Jeg har ikke kognitiv svikt!

Det er kanskje en merkelig ting å si. Akkurat nå gjør disse få ordene meg lykkelig. Eller rettere sagt, jeg er i situasjoner hvor jeg kjenner at det er disse ordene som beskriver den boblende følelsen jeg har i magen. Jeg sier det, mest til meg selv, ganske ofte.

Kanskje det blir litt mer forståelig hvis jeg sier: «Jeg har ikke kognitiv svikt - lenger»?

Før jeg ble syk, visste jeg ikke at overbelastning også kan påvirke evnen til å tenke klart. Det gjør det. 

Det er faktisk mulig å kjøre seg så langt ned på felgen at man mister hukommelsen, konsentrasjonsevnen og dømmekraften attpåtil. Ikke bare er det mulig. Det er vanlig, lærte jeg etter hvert.

Jeg vet ikke hvorfor bilmetaforer appellerer sånn til meg for tida. Kanksje er det fordi minnet av min første ordentlige bil sitter sterkt. En Dodge Dart Custom fra 1974. Han hadde rekkesekser satt på skeiva, - en slant six, som det kalles. Sofa og rattgir, og jeg hadde utsikt gjennom rattet, halve synsfeltet dekket av det lange panseret. Båndfjærene gjorde at han duva rett over bakken, og fortjente kjælenavnet Landeveisskipet.

En sånn. Bortsett fra at min var i fargen Sherwood Green. 

Flinke piker lager ikke lure løsninger

I fjor tok sykefraværsdebatten helt av rett etter jeg hadde skrevet en kronikk som ble så godt lest at den havna på nrk ytrings årsbeste-liste. Alle har en mening om kvinners sykemeldinger, om det er fordi flinke piker ikke er dyktige damer, at de ikke har lært å prioritere, eller at de har en trippel byrde på seg. Den ene byrden er selvfokusert og handler om fasaden - perfekt kropp, hus, barn. 

Jeg tenkte så mange ting jeg syns er fascinerende med dette temaet - men jeg klarte ikke fokusere, for jeg var jo så sliten at jeg hadde manglende sjelsevner. Jeg klarte heller ikke å kjenne meg igjen i de rådende forklaringer på hvorfor man blir så sliten, selv om jeg prøvde.

Å nyte utsikten herfra

 Nå som jeg har delt det mest pinlige og skammelige i livet med den lille delen av verden som leser norsk, tenker jeg at jeg nå har kommet så langt at det er greit å dele oppturene også. Rett og slett fordi jeg har møtt på folk på gata som legger ansiktet i triste folder og lurer på hvordan det går med meg. Og mens det var fint før, så passer det ikke lenger med veldig triste folder. Dessuten fins det forskningsmessig belegg for å si at det er egentlig desto viktigere å dele oppturene siden det negative gjerne veier tyngre. (Se her: En god dag på jobben - jeg tror det er en link der. Finner du den?)

Det går bra. Denne uka er jeg offisielt på jobb for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg har ikke gjort noe annet enn å se på bøkene mine. Jeg har prøvd å se på noe av det siste jeg gjorde, men jeg klarer ikke helt forstå hva det var jeg holdt på med. Men det gjør ingenting, for jeg er på kontoret. Jeg grugleder meg til å nærme meg stoffet mitt på nytt.

Sist uke var jeg hos legen fikk jeg sette et digert kryss i taket. Jeg er ikke helt på topp enda, og jeg må fremdeles passe på at jeg ikke gjør for mye. Men jeg er på vei oppover.

Mopp og Mikko elskar dyr! Men kven er Mopp og kven er Mikko?

Nå forstår jeg historiene i alle bøkene til to-åringen. Det gjorde jeg ikke for tre måneder siden.

Nå forstår jeg og ler av spøker jeg ikke har hørt før. Det var en utfordring for to måneder siden.

Nå kunne jeg kanskje til og med improvisert og klart å lede mennesker på jobb. Det klarte jeg ikke for fire måneder siden. Men det skal jeg ikke finne ut heller på ei stund.

Nå er det nå. Nå skal jeg jobbe nesten halvt, og bli kjent med det nye kontoret mitt.

Det vil si: jeg skal være på kontoret. Jeg skal tenke på denne jobben som en hvilken som helst annen tilstede-jobb, selv om det egentlig ikke er det. Jeg skal klare å være her en del hver dag. Men enda forstår jeg ikke helt hva det var jeg holdt på med, og jeg sliter med å lese tung tekst. Det spiller ingen rolle, jeg vet at det kommer.

For ei uke siden hadde jeg en ny tanke. Det var så deilig at jeg ikke trengte å skrive det ned. Det gikk opp for meg mens jeg satt på flybussen inn til byen: denne tanken har jeg ikke tenkt før. Den handler ikke om å være sykemeldt. Den handler om avhandlingen min. Den er kanskje banal når jeg skriver den ut, men det spiller ingen rolle, for det er en ny tanke!

Allerede et par dager seinere ble jeg så glad i kroppen min. Den kan gjøre fantastiske ting! Før jul klarte jeg å komme meg opp i skulderstående på en yogatime, og på neste time hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke klarte noen ting. Sist uke var jeg på flere yoga-timer. Det jeg har trent mest på det siste halvåret er å holde igjen. Ikke presse meg for å få ut treningsnytten, for det er ikke så viktig som å porsjonere ut energien slik at jeg ikke går i kjelleren etterpå. Men sist uke lyttet jeg til kroppen, og likevel klarte den en videre-time med letthet. Riktignok en "myk yoga videre"-time, men likevel.  Etterpå var jeg så lett at jeg nærmest fløy hjem.

Hjem til en tom leilighet. Familien har flytta til Karmøy, jeg også, og har blitt pendler.  Det er veldig, veldig deilig for sykmeldt småbarnsmor å få pause. Å få dusje hver morgen. Å få sove ut fra min kropp. Å ikke bli hoppet på. Å ha bare meg å tenke på.

Jeg var litt bekymret for at jeg ville samle opp en del dårlig mor-poeng på forhånd. Men når jeg kjenner på framgangen jeg har hatt den uka jeg har vært her aleine kan jeg ikke tenke meg en bedre bruk av tida. Og mine barn har en fullt kompetent pappa, som jeg skal være god støtte for når jeg kommer hjem. Bedre enn før jeg dro.

Sakte. Veldig sakte,

Går det fremover.

Oppover.

Omsider.

Jeg er ute av kjelleren for lengst.

Oversikten, den lar vente på seg.

Og i mellomtiden nyter jeg utsikten.

Herfra.

Her er jeg

Nå. 

Tilstedeglede i 3. etasje

Virkelig? Bare tiden til hjelp?

Jeg er stolt av at jeg klarte å skrive av meg skammen ved å være sykmeldt i kronikken fra sykemeldt småbarnsmor. For meg var det en lur løsning, men altfor seint. 

Jeg er fremdeles sykmeldt. Og jeg vet ikke når det ender, for jeg er fremdeles et ullhode som springer ofte på do. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive av meg utålmodigheten også.

I dag hadde jeg legetime. Jeg ble overlevert fra min vanlige lege til en legestudent. Min vanlige lege mente at det var bra for meg å snakke med studentlegen, eller omvendt. Hun er helt klassisk utladet, sa han om meg. Helt klassiske symptomer - både fysiske og psykiske. Men så har hun i tillegg en faktor som gjør henne spesiell. Hun intellektualiserer over sin egen tilstand, hun har nok litt for mye distanse til det som skjer med henne, men så gjør hun det også på en veldig bra måte. Dette er kanskje den eneste gangen du har fått kjennskap til pasienten og tilstanden hennes gjennom media før du treffer henne.

Personlig reboot - herfra går det bare oppover.

Den siste uka har jeg vært helt i kjelleren, sånn energimessig sett. Jeg har hatt den mest leste saken på nrk.no i flere dager, jeg fikk prøvd meg på direkten i Dagsnytt Atten, og jeg fikk lov å synse om situasjonen både for meg og for landet i intervju med en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Dessuten har jeg vært på arbeidstrening og holdt foredrag for 20 ivrige sjeler om kunsten å mislykkes. Jeg syns jeg mislyktes sånn rimelig bra med det.

Likevel kjennes det godt å være meg.

Jeg har fått bekreftet at jeg har noe å bidra med, men også at det er veldig fornuftig at jeg fremdeles er sykmeldt. I dag kom jeg inn på legekontoret, og først skal vi spise sjokolade, for jeg er veldig stolt av deg, sa legen. For lenge siden gjorde han et lite rituale med meg. Jeg burde få med meg et sykmeldingsskjema, sa han, men det var noe jeg burde gjøre først. Han skrev "Dårlig samvittighet" på en lapp, og satte søppelbøtta foran meg. "Hva gjør du med denne?" spurte han. Pliktskyldigst rev jeg lappen i biter og heiv den i bøtta.

Oppfølging til "sykemeldt småbarnsmor"

Nå har jeg stått fram til hele verden  NRK ytring og Dagsnytt Atten og sagt:  "jeg er sykemeldt fordi jeg er sliten". De ordene har jeg som regel sagt med tårevåte øyer. Selv i situasjoner hvor jeg har tenkt: nå må du da takle dette, det er jo helt legitimt å være sykemeldt, har tårene presset på. Til folk jeg er fortrolige med er det greit. Til en del andre har det vært veldig veldig flaut og personlig, det at jeg ikke har klart å holde tårene for meg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli nå. Jeg har fremdeles ikke så mye å gå på, jeg takler ikke alle reaksjoner.  De fleste reaksjoner har vært utrolig positive. Jeg har fått så mye kjærlighet at om jeg roter til med mine akademiske jobbutsikter får det bare være.