Jeg har ikke kognitiv svikt!

Det er kanskje en merkelig ting å si. Akkurat nå gjør disse få ordene meg lykkelig. Eller rettere sagt, jeg er i situasjoner hvor jeg kjenner at det er disse ordene som beskriver den boblende følelsen jeg har i magen. Jeg sier det, mest til meg selv, ganske ofte.

Kanskje det blir litt mer forståelig hvis jeg sier: «Jeg har ikke kognitiv svikt - lenger»?

Før jeg ble syk, visste jeg ikke at overbelastning også kan påvirke evnen til å tenke klart. Det gjør det. 

Det er faktisk mulig å kjøre seg så langt ned på felgen at man mister hukommelsen, konsentrasjonsevnen og dømmekraften attpåtil. Ikke bare er det mulig. Det er vanlig, lærte jeg etter hvert.

Jeg vet ikke hvorfor bilmetaforer appellerer sånn til meg for tida. Kanksje er det fordi minnet av min første ordentlige bil sitter sterkt. En Dodge Dart Custom fra 1974. Han hadde rekkesekser satt på skeiva, - en slant six, som det kalles. Sofa og rattgir, og jeg hadde utsikt gjennom rattet, halve synsfeltet dekket av det lange panseret. Båndfjærene gjorde at han duva rett over bakken, og fortjente kjælenavnet Landeveisskipet.

En sånn. Bortsett fra at min var i fargen Sherwood Green. 

En ting er å kjøre litt på felgen. Men hva når du ikke tar tak i felgkjøringa, og kjører videre? Du ødelegger ikke bare  dekket, men hjulet, og litt av understellet også. Og jo lenger man kjører seg ned, jo lenger tid tar det å bygge seg opp igjen.

Jeg visste ikke at det gikk an å kjøre seg så langt ned som jeg gjorde før jeg ble sykmeldt. Jeg kuttet vekk og kuttet vekk på aktiviteter, men like fullt var jeg fremdeles ofte sliten, og ikke i stand til å tenke som før. 

Jeg trodde arbeid var den beste medisinen. Mens ting stormet rundt meg i det private, gikk jeg på jobb for å få litt ro. Men arbeid kan være grasstrået vi klamrer oss til når alt raser rundt oss. Det er å skyve problemene vekk. Jeg gjorde dessuten en skikkelig dårlig jobb, det oppdaget jeg i sommer. Da hadde jeg endelig overskudd og evne til å vurdere innsatsen min.

Kjører du deg langt ned på felgen, og fortsetter å kjøre på, ja da ødelegger du mye mer enn bare felgene. Blant andre ting kan bremsene også ryke. En kognitiv svikt er ikke lett å innrømme, også fordi det er en ond sirkel. Du ser ikke at du er svekket fordi du er svekket.

Dersom vi kunne snakke om dette litt tidligere, løftet tabuet, kunne vi kanskje kjent det igjen tidligere. Det har gått to år siden jeg fikk mine første symptomer. Nesten halvannet siden jeg ble sykmeldt. Ett år siden jeg skrev om å være fiaskoen selv i kronikken "Sjølmelding frasykemeldt småbarnsmor". Fire måneder siden jeg var ferdig på fire ukers rehabilitering på Hysnes helsefort. Mange ressurser har blitt brukt på meg siden jeg ble syk. Mine egne, familiens, og samfunnets ressurser.

Jeg er jeg fremdeles ikke i stand til å jobbe fullt. Jeg må virkelig passe på, og husker godt en bilmetafor for kreativt arbeid. Vi må starte sakte, og så girer vi ned. På den måten får vi fullt dreiemoment for å kunne bevege oss i kreativ retning. Så lenge jeg gjør alt sakte, så kommer jeg meg fremover. Med en gang jeg kjenner stresset komme, da begynner jeg å gå på tomgang. Så da er det å gire ned, og prøve på nytt. 

Det er så godt å kjenne på at det faktisk av og til fungerer i toppen igjen. Den deilige smaken av honning har likevel en bismak. For oss dette gjelder, snakker vi om en drøy lærepenge. Hvor mye av det kunne vi ha unngått?

Jeg har fremdeles mange spørsmål. Hvordan skal vi kunne nå igjennom til folk som har tatt på seg skylappene og dundrer i vei på felgene som jeg gjorde? Hva hvis disse folkene ikke skriver doktorgrad, men er endatil ledere som går på jobb med dårlig vurderingsevne? Hvor store er kostnadene da ved at folk som ikke har noe å gjøre på jobb, går på jobb?

Jeg har ikke svarene. Men jeg vet en ting. Jeg har ikke tapt en ting på å dele opplevelsene mine.

Jeg har fått mer forståelse enn jeg syns jeg har fortjent, og det takker jeg deg og alle andre som har fulgt sykdomsforløpet mitt for.

❤❤❤Tusen takk! ❤❤❤

Kanskje du visste om kognitiv svikt allerede. Kanskje har du flere svar enn meg? Eller kanskje du kjenner noen som burde ha lest denne? Kommenter, og del gjerne!