Når jeg skriver om organisasjoner uten å jobbe med noen veldig normale organisasjoner er det alltid en fare at jeg lager til den normale organisasjonen som et vrengebilde, en stereotyp, en stråmann som egentlig ikke finnes. Derfor er det gull verdt å ha gode samarbeidspartnere som kan hjelpe til, korrigere, og bidra sånn at jeg faktisk treffer.
Dette innlegget viser to aspekter ved samarbeid. For det første at det er viktig å ha samarbeidspartnere som er ærlige, men gir kritikk på en raus måte. Det andre er at kritikk kan gjøre vondt, men når det kommer fra en raus samarbeidspartner er smerten til å holde ut. I dette innlegget vil jeg fortelle dere om hvordan jeg samarbeidet med min søster Ragna. Hun døde altfor tidlig, og jeg tenker på det ganske ofte faktisk. Vi hadde det jeg vil kalle en raus relasjon. For det første var hun både diskusjonspartner, kollega og storesøster. For det andre fikk vi begge brynt oss - vi gav hverandre motstand, men endte alltid opp som venner.
Jeg tror ikke at jeg hadde fått jobb som forsker for snart ti år siden hvis hun ikke hadde hjulpet meg med å løse oppgavene jeg fikk før jeg ble ansatt. Til min første forskerjobb ble jeg først utsatt for et fem-timers intervju, men etterpå var de enda usikre på om jeg var så analytisk anlagt som de kunne ønske seg. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg hadde hatt det strålende på intervjuet og fått slengt ut den ene ideen etter den andre uten å trenge å være særlig kritisk.
Jeg fikk tilsendt 14 sider intervjumateriale fra en industribedrift. Jeg hadde aldri jobbet analytisk med en bedrift før. Jeg hadde min erfaring fra frivillig arbeid, og dessuten var jeg menig lystekniker på teateret på det tidspunktet. Jeg leste og svettet og analyserte - hva var det som foregikk i intervjuet? Det gjorde det ikke bedre at jeg fikk materialet fullstendig uten kontekst, det var opp til meg å gjette hva det var jeg burde fokusere på. En glipp, kalte de det etterpå.
Eksempelet var en bedrift hvor ledelsen sammen med en konsulent hadde tenkt ut noen kloke tanker om hva framtida kunne bringe, og så satt de igang med prosjektet uten å egentlig forankre det blant dem som skulle gjennomføre. Det var vel egentlig konsulenten som hadde hatt mesteparten av ansvaret for ideen, og han hadde entusiastisk vist fram noen muligheter, fått testa dem ut med ledelsen, som syntes det var spennende. Men jeg tror ikke at folka i bedriften i stor grad hadde bidratt i ideutviklingen. Og de ansatte hadde iallfall ikke bidratt: det kunne virke som om det hadde stranda på grunn av at de ansatte ikke helt så poenget.
Det var som om konsulenten hadde funnet det magiske teppet, tatt seg en fantastisk tur med ledelsen på slep, og så kommet med noen planer, uten å invitere noen flere opp på teppet med seg. Dette husker jeg, for det var den endelige analysen min. Men før det hadde jeg en foreløpig analyse som jeg nok har fortrengt. For jeg husker godt responsen jeg fikk når jeg delte den første analysen. Jeg delte det jeg hadde skrevet med søstera mi, Ragna, før jeg skulle sende det inn til mine potensielle kolleger.
Ragna hadde jobba som ingeniør i industrien i mange år. Så slutta hun i jobben sin og begynte å studere sosialantropologi - hun fulgte i mine fotspor. Det betydde at vi kunne snakke sammen om de samme tingene, men fra helt ulikt synspunkt. Hennes respons på analysen av industribedriften var latter. Høyt og lenge. "Tror du virkelig at det er noen i vanlige jobber som oppfører seg slik du beskriver her - at de gir ut oppgaver som kommando heller enn som forespørsler? Det er ikke en gammeldags militærorganisasjon du beskriver, og du kan heller ikke anta at det var det."
Det var nemlig slik det så ut for meg som leste et intervju, og måtte gjette meg til hva som hadde skjedd, uten industri-erfaring i det hele tatt. Ragna var treffsikker, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg ikke helt klarte å le. Det gjorde ganske vondt, faktisk. Det kan gjøre vondt å ta feil. Da var det ganske heldig at jeg har fått lært sånne ting av ei søster som jeg visste at brydde seg, og ikke en eller annen velmenende bedreviter uten annet forhold enn det kollegiale. Altså sånne som setter det på plass med "sånn gjør vi det ikke her" når du kommer med ideer. Sånne har jeg både lært meg å lytte bedre til. De er viktige å få med seg og man må tilpasse ideene sine til dem, og samtidig må man få en distanse til den ubehagelige posisjonen de setter en stakkars ide-innehaver i.
I analysen fikk jeg putta inn noen "som om" og noen forbehold, beskrivelser som viste at jeg skjønte noe av hvilken kontekst intervjuet kunne ha vært i. Det må ha fungert, siden jeg fikk jobben. Det å få diskutert ting, kan gjøre argumentene mer robuste, siden motforestillingene mot dem er innbakt i teksten.
Ragna skrev hovedfag i sosialantropologi om hvordan det er å være i en utsatt gruppe på en arbeidsplass. Hun skrev om kvinner som jobbet offshore, og hvilke teknikker de brukte for å bli hørt på en mannsdominert arbeidsplass. Etterhvert fikk hun seg en forskerjobb, i instituttsektoren, akkurat som meg. Vi fortsatte å diskutere. Det var kanskje en del ting vi fikk diskutert på fritida som demmet opp for at man som oppdragsforsker ikke har så god tid til å ta de dyptgripende samtalene på jobb.
Dersom man har noen å dele med, som deler av tida si, får man skjerpet seg, og resultatet blir bedre. Ragna var en av mine første samarbeidspartnere av typen som jeg kjenner såpass godt at vi diskuterer alle typer problemstillinger, litt på utsiden av det man skal. Da fungerer samarbeidet både som trening på å ta kritikk og som videreutvikling av problemstillingen. Man trenger rause relasjoner for å kunne utholde kritikken, selv når den er godt ment.
Kanksje er det sånn at samarbeid gir bedre resultater når man tør å være sårbar underveis? Jeg vil veldig gjerne ha dine kommentarer!
Dette blogginnlegget er på en måte oppfølgeren til innlegget
Raushetens tid og rommet for kritikk, Så har jeg skrevet videre på det slik at det ikke er så privat som det var i første versjon.
