Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det
skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik.
Dette
bygger på noen antagelser.
1. Standardisering av ønskede resultater fører til
at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt
individuell tilpasning.
2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er
positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter
heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.
"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut.
Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt.
Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.
På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke."
Doktorgraden min handler om positive avvik som driver
utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men
inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir
Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten
utelukkende gjennom å snu ting på hodet.
På samme måte som jeg holdt på med det
jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde
han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom
Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over
hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell.
Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har
turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen,
sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.
Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide
å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en
aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.
Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.
Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.
Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her:
De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.
Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.
Her er det brukte kinnarps-bord – faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. De er i bøkefarge, og alle som går inn her er i stand til å se at dette er kontormøbler. Setter det at det er rammesatt som kontor folk i bedre stand til å gjøre jobb der, eller er det bare tilfeldig at vi kjenner igjen et kontormøblement på et blunk? Kan vi bruke kontorinnredningen til å gjøre en bedre jobb?
I går kveld vant et medlem i Livsverkene reiselivsprisen til Innovasjon Norge, i konkurranse med 14000 andre bedrifter. Det er den økosertifiserte Geilobedriften Høve Støtt. Per-Arne Tuftin, reiselivsdirektør i Innovasjon Norge sier at "Høve Støtt satser på kortreiste opplevelser og er svært kreative når det kommer til å skape uforglemmelige og bærekraftige opplevelser i høyfjellet. De er et godt eksempel på en innovativ opplevelsesprodusent."
Og i juryens begrunnelse står det at de får prisen blant annet fordi de inspirerer næringsliv rundt omkring i hele landet til å lage bedre opplevelser. Jeg vil også benytte sjansen til å gi litt skryt til Pål K. Medhus fordi han ikke bare driver opplevelsesbasert næring, men også inspirerer til forskningsbasert, opplevelsesbasert læring. Pål er nemlig sertifisert av Pine and Gilmore, de to guruene som introduserte begrepet opplevelsesøkonomi som nå har blitt et av de store moteordene i norsk næringslivssatsing. Den gangen jeg leverte prosjektsøknad til doktorgrad (i 2008), var opplevelsesnæring et satsingsområde både innen regional utvikling og landbruksbasert næringsutvikling, og Innovasjon Norge hadde et satsingsfelt på det. Og for meg var det relevant fordi NTNU hadde fått midler til en satsing innen opplevelsesnæring, og nå er det den satsinga som betaler lønna mi.
Som del av NTNU sin satsing på opplevelsesnæring brenner jeg for at vi skal fylle begrepet med innhold slik at det også blir en satsing i samfunnet. Reklame og forretningsutvikling har vært viktigste arena for begrepet opplevelsesnæring, og da kan innpakkingen virke viktigere enn innholdet. Det er nok bare fordi de mangler godt språk for å snakke om innhold, og få andre har vært på banen.
Ett friskt bidrag kom fra Ann Siri Hegseth Garberg på Sverresborg Folkemuseum i en glitrende kronikk i Adressa 26. oktober: Museer og livslang læring. Hun skriver at det er for lite kjent hvilken læring publikum sitter igjen med etter et besøk, også hva de er ute etter. Med en ganske smart oppdeling i formell, ikke-formell og uformell læring viser hun at det er mange slags læring. De to siste befinner seg konseptmessig ganske nær opplevelsesnæring. Hun bruker ikke begrepet, men det er ingen grunn til at man ikke skal tenke strategisk om læring i næring.
Formell burde de fleste kjenne til. Du tar eksamen, eller får et kursbevis hvor det står at du har deltatt - kanskje er det så fint at det kan henges på veggen. Det er selvutviklende og en opplevelse å gå på kurs og ta fag, men det er en egen sjanger, jeg holder den utenfor akkurat nå.
Det ikke-formelle er seminarer, foredrag og iscenesatte læringsopplevelser. Hegseth Garberg skriver at de har mange slike, med ulike målgrupper som seniorer og unge i ulike aldre. Her kunne man sikkert også inkludert ekstremsport-opplevelser, guida turer og andre ting som er midt i blinken for opplevelsesnæring. For å kunne sette pris på det man blir servert, eller få lov til, i sammenheng med sikkerhetsforanstaltninger på opplevelser må man kunne noen grunnregler.
Et eksempel er opplevelser på Svalbard. Skal man bevege seg utenfor Longyearbyen må man enten ha med guide eller ha kurs slik at man kan bære våpen, ifall isbjørner dukker opp. Dermed gjør det at alle naturopplevelser vil være organisert dersom du er besøkende uten lokalkjente. Den betalte guiden er en sikkerhetsansvarlig som passer på at man ikke blir spist av bjørn eller går seg bort, man får servert lokal historie og kunnskap i tillegg og forventer det.
Det siste er de uformelle: det man lærer fordi man snakker med noen som kan, leser en plakett eller at man jobber sammen som frivillige. Dette siste er det man i opplevelsessammenheng gjerne mener er noe bonusaktiv over: at guiden er så dyktig at han forteller noe bare til deg, eller at du har tilgang på kompetanse og muligheter som andre ikke har. Dette var jeg innom i forrige innlegg: Det handler det om å sette kunden i mild ubalanse med å gi bort noe han aldri ville ha betalt for. Likevel oppleves det som dypt verdifullt, kanskje nettopp fordi verdien ikke kan omsettes i penger.
Jeg så noe av dette når jeg skrev hovedfagsoppgave om forhold mellom vestlige menn og thailandske kvinner som møttes i ferieparadiset Phuket i Thailand. Der var det tilgjengelig opplevelser som la til rette for den vestlige besøkende, restauranter som solgte thailandsk mat for vestlige smaksløker, danseshow, tempelbesøk og andre spektakulære opplevelser. Men de som ble venner med såkalte barjenter løftet ikke fram de tilrettelagte opplevelsene som høydepunktet ved besøket i Thailand. For mange var det besøket i Noodle Alley, en smal liten gatestripe med inngang som var umulig å få øye på om du ikke visste at var der.
I Noodle Alley var det en rekke av sikkert 20 gaterestauranter på den ene sida, på den andre sida var det bord og stoler. Man satt seg ned på ett bord, og bestilte drikke fra ett sted, grillmat fra et annet, stekte nudler fra et tredje, sjømat fra et fjerde. Her beveget man seg som vestlig inn i ukjent territorium, og man var nødt til å ha med en lokalkjent person for å forklare hvordan det fungerte, for å oversette skiltene over bodene, og for å komme med tilpasninger til vestlig gane som for eksempel at den friskpresset fruktjuicen bør være uten salt dersom du ikke er vant til denslags.
Her ville man raskt komme til kort uten lokal kompetanse, fra kjennskap til at stedet finnes til hvordan man skal te seg der. Opplevelsen med å gå i Noodle Alley kan dermed forstås som en uformell læring. Fordi det opplevdes så spesielt og eksklusivt ble det et høydepunkt som langt overgikk den komforten man betaler for. For mange menn var den omsorgen de opplevde fra sine nye venner et element i å forme lokalbefolkning fra pappfigurer til hele mennesker. Det var det lett å forelske seg både i stedet og i jenta. Kvinnene visste dette, og yndet å ta med menn på ting som gjorde at de fikk et forhold til Thailand - en strategisk bruk av lokal kompetanse.
Det samme mener jeg å se nå, i mitt phd-arbeide om positive avvik. Godt betalte foredragsholdere som humørbonden Geir Styve og Livsgnistrer Tom Åge Myhren tar seg tid til å sette seg inn i den situasjonen de møter lokalt, og løfter fram lokale initiativ der de kan. De oppleves som nedpå, ekte og engasjerte. Kanskje kan man kalle det at de blir igjen og prater etter foredraget som en del av en uformell læring, og at det å gi ekstra tid egentlig er en strategisk tilrettelegging?
Det er også spennende å se at det at museene - gode gamle kunnskapsinstitusjoner - er involvert i en vending mot opplevelsessamfunnet. Jeg håper at slike satsinger som Sverresborg folkemuseum er med på, kan fylle både begrepet opplevelsesnæring og næringa selv med mer innhold. Foreløpig er vi langt unna at vi kan enes om hvilke begreper vi skal bruke, og da er det bra med et stort mangfold man kan la seg inspirere av.
For ei tid sidan ba Geir Styve meg om å gje kommentarar boka hans, "Fem ballongar og eit pinnsvin" , og han ba meg om hjelp til å finne den raude tråden. Mitt svar vart dette:
Introduksjonar, det får folk som har vore lenge i gamet, til dømesom ein skriv ekstraordinært klokt, men vanskeleg. Ofte er det fordi det dei skriv fortener å bli satt i ein større samanheng. Eg synest at det Humørbonden skriv fortener å få denne større samanhengen rundt seg, for med den litt større samanhengen er det lett å sjå den raude tråden, for å ikkje snakke om nøstet og ulla han kjem fra. Det er altså ikkje det at Geir ikkje ser den raude tråden. Det er berre det at tråden er overalt, som om han sit inni det garnnøstet av liv og lære som han har bygd seg gjennom ei årrekke. Slik samanblanding har vore av moten i nokre år, men ettersom fleire og fleire av jobbane våre krever at vi er kreative, så krever det også at ein ikkje ser arbeidsliv, organisasjonsliv og privatliv som lausrivne einingar utan omsyn til at det overskotet av energi ein treng for å vere kreativ må komme frå ein stad. Så det er eit behov for å samle trådane frå alle delar av livet, og der har Geir gjort nokre val som andre kan lære av.
Arven frå opplysingstida
Korleis var det at desse skiljene mellom ulike typar liv vart viktig? Eg vil gjerne starte med to innovasjonar frå opplysningstida som har bidratt til at vi har fått den situasjonen vi ser i dag. Det eine er protestantismen og det andre er korridoren.
Protestantismen gjorde oss til meir individ enn vi hadde vore før. Frå at ein var avhengig av både kyrka og familien sin for å komme til himmelen vart religionen flytta inn i oss sjølve. På mange måtar var det fint at brua mellom kvar enkelt og himmelen ikkje var avhengig av skrifting og sakrament og alskens ofringar for å sleppe gjennom skjærsilden. Bibelen kunne no oversettast slik at kvar og ein kunne ta ansvar for sine tilhøve med Gud. Ein slapp å være redd for at resten av familien brakte skam over deg og dine handlingar. Folk som hadde råd til det kunne ikkje lenger kjøpe seg ut av dårleg moral. Det var og frigjerande for dei som ville velge å ikkje tru. Om bestemor di som du er så glad i kan risikere å havne i helvete på grunn av skam som du har påført henne, då vel du å oppføre deg i følgje normar og regler. Men no var dette bandet kutta, og kvar og ein måtte ta ansvar sjølv for venskapen med Gud.
Eit problem med dette var at ein hadde få eller ingen indikasjonar på kven som var fromme nok til å komme seg til himmelen. Den einaste indikasjonen var om ein hadde suksess i denne verda. Om ein klarte å karre til seg noko profitt, og legge av pengar (som ikkje trengte gå til kirka), kunne ein være litt sikrare på himmelturen. Dermed var grunnlaget lagt for ein god kombinasjon i å være protestant og kapitalist. Størst muleg profitt viser størst muleg suksess. Dette er kort oppsummert Max Webers konklusjon i boka “Protestantismens etikk og kapitalismens ånd”, ein klassikar i sosiologisk samanheng.
På den fysiske sida var korridoren ei like stor nyvinning som tente til eit tilsvarande føremål. Før korridoren hadde gjerne kvart hushold berre eitt rom, og på det rommet gikk alt føre seg. Alle sov saman, kjøkkenet var i ein del i det same rommet, soving likeeins gikk føre seg i ein annan del, men i same rommet. Den fysiske oppdelinga i fleire rom gjorde at dei vart delt etter oppgåver, og etter kven som hadde ein plass i dei romma. Industrialisering gjorde at folk reiste heimefrå for å gå på dertil eigna arbeidsplassar, delt i ulike kontorer og fabrikkgolv, medan heime fekk ein skille mellom kjøkken, soverom og stue. Dette var ei kraftig fysisk rettesnor for endringar som gikk føre seg elles i verda, for desse veggane som korridoren brakte med seg representerte etterkvart også veggar i tankane våre om kven vi var og kva for folk og aktivitetar som høyrde til kor.
Vitskapeleg arbeidsdeling
Korridoren og protestantismen var dei viktigste fysiske og andelege byggesteinane i modernismen. På organisasjonssida kom Fredric Taylor med ei tilsvarande nyvinning: Vitskapeleg arbeidsdeling. Ved å studere kva for fysiske grep handverkarar tok kunne ein dele opp desse og sette dei saman slik at kvar og ein gjorde ei oppgave som kunne forklarast enkelt og førast inni skjema –slik kunne ein oppnå ei valdsam effektivisering. Det med jobbane som hadde med kameratskap, identitet og sjølvrealisering var ikkje så viktig.
Det må seiast, at trivsel og var ein del av den vitskapelege arbeidsdelinga. Når ein såg det at folk produserte mindre av å ikkje trivast på jobben så måtte ein gjere noko. Men ikkje med å gjere jobbane annleis. Nei, dei brakte inn ein ny type ekspertar som skulle hjelpe til med å tilpasse folk til dei jobbane som no hadde vorte ufatteleg kjedelege. Mellom anna skulle folk utstyrast med motivasjon til å sjå meining i dei meiningslause jobbane sine. Jobben kunne gjerast meir attraktiv ved at dei ansatte kunne få frynsegoder, høve til å gje attendemelding om korleis dei hadde det, eller eit motivasjonsforedrag i ny og ne.
Heilskapen og økologien
Skiljene mellom arbeidsliv og privatliv, andeleg og verdsleg, arbeidsoppgåver og arbeidsmiljø er praktisk og godt å tenkje med. I iveren etter å dele opp livet på praktiske måter kan utbrendheit og tidsklemme tyde på at det er noko i heilskapen som manglar. Sjølv om alle delane er der, finst det lite instruksjon i korleis ein skal sy saman eit heilt liv der ein får utløp både for eit behov for å bidra og for å være kreativ på fleire arenaer i livet uten at ein skal verte sliten av å prøve på alt.
Bønder lever og har levebrød på samme stad, familien er framste rekrutteringskanal. Skiljene har kan hende ikkje vore like djuptgripande for bønder. Samstundes har kan hende bonden vore utsatt for heilt andre utfordringar enn resten av arbeidsstokken, slik at ein kan ha mykje å lære av å lese humørbonden sine refleksjonar.
Geir startar med å gje ei samfunnsøkonomisk skildring av trivsel. Han har nemleg vore del av dette arbeidslivet som er så lite tilpassa folk at det aldri tenkjer på heilskapen, og så har han gått attende til ein institusjon som moderniseringa gløymde delar av.
Eg trur at Humørbonden Geir Styve har høve til å skrive som han gjer avdi han ikkje lenger følgjer modernismens klamme skille mellom liv og lære. I ei slik framstilling står ikkje inntening og innovasjon i motsetnad til solidaritet og likebehandling, slik det gjerne kan framstå når offentleg tilsette SV-velgarar møter FRP-stemmande fiskarar og oljearbeidarar.
Den raude tråden finn vi gjennom dei humørbondologiske lovane og ei gjennomstrømmande heilskapstenking der alle kapitla har det same tema: korleis bygger ein det gode livet uansett kor det er, med Geir sine eksempel frå korleis han har gjort det på Hjelmåsen.
Dette trykte Geir som introduksjon i boka si, på side 29. Vil du lese boka, kan du kjøpe ho her: http://www.humorbonden.no/
Her er en empiribeskrivelse fra et konferansepaper jeg håper jeg får lov til å holde. Jeg har jo et problem med oversettelser, men jeg har hatt det litt morsomt også med å oversette syte-relaterte begreper.
The paper is based on a longitudinal involvement with an alliance of practitioners in the field of community and organizational development. The Lifeworks are, in their own words: an initiative-based inspiration- and development alliance. Anyone can join, most activities are for everybody, and anyone can decide to host a lifework-event. The events often take place at a lifework-place; normally the places where members live, typically located in rural Norway.
In community development the people of the Lifeworks have spawned many new endeavours. They turn pride in provincialism into a surprising advantage and have aided several rural communities to be socially abundant. There are several local businesses created in the wake of their interventions. One of the most striking features of the Lifeworks is the naming practice, a play with words that is a favourite pastime, but that also creates new activities and reassembles old practices.
One cluster of word plays center around the importance of deferring negative comments on a creative work in progress. It started with a farmer establishing a physical «whining range» on his field instead of the more familiar firing range. He built a whinometer to suit it. From there others were inspired to create «The voluntary whining squad» that for a couple of years was merely an expression until someone else again created a Facebook group for the squad. This forum is considered to be a safe place for practicing whining in orderly forms. People write about things they dislike, but the forum is also a playground for new uses of the whino-prefix, such as whinotherapy, whinoceros, but also concepts that are close in meaning or sound to any of the previous concepts1.
For this short essay, I will only present this particular development, but there are many more, also made together with the organizations that are their customers. Familiar words are played with and result in different and new actions that might be interpreted as innovation, creativity and entrepreneurship – all favourite terms for organizations where world views have to be reassembled to fit a new climate. This can explain why the Lifeworks are hired to do interventions, but it cannot explain whether this approach can be useful.
