Kunsten å gjøre ting dårlig - mens vi lærer

Jeg heter Kris, jeg er 43 år, og tar timer for å bli bedre til å spille fiolin.

Tror du at jeg er god til å spille fiolin?

( Det går an å blogge fra bil, men det kan muligens hende, bare muligens, at man burde hatt en mikrofon med vindhette. Og så ser jeg at jeg snakker så tregt at det tar lengre tid å si hva jeg har tenkt når jeg skal kjøre bil og snakke samtidig. 

Derfor inviterer jeg deg til å høre og lese innlegget mitt slik jeg hører lydbok. Jeg hører på først, og så blir jeg lei av at det går tregt, og så går jeg over til tekst. Eller så kan du bare ta teksten. Ditt valg). 

Nei, jeg er faktisk ikke så god på fiolin. Men jeg er blitt ganske god på å gjøre ting dårlig etterhvert, og ikke kjenne meg som en fiasko mens jeg holder på med noe jeg ikke klarer. 

Det å gjøre ting man er dårlig på er viktig - om man vil gjøre noe nytt så må man nødvendigvis gjøre ting man ikke kan fra før.

Hvis vi vil gjøre endringer -

Om det er i livet, organisasjonen eller samfunnet vårt,

Så er kunsten å gjøre ting man er dårlig på, er ikke bare viktig, men det er en ferdighet vi kan utvikle.

Hvis vi vil ha endring. Og med klimaendringer, flyktningkrise og krav om stadig innovasjon - det vil vi - om ikke som personer, så som medlemmer av organisasjoner som gir oss jobb og samfunn som gir oss velferd. Det å gjøre ting dårlig, blir en nødvendighet dersom vi ikke skal fortsette å gjøre ting akkurat som før til det kommer andre og tar over for oss.

Og hva er det den ferdigheten går ut på? Jeg skal nevne tre ting.

1. Et tankesett giret for vekst.
2. Hele kroppen må med for at vi skal begripe det nye.
3. Holde på to tanker i hodet samtidig - for å jobbe mot et mål og så justere det når vi får ny erfaring.

Jeg skal bruke meg og fiolinen som eksempel. Fiolin er en av de tingene de ikke går an å øve seg på uten å gjøre det. Går vi til engelsk har ordet praksis minst to betydninger. Det betyr å øve for å få til noe man ikke klarer helt enda, to practice, og det betyr å gjøre noe som vi gjør jevnlig. Alt vi gjør kan være del av en form for praksis.

Så jeg vil ha en praksis for å gjøre ting vi ikke er så god på - og det er noe man kan øve på, mens man øver på det man ikke er så god på.

Vi voksne gjør sjeldnere ting vi er dårlig på enn barn. Selv spilte jeg fiolin fram til slutten av ungdomsskolen. Da begynte det å bli veldig klart for meg at mine jevnaldrende som fremdeles spilte var veldig mye bedre enn meg til å spille. De var bedre også fordi de var mye flinkere til å øve.

På det tidspunktet hadde jeg fremdeles et fast tankesett. Jeg tenkte at man enten var smart eller ikke så smart, kanskje fordi læring var veldig enkelt for meg på ganske mange felt. Det er psykologen Carol Dweck som introduserte det uttrykket - og motsatsen er et vekst-tankesett. Hun forsker på barn, og har funnet ut at de som lykkes på lang sikt er de som holder ut med oppgaver de enda ikke får til.

Barn med vekst-tankesett har gode strategier på læring, og derfor fortsetter å prøve på ting som de ikke får til. De med fast tankesett kan gi opp, fordi de tenker at de bare ikke fikk det til fordi de ikke var flinke nok.

Og sånn var jeg med fiolin. Jeg oppdaga altså at de andre raste forbi meg, og konsekvensen ble ikke at jeg ble motivert til å øve mer, men at jeg slutta. I skolefagene skjedde det med meg litt seinere, når jeg flytta til Wales og begynte på IB og ikke lenger var blant de beste i klassen. Jeg kunne blitt motivert av at det endelig var noe å strekke seg etter. Jeg ble istedet sjokkert over at jeg ikke var så flink som jeg trodde, og jobba mindre med skole, ikke mer. 

Dette har jeg sjekka med ganske mange - det er ganske vanlig å slutte med ting i tenåra. Det kan det jo være mange grunner til, at man skal satse på noe annet, at man ikke liker det, osv. Men egentlig er det jo litt rart at vi syns at barn skal ha en smak av alt mulig på skolen for at de skal være innom ting, men for voksne så skal vi være så spesialiserte at vi skal holde på med få ting. Men vi lærer det til ungene, og vi voksne bør huske på det. Når man møter ting man ikke helt vet hvordan man skal løse, da kan man ikke gi opp. Man må ha gode strategier for å holde på med ting som man ikke får til… enda.

Det andre er at vi må ha med hele kroppen på å lære. Alle abstraksjoner må gjøres konkrete for at vi skal kunne begripe dem. Ikke nødvendigvis gripe med hendene, men det må være sanselig på måter som gjør at vi forstår det med hele oss, ikke som en redusert læresetning som kun er en reproduksjon av noe andre har lært.

Ken Robinson som forsker på læring, sier det ganske godt. Vi har utdanningssystemer som utdanner oss for gradvis mindre deler av kroppen. Det første vi kutter ut er beina - de fleste skolefag foregår på pult - men da har vi enda med oss hendene som skal tegne og skrive. Etter hvert kutter vi ut musikk og kunst og håndverk og gym og vi slutter å tegne. Helt til vi kommer oss opp til universitetsnivå der det er bare hodet vi skal fokusere på, og der er idealetprofessoren som bare trenger kropp for å frakte den sjenniale hjernen sin fra sted til sted.

Jeg kom ikke lenger i universitetssystemet enn til en doktorgrad i endringsledelse - så jeg er heldigvis fremdeles mer enn hjerne.

Noe av det jeg skrev om i avhandlingen var hvordan vi som kunnskapsarbeidere har utviklet oss til å være vårt eget viktigste instrument for arbeid. Når vi skal lære noe, så må vi fremdeles gå veien via sansene. Vi må gjøre ting konkret for oss selv. Vi må begripe noe, altså gjøre noe forståelig sånn at vi kan gripe fatt i det og finne ut hvordan og hva det nye betyr for oss.


Det tredje er at vi må utstå ubehaget det er å ikke være så god man kunne tenke seg, og det krever at man kan ha to tanker i hodet på en gang. 

Jeg kan fremdeles bli slått av mindreverdighetskomplekser når jeg ser at jeg ikke strekker til, og at det er så mange som er så mye flinkere enn meg på veldig mange områder. For det er veldig lett å tenke tusen tanker om hva man kunne ha gjort. Å gjøre de tusen tingene krever tid og innsats. Og dette er grunnen til at man må utstå å gjøre ting dårlig også på jobben. Det at man vegrer seg for å gjøre ting konkret, er grunnen til at man ender opp med handlingsplaner og strategier lange som vonde år som alle vet at man ikke kommer til å gjennomføre. Men skal ha fokus på det ene eller det andre, men uten konkrete handlinger betyr at ingenting er prioritert og som gjør at man egentlig ikke har en strategi som er gjennomførbar. Det vil si: man unngår å feile ved å ikke gjøre noen ting. Er ikke det en fiasko i seg selv? 

Men det er en digresjon. Skal vi gjøre noe, har vi valgt noe, vi har valgt noe vekk - og det må vi kunne holde ut mens vi lærer. Det er det jeg kjenner på når jeg spiller fiolin. Da jeg begynte etter jul var jeg mye dårligere til å spille enn jeg var da jeg slutta. Jeg hadde mye dårligere fingre enn ører, så jeg hørte jo at jeg ikke traff med fingrene der jeg skulle. Men jeg holdt ut den første tida, selv om jeg heller kunne malt kjellergangen. 

Jeg har fremdeles for dårlige fingrer til å lage den lyden jeg ser for meg i hodet. Og jeg har for dårlige ører til å alltid høre når jeg spiller skeivt. Det går ikke raskt nok. Og hvis jeg øver for mye, så får jeg vondt i skuldrene. Det er rett og slett masse å passe på - så jeg må fokusere på en ting av gangen. Av og til er det håndleddet. Av og til er det intonasjonen, og av og til spiller jeg fordi det bare er gøy.

Jeg har ikke tenkt å spille for noen - som voksen slipper jeg heldigvis å vise fram hva jeg kan på kulturskolekonserter. Jeg har bare tenkt å finne ut hva det betyr for meg å spille fiolin - og jeg er helt overbevist om at det å holde ut å spille fiolin dårligere enn jeg skulle ønske, hjelper meg å tøyle det ubehaget det er å være nybegynner i felter på jobb - slik at jeg ikke går i ekspertfella. Ekspertfella er det at man stoler på at det fins noen andre eksperter på noen andre områder, og det er noen andre som tetter hullene mellom min kunnskap og de andres kunnskap. Men det gjør det ikke, og dermed må vi være så gode på å være dårlige at vi klarer å se hvor det finnes hull i kunnskapen mellom eksperter.

Derfor trenger man en praksis å kunne gjøre ting mens man lærer - holde ut ubehaget - reflektere over hvordan man bruker innsatsen, og så justere seg inn til det beste man klarer.

Og det er kunsten for å gjøre noe dårlig.

Bli gjerne med - og fortell meg gjerne om hva du liker for å kunne forsette å være dårlig på noe!

Ja. Kommentarer må bli i kommentarfeltet på Positive avvik på facebook, for vettu hva, jeg forstår ikke denne bloggerløsningen min lenger. Men før jeg bytter plattform, så er jeg her og fortsetter å være litt amatør på publisering, for ærlig talt, jeg har nok av ting jeg kan trene på å være dårlig på!

Damer er jaggu ikke morsomme. Dette er grunnen.

"Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet." kom denne uka  ut på norsk, og på humoristisk vis viser Jon Ronson hvordan konsekvensene av en dårlig vits kan være alvorlige. Det kan koste deg jobben og ryktet og føre til massive psykiske problemer.  Det var det som skjedde med Justine Sacco da hun til sine 170 twitterfølgere skrev den dårlige vitsen: "Skal til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!" Ingen av hennes tidligere vitser hadde slått an noe særlig. Denne ble plukka opp av noen som ikke trodde det var en vits. Dermed var det jo et vilt rasistisk utsagn, som dessuten vitner om en total misforståelse av fysiologiske faktum om hvordan HIV smitter.

Dagens twitterfeed fra Justine Sacco starter slik.

Deliberate dyslexia as a de-signing practice

This is the abstract and introduction of a paper I presented at the EGOS colloqium in 2012. In 2011 I submitted a short essay based on the same data material called Action at the whining range. The 2011 version was not accepted. The 2012 version won a prize for That's interesting! This is still work in progress, so I'd happily take suggestions that would improve the paper, or indeed, make it more interesting.   

Abstract

A strong focus on the need for crisis for change to happen can overshadow efforts to keep change processes joyful and continuous. This paper introduces the practice of “deliberate dyslexia”: a deliberate misreading activity that creates new words and concepts. New concepts are explored through repetition through story and transformation to physical manifestation. This might be understood as a de-signing practice that treats language as an inexhaustible resource of inspiration – it is a sensemaking practice based on joy and abundance. The practice has multiple effects and may be discussed in several ways: the balance between exploration/exploitation, the difference between craziness and unproductiveness, and the transformation from initiative to institution.

Idéarbeid, positive avvik og en humørbonde.

Er det et lykkelig sammentreff eller en god sammenhengskompetanse som skal til for at to ting som er nær hverandre i tid eller rom får lov til å spille opp hverandre? Dette er historien om hvordan to hendelser lå så nær hverandre i tid at det gav tematikk til doktorgraden min.

Hendelse en:
Hva er det som gjør at bedrifter lykkes ualminnelig godt? Hva betyr det å være kreativ når resultatene må være gode gang etter gang etter gang?

Det er spørsmål som kommer opp og diskuteres når man snakker om idéarbeid - arbeid der det å komme opp med og utvikle ideer er viktig. Den som snakker om det er Arne Carlsen, og han var prosjektleder for et  forskningsprosjekt med samme navn - Idea Work. Det prosjektet inspirerte på sett og vis doktorgraden min. Nå har de kommet ut med bok, og Arne Carlsen kommer til Otium sanserom for å holde seminar i juni, og jeg sitter i Vedavågen og er opptatt med Vegard og lager ikke så mye nytt. Men da kan jeg jo mimre litt og fortelle deg hvordan det hele starta for min del.

Det var vår. Det var 2008, og det var en kveld jeg satt på flyplassen i Bergen og venta på et fly som var forsinka (de var ofte det den våren), og skulle hjem til Trondheim. Jeg var omreisende forsker på regional utvikling, og hadde etterhvert opparbeida meg en kompetanse på de snodigste prosjektene. Jeg jobba med flygende IFO-er og det å lage en reiselivsforening på Sotra, jeg jobba med Fiaskomuseet i Hemne, og nesten alt foregikk samtidig. Og der, mens jeg satt på flyplassen, leste jeg prosjektbeskrivelsen til Idea Work, som var et prosjekt der mine kolleger i Oslo skulle jobbe sammen med noen av landets mest kreative bedrifter, slik som Snøhetta og Statoil, for å finne ut hva de gjør for å lykkes.

Livet mitt var jobben på den tida, og jeg leste det for å holde meg oppdatert. Ikke visste jeg at jeg skulle møte det begrepet som jeg ble slått i bakken av da, og som har fulgt meg siden. Der, midt inne i en setning med mange flere ledd sto det at man skulle "oppmuntre positive avvik". Det slo meg umiddelbart som et fornuftig konsept som sier noe om motsetningene i nyskaping. Det skulle vise seg at jeg definerte det annerledes enn de som hadde inspirert Carlsen og co., men det tok det så lang tid før jeg fant ut at jeg allerede hadde tatt fullt eierskap til begrepet.

Jeg syns det var kjempemorsomt, faktisk, og tenkte at det doktorgradsstipendet som fulgte med det prosjektet, den ville jeg ha. Men hva skulle min vinkling være? Hva var det jeg ville skrive om?


Hendelse to:
Det er dagen etter hendelse en. Jeg var på vei ut til Frøya, på samling for optimistbygdene i Sør-Trøndelag. (Ja, du skjønner at jeg hadde alle de rare og morsomme prosjektene?). Jeg kom til å komme litt for seint, og i det jeg gikk av båten og skulle ombord i bussen så jeg en snodig skrue. Han var litt stor, hadde en diger, litt uformelig fleecejakke på seg. Men det viktigste med den jakken var ryggen. Over hele ryggen, i store bokstaver, stod det skrevet "OPPMUNTRINGSTILSYNET". Jaha, tenkte jeg - kan dette ha en sammenheng med optimistbygdene, kanskje? Jeg gikk bort til mannen og sa: "Jeg lurer på om du skal det samme stedet jeg skal?". "Nja", sier han, "jeg skal ut og se etter om det fins noen humøravvik på Frøya". Det viste seg at jeg hadde rett mann. Han het Geir Styve og holdt foredrag om hvordan man setter igang med det man har, der man er.

Geir Styve fortalte om sitt liv på Hjelmås, om å starte forretning med (for omverdenen) litt usannsynlig utgangspunkt. Han har en gård som er så liten at 99% av brukene i den størrelsen har lagt inn årene. Han ville leve av jorda si, og det skulle det masse prøving, feiling, og noen tilfeldigheter til at han begynte som humørbonde, med håndtam villsau, bekjemping av bygdedyr og oppretting av bygdedyrreservat og klassifisering av mennesker etter humørbondologiens lover. En mann som hadde lyktes, og som også lyktes som formidler av ideene sine i etterkant. Han hadde også skrevet boka "Båten blir til mens du ror", en slags "Ona Fyr" for småbedrifter - og den fikk jeg med meg.

Men den koblinga mellom humøravvik og positive avvik, og det å få de to til å henge sammen, det tente meg virkelig den gangen, og med prosjektforslag i den ene hånda og humørbondens bok i den andre hånda skrev jeg prosjektforslag til et doktorgradsløp om positive avvik i utvikling. Som navnet på bloggen her tilsier har begrepet fulgt med meg. Det er også fordi det ikke bare er meg som tenner på det, det kommuniserer ganske godt også.

Jeg søkte på stipendet om å bli en del av Idea Work-prosjektet til Arne Carlsen. Jeg var på intervju. Jeg fikk den ikke. Heldigvis slengte jeg også inn en søknad til NTNU sitt nyoppstarta prosjekt om opplevelsesnæring, og med noen få endringer passa det som hånd i hanske inn i deres planer.


Så sånn gikk det til, mine venner, at to hendelser kom så nær hverandre i tid at de fikk spille opp hverandre, og fikk forandre livet mitt iallfall.

Nå er det igjen sammenfall mellom humørbondens aktivitet og Arne Carlsens.

Idea Work-prosjektet er ferdig nå, og har blitt til en veldig flott bok, som selvfølgelig heter "Idea Work"

Jeg kjenner meg helt igjen, for jeg har jo utveksla litt med Idea Work-gjengen underveis. Men ikke så mye som jeg skulle ønske, jeg sliter fremdeles med det at livet har for få timer i et døgn.

Derfor skulle jeg gjerne brukt dagen 19. juni til å være sammen med Arne Carlsen når han forteller mer om funnene sine. Han er en god foredragsholder og prosessleder, i tillegg til å være en god forsker. Du kan fremdeles melde deg på kurset.

Geir Styve har jeg brukt mye tid på. Både sammen med ham, og sammen med det datamaterialet jeg har til å skrive doktorgrad om. Han kan du også møte om ikke så lenge, for han feirer ti år med å gi bort gratis foredrag, og det er mulighet til å gi en god begrunnelse med å gi bort foredrag - kanksje akkurat til deg? Sjekk ut facebook-sida hans: http://www.facebook.com/Humorbonden?fref=ts

Ja, jeg vet at jeg er inhabil - men nå vet du to ting som jeg savner ved å være i fødselspermisjon. Men du kan gå. Meld deg på!

Nå!

Motivasjonshåndarbeid!

Alle som skriver blogg er nok interessert i at det man skriver blir lest. Jeg også. Her om dagen var jeg på bloggurat og pinget bloggen min. Jeg tror det skal gi flere lesere. 

Etterpå fikk jeg et hyggelig forslag om tema for blogg. Håndarbeid eller trening. Arbeid og forskning er kanskje ikke så populært?

Det vi kan tåle av smertelig samarbeid og kollegial kritikk

Når jeg skriver om organisasjoner uten å jobbe med noen veldig normale organisasjoner er det alltid en fare at jeg lager til den normale organisasjonen som et vrengebilde, en stereotyp, en stråmann som egentlig ikke finnes. Derfor er det gull verdt å ha gode samarbeidspartnere som kan hjelpe til, korrigere, og bidra sånn at jeg faktisk treffer. 

Dette innlegget viser to aspekter ved samarbeid. For det første at det er viktig å ha samarbeidspartnere som er ærlige, men gir kritikk på en raus måte. Det andre er at kritikk kan gjøre vondt, men når det kommer fra en raus samarbeidspartner er smerten til å holde ut. I dette innlegget vil jeg fortelle dere om hvordan jeg samarbeidet med min søster Ragna. Hun døde altfor tidlig, og jeg tenker på det ganske ofte faktisk. Vi hadde det jeg vil kalle en raus relasjon. For det første var hun både diskusjonspartner, kollega og storesøster. For det andre fikk vi begge brynt oss - vi gav hverandre motstand, men endte alltid opp som venner. 

Jeg tror ikke at jeg hadde fått jobb som forsker for snart ti år siden hvis hun ikke hadde hjulpet meg med å løse oppgavene jeg fikk før jeg ble ansatt. Til min første forskerjobb ble jeg først utsatt for et fem-timers intervju, men etterpå var de enda usikre på om jeg var så analytisk anlagt som de kunne ønske seg. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg hadde hatt det strålende på intervjuet og fått slengt ut den ene ideen etter den andre uten å trenge å være særlig kritisk. 

Jeg fikk tilsendt 14 sider intervjumateriale fra en industribedrift. Jeg hadde aldri jobbet analytisk med en bedrift før. Jeg hadde min erfaring fra frivillig arbeid, og dessuten var jeg menig lystekniker på teateret på det tidspunktet. Jeg leste og svettet og analyserte - hva var det som foregikk i intervjuet? Det gjorde det ikke bedre at jeg fikk materialet fullstendig uten kontekst, det var opp til meg å gjette hva det var jeg burde fokusere på. En glipp, kalte de det etterpå.

Eksempelet var en bedrift hvor ledelsen sammen med en konsulent hadde tenkt ut noen kloke tanker om hva framtida kunne bringe, og så satt de igang med prosjektet uten å egentlig forankre det blant dem som skulle gjennomføre. Det var vel egentlig konsulenten som hadde hatt mesteparten av ansvaret for ideen, og han hadde entusiastisk vist fram noen muligheter, fått testa dem ut med ledelsen, som syntes det var spennende. Men jeg tror ikke at folka i bedriften i stor grad hadde bidratt i ideutviklingen. Og de ansatte hadde iallfall ikke bidratt: det kunne virke som om det hadde stranda på grunn av at de ansatte ikke helt så poenget.

Det var som om konsulenten hadde funnet det magiske teppet, tatt seg en fantastisk tur med ledelsen på slep, og så kommet med noen planer, uten å invitere noen flere opp på teppet med seg. Dette husker jeg, for det var den endelige analysen min. Men før det hadde jeg en foreløpig analyse som jeg nok har fortrengt. For jeg husker godt responsen jeg fikk når jeg delte den første analysen. Jeg delte det jeg hadde skrevet med søstera mi, Ragna, før jeg skulle sende det inn til mine potensielle kolleger.

Ragna hadde jobba som ingeniør i industrien i mange år. Så slutta hun i jobben sin og begynte å studere sosialantropologi - hun fulgte i mine fotspor. Det betydde at vi kunne snakke sammen om de samme tingene, men fra helt ulikt synspunkt. Hennes respons på analysen av industribedriften var latter. Høyt og lenge. "Tror du virkelig at det er noen i vanlige jobber som oppfører seg slik du beskriver her - at de gir ut oppgaver som kommando heller enn som forespørsler? Det er ikke en gammeldags militærorganisasjon du beskriver, og du kan heller ikke anta at det var det."

Det var nemlig slik det så ut for meg som leste et intervju, og måtte gjette meg til hva som hadde skjedd, uten industri-erfaring i det hele tatt. Ragna var treffsikker, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg ikke helt klarte å le. Det gjorde ganske vondt, faktisk. Det kan gjøre vondt å ta feil. Da var det ganske heldig at jeg har fått lært sånne ting av ei søster som jeg visste at brydde seg, og ikke en eller annen velmenende bedreviter uten annet forhold enn det kollegiale. Altså sånne som setter det på plass med "sånn gjør vi det ikke her" når du kommer med ideer. Sånne har jeg både lært meg å lytte bedre til. De er viktige å få med seg og man må tilpasse ideene sine til dem, og samtidig må man få en distanse til den ubehagelige posisjonen de setter en stakkars ide-innehaver i.

I analysen fikk jeg putta inn noen "som om" og noen forbehold, beskrivelser som viste at jeg skjønte noe av hvilken kontekst intervjuet kunne ha vært i. Det må ha fungert, siden jeg fikk jobben. Det å få diskutert ting, kan gjøre argumentene mer robuste, siden motforestillingene mot dem er innbakt i teksten. 

Ragna skrev hovedfag i sosialantropologi om hvordan det er å være i en utsatt gruppe på en arbeidsplass. Hun skrev om kvinner som jobbet offshore, og hvilke teknikker de brukte for å bli hørt på en mannsdominert arbeidsplass. Etterhvert fikk hun seg en forskerjobb, i instituttsektoren, akkurat som meg. Vi fortsatte å diskutere. Det var kanskje en del ting vi fikk diskutert på fritida som demmet opp for at man som oppdragsforsker ikke har så god tid til å ta de dyptgripende samtalene på jobb. 

Dersom man har noen å dele med, som deler av tida si, får man skjerpet seg, og resultatet blir bedre. Ragna var  en av mine første samarbeidspartnere av typen som jeg kjenner såpass godt at vi diskuterer alle typer problemstillinger, litt på utsiden av det man skal. Da fungerer samarbeidet både som trening på å ta kritikk og  som videreutvikling av problemstillingen. Man trenger rause relasjoner for å kunne utholde kritikken, selv når den er godt ment.

Kanksje er det sånn at samarbeid gir bedre resultater når man tør å være sårbar underveis? Jeg vil veldig gjerne ha dine kommentarer!

Dette blogginnlegget er på en måte oppfølgeren til innlegget  Raushetens tid og rommet for kritikk, Så har jeg skrevet videre på det slik at det ikke er så privat som det var i første versjon.

Når får du tid til å tenke?

Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke." 

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?

Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.

Avfall og avvik. Det henger sammen!

Hensikten med standardisering er å ha kontroll. For en som frakter og selger varer er det en fordel at maten har lik størrelse. Transporthensyn er en ting, men at vi som forbrukere skal ha attraktive matvarer burde være unødvendig. En forandring krever at vi venner oss til å tenke på avvik også som positivt. 

Under litteraturfestivalen i Skudeneshavn, var fokuset på matavfall og matsløseri. En av innlederne var mataktivisten og historikeren Tristram Stuart, han kan snakke godt for seg, slik foredraget under viser (varighet: 18 minutter - verdi: høy)

I et lite bryggelokale var rundt 100 mennesker samlet for å spise mat laget av ting lokale Coop-butikker ville kastet. Og for å høre på Tristram Stuart, introdusert som en av verdens viktigste mataktivister. Han er lett å la seg inspirere av - ikke minst fordi han har sjokkerende data som det er sjokkerende lett for oss å gjøre noe med. 

Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

Lucky Næroset – Symbolet for mange annerledestenkere

Doktorgraden min handler om positive avvik som driver utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten utelukkende gjennom å snu ting på hodet.

På samme måte som jeg holdt på med det jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell. Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen, sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.

Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

Innovasjon i formidling og foredrag

Denne videoen fra Arendalskonferansen - om innovasjon i offentlig sektor - dukka opp i facebook-feeden min i dag. Det er Trude Arnesen, direktør i KS som er stemmen bak. På 3 minutter får hun fram noen hovedutfordringer for innovasjon i offentlig sektor. Jeg ville nok ha lagt til noe med bakgrunn i mine studier, Kirsti Jensen kunne lagt til enda mer fra sine - men å tørre og prøve og å ha mot til å stå for alternative løsninger er så godt som noe jeg kunne ha sagt selv - og på tre minutter rekker man ikke mer enn dette. Men dette blogginnlegget skal ikke handle om innholdet. For interessant nok er også den korte og tegnede foredragsformen en innovasjon det er verdt å dvele litt ved.

Torvet skal landes!

I dag har jeg vært en av mange prosessledere som har stått på Torvet i Trondheim for å få tak i folkets mening om torvet som er under planlegging. Det er fremdeles mulighet til å legge inn sin mening på http://torvetitrondheim.no/ - med ulike tema.

Jeg blir faktisk litt varm i hjertet av at byen min kjører en skikkelig medvirkningsprosess og har lovt at det folk mener skal bli hørt, synliggjøres og være en del av grunnlaget når det skal være arkitektkonkurranse. Det kunne vært enda flere folk som hadde engasjert seg - det var massevis av arkitekter, designere og andre fagfolk som hadde fått med seg muligheten, men det kunne godt ha vært enda flere vanlige folk som hadde kommet med sin mening.

Noen sa akkurat det - "jeg er ikke landskapsarkitekt - jeg har ikke noe å bidra med. Da er jobben vår som prosessleder å forklare og veilede slik at vedkommende både får trua på at de har noe å bidra med, og å inspirere slik at de faktisk kommer med egne ønsker og visjoner.

Jeg blir veldig sliten av å legge til rette, og i dag har jeg gjentatt meg hundre ganger. Men det gjør godt å ha hatt såpass med kontakt, å treffe så mange ulike mennesker, og ikke minst, få høre om alle de tankene folk har å komme med. Det gir meg trua på den menneskelige kreativiteten, og at alle skulle få muligheten til å fabulere innimellom.

Og hvis du ikke har gjort det ennå, så kan du gå inn på nettsida - innspill som kommer innen utgangen av 7. juni blir også med som en del av medvirkningsprosessen. Hurra!

Hvor ble det av oppskriften? Om sprikende tenkning som viktig ingrediens for kreativitet

Den individuelt orienterte kreativitetsforskningen kan gi oss noen gode begreper på hvordan man går igjennom en kreativ prosess. I dag er temaet divergent og konvergent tenking, i vanlig språk kan vi si at det er å tenke henholdsvis sprikende og samlende. Sprikende tenking er der hvor man bare kobler sammen ting i vilden sky – et eksempel som ofte er brukt på hvor divergent man klarer å tenke er «Hvor mange bruksområder ser du for en binders eller murstein?» Det er forresten veldig lite kreativitet i de eksemplene, folk snakker alltid om enten binders eller murstein.