et overraskende oppmuntringskort. Selv har jeg fått to, og begge var skikkelig fine å få. Den dugnaden kan hver og en ta del i, på eget initiativ. Men det blir ikke morsomt når ledelsen bestemmer at de ansatte skal skrive oppmuntringskort til hverandre og kundene. Alt som var av gøy blir borte når jeg MÅ finne på noe positivt å si, eller når jeg vet at den som gir meg oppmuntring er pålagt å gjøre det. Fysj!

Hvis man skal ansette mennesker i organisasjonene sine, bør det være plass til både humor og inspirasjon. Men det er det som er greia, man kan ikke på forhånd si hva den skal bestå av. Plassen til å gjøre feil, prøve seg fram og ha det moro underveis kan ikke være fullstendig definert på forhånd.

Da rektor på Haugerud skole sauser sammen et så sprikende dokument, håpet han kanskje på at han skulle være beskyttet av det han skrev om lojalitet. At han kunne beskylde de ansatte for å opptre illojalt dersom de kritiserte instruksen. Heldigvis går det ikke i lengden, og saken kom opp i media. Og tusen takk til Dag Sørås som plukket ut de virkelige kjøttfulle bitene av reglene sånn at jeg fikk noe å tygge på.

Hva med deg? Jobber du et sted hvor det brukes ressurser på rare måter? Da er du ikke alene. Ta det fram og harseler med det - om du ikke når fram med kritikken din, har du det iallfall moro på veien! Lykke til :-)

  

*Jeg hører selvfølgelig ikke på radio hver lørdag, men jeg har fått en ny favorittpodcast. Sannhetsministeriet er Dag Sørås som harselerer med samfunnet - og det kan lastes ned, jeg bruker podkicker. Jeg trodde at mitt første blogginnlegg om Sannhetsministeriet skulle bli mine ettertanker etter at han påsto at menn er morsommere enn kvinner. Han har helt rett, og det av samme grunn som at det ikke ble noe blogginnlegg. Jeg vil nemlig ikke framstå offentlig, ikke en gang til knappe 50 lesere, med humor som du kanskje ikke synes er morsom. Jeg vil heller være prippen enn å vise fram at jeg egentlig er så plump at jeg skammer meg. Dessuten vil jo det ødelegge for overraskelsen når jeg er plump i pen kjole. (Ja fint ska det værra, sa kjerringa, og skeit i cocktailglasset).

Kvinner er ikke like morsomme som menn, for vi mangler erfaring med å tråkke over grensa for hva som er morsomt - humor balanserer akkurat på den grensa, og dersom du ikke er villig til å bomme, kommer du ikke til å finne ut hvor den er.

[Her snakker Dag Sørås om Haugerud skole, i uklippet fire minutters versjon]

de Monthoux, P. (2004). The art firm: Aesthetic management and metaphysical marketing from Wagner to Wilson.Standford, CA: Stanford University Press

Er du lei av at ideene dine koker vekk i kålen? Prøv en ny bøygfinte i dag!

En bøygfinte er det man gjør for å slutte å prokrastinere. Bøygen sier: Gå utenom.

Hører du på han/hun kan du få gjort veldig lite. Ikke bry deg med å ta den tullete ideen ut i livet, sier Bøygen. Du må gjøre det du skal -gjør det rett med en gang, ellers er du ikke verdt noe, sier Bøygen. Men når du møter Bøygen, vit bedre. Prøv noe annet.

For eksempel når du står fast i teksten på pc-en. Tegn det. Lag tankekart. Brodér. En tegneserie gjør at du må være veldig poengtert på tre ruter. Og blir du vant til å bytte medium kan du plutselig oppdage at du kan si det du vil si på en ny måte. I kål, for eksempel.

Det kom jo ikke noe forskningsmessig nytt av dette budskapet, kan du si. Men kjæresten min ble ganske fornøyd av denne kjærlighetserklæringen. Og Stevie Wonder-fans, håper jeg.

Ikke la deg begrense av noe! Alt er lov!

Hvordan har du blitt sånn?

Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?

Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser

Oppdatert med bilder ++ mai 2013

Hva er det som gjør kunnskap produsert på universitetet troverdig? Og er den mer troverdig enn annen kunnskap? Når den egentlig ut til andre enn spesielt interesserte? Dette blir relevante spørsmål når man er på vei lengre inn i universitetsverdenen, og samtidig er opptatt av å bidra til samfunnet.

Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her:

Innovasjon i formidling og foredrag

Denne videoen fra Arendalskonferansen - om innovasjon i offentlig sektor - dukka opp i facebook-feeden min i dag. Det er Trude Arnesen, direktør i KS som er stemmen bak. På 3 minutter får hun fram noen hovedutfordringer for innovasjon i offentlig sektor. Jeg ville nok ha lagt til noe med bakgrunn i mine studier, Kirsti Jensen kunne lagt til enda mer fra sine - men å tørre og prøve og å ha mot til å stå for alternative løsninger er så godt som noe jeg kunne ha sagt selv - og på tre minutter rekker man ikke mer enn dette. Men dette blogginnlegget skal ikke handle om innholdet. For interessant nok er også den korte og tegnede foredragsformen en innovasjon det er verdt å dvele litt ved.

Bestillerkompetanse - vet du egentlig hva du vil ha?

Hva har Altinn og Mick Jagger til felles? De er begge bestillere av noe de ikke helt vet hva er, de vet ikke helt hva de spør om, og vet derfor heller ikke hvordan de skal vurdere hva som kan gå galt.

I disse dager når stakkars Kenneth (36) har fått kringkastet sitt økonomiske privatliv og vi andre egentlig bare skulle visst hvorvidt vi får igjen på skatten eller ikke, kan vi la oss frustrere over staten og hvor få fullskala tester de har gjort. Eller hvor lite alvorlig de har tatt sikkerheten. 

Er man forsker, trenger man ikke ta slike hensyn. Jeg velger å la meg fascinere over hvordan dette minner om mitt eget felt. Opplevelsesleverandører til næringslivet deler alt de de kan, og vil at oppdragsgiverne skal få det de betaler for, men så opplever de at kunden ikke vet hva de vil ha eller hvordan de skal få til å bruke produktet.

Gisle Hannemyr sa det godt på Aktuelt. Altinn har falt for egen suksess. Med kun en mager grunnmur har de kunnet bygge mer og mer og mer inn i portalen sin. Og fordi de ikke sitter på kompetanse om at en god grunnmur i systemarkitektur er like viktig som i fysisk arkitektur, er fundamentet for dårlig når det kommer flere etasjer oppå. Mens det Næringsminister Giske fryktet ved en fullskala stresstest ikke var mer alvorlig enn i fjor, når «systemet» ble overbelasta, var det en større fare som ventet på dem, nemlig at personopplysninger kom på avveie.

Dette minner om den klassiske «dette er feilen som ikke skulle skje». Nei, nettopp. De feilene man har tatt en risikovurdering av, de skjer jo ikke, eller blir vurdert som akseptable. Som at Altinn bryter sammen og at folk må vente noen timer. Det er sikkert vurdert at det er en akseptabel feil. Det er ikke mulig å teste seg fram til hvordan det vil gå, den eneste muligheten er å forbedre litt og så vente på neste gang. Eller, betale for å ha noen systemarkitekter innomhus som kan være gode bestillere mot tilbydere som f. eks Accenture.

Mick Jaggers tabbe var av et litt annet format. Han stolte på at Andy Warhol visste nok om Rolling Stones sitt produkt til at han hadde respekt for det.

Formidling: For andre eller forandre?

Kjæresten trente på «the elevator pitch», eller den gode heishistorien, på jobben her om dagen. Klarer du å selge inn ideen din på den tiden det tar å ta heisen, må det være bra, er tanken bak. Eller det vil si: målet er ikke å få signert kontrakten før man går ut, men du skal få den andre til å bli nysgjerrig nok på hva du har å bidra med at det starter en samtale som er givende for motparten.  

Mind the gaps i Norges beste reiselivsbedrift

I går kveld vant et medlem i Livsverkene reiselivsprisen til Innovasjon Norge, i konkurranse med 14000 andre bedrifter. Det er den økosertifiserte Geilobedriften Høve Støtt. Per-Arne Tuftin, reiselivsdirektør i Innovasjon Norge sier at "Høve Støtt satser på kortreiste opplevelser og er svært kreative når det kommer til å skape uforglemmelige og bærekraftige opplevelser i høyfjellet. De er et godt eksempel på en innovativ opplevelsesprodusent."

Og i juryens begrunnelse står det at de får prisen blant annet fordi de inspirerer næringsliv rundt omkring i hele landet til å lage bedre opplevelser. Jeg vil også benytte sjansen til å gi litt skryt til Pål K. Medhus fordi han ikke bare driver opplevelsesbasert næring, men også inspirerer til forskningsbasert, opplevelsesbasert læring. Pål er nemlig sertifisert av Pine and Gilmore, de to guruene som introduserte begrepet opplevelsesøkonomi som nå har blitt et av de store moteordene i norsk næringslivssatsing. Den gangen jeg leverte prosjektsøknad til doktorgrad (i 2008), var opplevelsesnæring et satsingsområde både innen regional utvikling og landbruksbasert næringsutvikling, og Innovasjon Norge hadde et satsingsfelt på det. Og for meg var det relevant fordi NTNU hadde fått midler til en satsing innen opplevelsesnæring, og nå er det den satsinga som betaler lønna mi.