Nei, nei, nei! Ingen kan standardisere glimt i øyet!

Hvis det er noe jeg har lært etter å ha studert inspirasjonsforedrag med innhold i mange år, er det at humøret ikke kan være toppstyrt. 

Jeg har også lært at toppstyring med humør er en feil som blir gjort. Ikke ofte, men når det gjøres så bringer det på det rene at en del av det menneskelige ikke kan standardiseres. Eksempelet nå er rektor på Haugerud skole som har laget et dokument med 172 regler som blant annet forteller at elevenes hjerter vinnes fordi den profesjonelle lærer skal være tett på med et glimt i øyet.

Det gleder meg hver gang ledere gjør den type feil. På samme måte som at voldsutsatte kan bli overlykkelige av at den truende og voldelige partneren endelig slår på måter som gir blåmerker og brukne bein sånn at man har noe å vise til når man går til politiet. Jeg håper det er litt godt for de ansatte på skolen. Det bringer dævelskapen ut i dagen, og for meg som forsker er det gøy, gøy, gøy! 

Det at humor alltid finner seg i nærheten av en grense, gjør at det er svært uegnet for institusjonalisering. Humor har nesten alltid en dobbeltbetydning, i og med at det viser at noe er sant, men ikke sant, samtidig. Humor er en kunst, og kunst balanserer alltid mellom det banale og det totalitære, sier Pierre Guillet de Monthoux (2004). Det banale er det plumpe, det som alle vet. Det totalitære er overgrepet som krever at du tilpasser din egen gode smak til regimet. Dette er godt illustrert av Dag Sørås i lørdagens episode av Sannhetsministeriet på P2. Så bra var det at jeg har skrevet ned det han sa*:

I fjor så jeg LEGO-filmen på kino  sammen med sønnen min, og det var et overraskende intelligens harselas over en dystopisk diktatorstat hvor alle er overfladisk lystige hele tida. Hovedpersonen er en relativt tanketom, men glad kar, som starter hver dag med å lese i en manual om hvordan man oppfører seg i sosiale settinger, før han går gjennom sjekklista: slik vil du passe inn, få alle til å like deg, og alltid være glad. Hele befolkninga er besatt av låten "alt er helt utrolig", og selv unger skjønner at dette ikke er noe idealsamfunn.

[videoen er på dansk -  sånt blir bare bedre på dansk - alt er super duper!]

Noen som ikke kan ha sett ironien her, er ledelsen ved Haugerud skole i Oslo.[ ...] De driver med potensielt ulovlig knebling av sine egne ansattes ytringsfrihet. Det er en instruks fra 2013 som omsider har nådd allmennheten denne uka, etter at facebookgruppa "Foreldreopprør mot Osloskolen" satte fokus på saken. Powerpoint-presentasjonen består av intet mindre enn 172 regler og ble revidert for det inneværende skoleåret. Og tittelen: "Standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole", den forbereder deg ikke på galskapen som følger: side på side med instrukser som virker som sitat fra den nevnte legofilmen.

Det jurister og menneskerettighetseksperter har fokusert på, er punktene som krever de ansattes udelte lojalitet til skoleledelsen, at ansatte alltid skal være enige utad, og at lærerne ikke skal prøve å forandre noen interne strukturer. Eller, som ledelsen selv skriver, "du forstår at vi jobber i et politisk system hvor vi har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Vil du påvirke det, gjør du det gjennom stemmeseddelen." Hold kjeft og gjør det du får beskjed om, med andre ord. Og husk også at "Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør. Vi forventer at du har fått nok mengder søvn."

Det mest bisarre og forstyrrende delområdet i hele instruksen, er for meg allikevel seksjonen "Godt humør". Her lærer vi blant annet at

"Et smil er avvæpnende og sprer energi", 

og at

"Det er fint hvis du har litt selvironi og tør å by på deg selv".


Om disse oppfordringene ikke var klare nok så bys det også på eksempel. Et par grep du kan ta for å oppfylle standarden for den profesjonelle lærer på Haugerud skole, er at du

"bidrar til at pauser blir noe som løfter alle og gir en vitamininnsprøytning."

Under delområdet "Å vinne elevens hjerte" så bes den profesjonelle lærer blant annet

"å være tett på, men med glimt i øyet".

Og

"Personlig, uten å være privat".

[…]


Andre punkter er bare uforståelig. Så jeg skjønner ikke helt hva som menes med

"du er inneforstått med kraften i alle."

Noen regler er også på engelsk, som

"Know thy impact" 

og min personlige favoritt: 

"Du lever etter mottoet High roof - No ceiling".

Nå er jo roof og ceiling det samme, så hvorfor det ikke bare heter "no ceiling" er for meg uklart, men vi ser her en åpenbar inspirasjon fra folk som Märtha Louise, og Kim Jong Il.

[…]

Det vi har lært, er at den gjennomsnittlige lærer har like mye selvråderett som en LEGO-figur."

Her trenger vi nesten ikke betraktninger fra Sørås for at reglene skal bli morsomme. (Klammene [...] viser at jeg har latt være å skrive ned noe mer.) Den jobben han har gjort med å plukke ut regler, er god nok for å vise at dette er helt hinsides. Hvorvidt rektor på Haugerud skole, altså forfatteren av instruksen, ser galskapen i dette, vet jeg ikke. Men han har en dårlig forståelse av hva godt humør og selvironi er for noe, om han tror at dette kan skrives ned i tekst, som rutiner.

Alt det han sier, er jo fine ting, så hvorfor blir det så galt? En standard bør per definisjon være så entydig som mulig. Du kan bare ikke inspirere og standardisere på én gang - for inspirasjon appellerer til det unike i hvert enkelt menneske, mens det standardiserte skal ensforme uttrykket, skit i hva man mener for øvrig. Det klarer de å uttrykke i regelen om å påvirke gjennom stemmeseddelen. "Vi bryr oss overhodet ikke om hva du som person mener, så lenge du utfører jobben tilfredsstillende og stille", kunne det like gjerne stått. Det å engasjere seg anses som rusk i maskineriet. Det ser ut som om rektor kunne tenkt seg å bytte ut lærerstanden med roboter, omtrent som i bilindustrien.

Akkurat som i bilindustrien organiserer vi skolegangen etter årsmodell.  Elevene er tomme containere som kommer på skolen hver dag for å fylles opp av kunnskap, man får også til å forklare forskjeller med den modellen. Hvis man ser på at ulike containerne er av litt ulik størrelse og utførelse , er det naturlig at det er litt ulikt hva de tar med seg hjem av kunnskap.

Men så er det bare det, da, at de fleste har gått bort fra container-metoden for læring. Mennesker er ikke som programmerbare maskiner. Rektor på Haugerud skole har skjønt det også, derfor begynner han med regler for humør, glimt i øyet,  og det litt mer uhåndgripelige med menneskers kunnskap.

Det som er genialt med at han har skrevet regler for godt humør, er at de viser at han virkelig ikke har skjønt at humor, humør og selvironi er typer kunnskap som ikke egner seg for nedskriving. Det blir banalt og selvinnlysende ELLER totalitært, og faktisk, og utrolig nok, begge deler på en gang. Denne typen kunnskap er nemlig ikke entydig, ellers hadde det ikke vært inspirerende eller morsomt.

For at vi skal kunne la oss inspirere, eller le, av  noe, må det være rom for at vi skal kunne henge oss på på ulike måter. Det treffer akkurat deg fordi du ser det på en måte som jeg ikke ser det på. Du tenker at det er helt perfekt for deg, og om jeg tilfeldigvis blir truffet av det samme, selv om det er på en litt annen måte, borger det fellesskap og det som er fint når vi snakker sammen.

Det kan faktisk en regel aldri gjøre!!!!!!

Jeg har noen eksempler fra studiene mine. Livsverkene er en allianse av folk som sier at de bruker humor, galskap, fantasi og mot for å skape bygdeutvikling, og det har gitt en del fiffige resultater. Så fiffige at de får lov til å fortelle om det for organisasjoner. De får faktisk betalt en halv månedslønn for å snakke til folk som er betalt for å høre på, så det er ikke noe som foregår helt på siden av organisajonslivet heller. Galskaperne, et par stykker fra Hasselvika, har vært på mange skoler for å inspirere folk til å finne på og gjøre nye ting.

Galskaperne har skapt verdens første fullskala sytebane. Der har de arrangert landssyterstevne. De har faktisk fått gjennomslag i kommunestyret for å omregulere den nedlagte skytebanen etter forsvaret til nasjonal sytebane. Der får man syte i kontrollerte former. Du skjønner at syting, akkurat som skyting, kan jo være en ganske farlig aktivitet, og for å unngå sniksyting er det viktig å ha en arena. Den offisielle statusen gjør at en eller annen kommunebyråkrat har vært nødt til å finne ut hvilken farge sytebane har i kommuneplanen. Dette tyder jo på at det er mulig å forandre på kommunedelplaner dersom man bare vil, og at reglene er der for folk. Samtidig er det viktig at det er et lite, privat initiativ. 

Flere steder de har hatt foredrag, har de ansatte i ettertid laget lokale sytebaner (med teip og skilt). Det er kjempemorsomt dersom det er på eget initiativ, det gir liksom en følelse av makt at man bare kan lage seg sitt eget sytefelt. Men det kan slå tilbake om ledelsen finner ut at det er deres verktøy. Hvis ledelsen begynner å motsi med kritikk med at den hører hjemme på sytebanen, da er det ikke morsomt lenger. Ikke for den som har reell kritikk å komme med, og forhåpentligvis er latteren litt emmen for de som er rundt - det er ledelsen som har funnet et nytt maktmiddel.

Det er samme greia med oppmuntringskort. Folka i Livsverkene, altså alliansen, utfordret hverandre på å levere ut så mange oppmuntringskort som mulig. De laget seg regler som at oppmuntring må være konkret på hvilke handlinger som oppmuntres. Da må man se hva det andre mennesket gjør for å levere ut et - du er fin eller snill er altså for generelt - til deres type oppmuntring.

Det er kjekt å få et overraskende oppmuntringskort. Selv har jeg fått to, og begge var skikkelig fine å få. Den dugnaden kan hver og en ta del i, på eget initiativ. Men det blir ikke morsomt når ledelsen bestemmer at de ansatte skal skrive oppmuntringskort til hverandre og kundene. Alt som var av gøy blir borte når jeg MÅ finne på noe positivt å si, eller når jeg vet at den som gir meg oppmuntring er pålagt å gjøre det. Fysj!

Hvis man skal ansette mennesker i organisasjonene sine, bør det være plass til både humor og inspirasjon. Men det er det som er greia, man kan ikke på forhånd si hva den skal bestå av. Plassen til å gjøre feil, prøve seg fram og ha det moro underveis kan ikke være fullstendig definert på forhånd.

Da rektor på Haugerud skole sauser sammen et så sprikende dokument, håpet han kanskje på at han skulle være beskyttet av det han skrev om lojalitet. At han kunne beskylde de ansatte for å opptre illojalt dersom de kritiserte instruksen. Heldigvis går det ikke i lengden, og saken kom opp i media. Og tusen takk til Dag Sørås som plukket ut de virkelige kjøttfulle bitene av reglene sånn at jeg fikk noe å tygge på.

Hva med deg? Jobber du et sted hvor det brukes ressurser på rare måter? Da er du ikke alene. Ta det fram og harseler med det - om du ikke når fram med kritikken din, har du det iallfall moro på veien! Lykke til :-)

  

*Jeg hører selvfølgelig ikke på radio hver lørdag, men jeg har fått en ny favorittpodcast. Sannhetsministeriet er Dag Sørås som harselerer med samfunnet - og det kan lastes ned, jeg bruker podkicker. Jeg trodde at mitt første blogginnlegg om Sannhetsministeriet skulle bli mine ettertanker etter at han påsto at menn er morsommere enn kvinner. Han har helt rett, og det av samme grunn som at det ikke ble noe blogginnlegg. Jeg vil nemlig ikke framstå offentlig, ikke en gang til knappe 50 lesere, med humor som du kanskje ikke synes er morsom. Jeg vil heller være prippen enn å vise fram at jeg egentlig er så plump at jeg skammer meg. Dessuten vil jo det ødelegge for overraskelsen når jeg er plump i pen kjole. (Ja fint ska det værra, sa kjerringa, og skeit i cocktailglasset).

Kvinner er ikke like morsomme som menn, for vi mangler erfaring med å tråkke over grensa for hva som er morsomt - humor balanserer akkurat på den grensa, og dersom du ikke er villig til å bomme, kommer du ikke til å finne ut hvor den er.

[Her snakker Dag Sørås om Haugerud skole, i uklippet fire minutters versjon]

de Monthoux, P. (2004). The art firm: Aesthetic management and metaphysical marketing from Wagner to Wilson.Standford, CA: Stanford University Press

Hvorfor er sosiale antenner utmerket for å utvikle positive avvik? Og hva har det med avfall å gjøre?

Dette er det tredje blogginnlegget i rekken om sosiale antenner. Først gav jeg meg selv utfordringen som er overskrifta på dette innlegget, og så viste jeg fram hvordan jeg fikk tenkt gjennom ting ved å lage en lettantennelig sosial antenne. Nå skal jeg gi svaret jeg har grublet meg fram til: 

Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik. 

Dette bygger på noen antagelser. 

1. Standardisering av ønskede resultater fører til at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt individuell tilpasning.

2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.

Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

Når får du tid til å tenke?

Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke." 

Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål

Dette var tittelen på foredraget jeg holdt på konferanse i dag. Det var NTNU sin satsing på opplevelsesnæring som arrangerte, og formålet var vel å fortelle hva universitetet driver med under overskrifta opplevelser. Den satsinga gav meg stipendet mitt, og gjennom den aksepterte Reidar Almås og Kathrine Skretting doktorgradsprosjektet mitt for fire år siden. 

I dag skulle jeg presentere ting jeg er opptatt av. Jeg syns jo at de mest interessante bestillerne av opplevelser er bedrifter, for da må bedriftene som regel ha en baktanke med det de gjør. Det kan være at de vil bedre arbeidsmiljøet, samarbeidsevnene, dannelsen eller bare stoltheten de ansatte har av å jobbe et sted som bryr seg om de ansatte.

Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

Juks uten bedrag.

Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

Lucky Næroset – Symbolet for mange annerledestenkere

Doktorgraden min handler om positive avvik som driver utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten utelukkende gjennom å snu ting på hodet.

På samme måte som jeg holdt på med det jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell. Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen, sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.

Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.

Poesi om/på konferanse

"So, do you write any poetry, Kris?"

Ikke et spørsmål jeg forventer å få på konferanse. Men der satt jeg i lunsjen og syns at jeg er ganske utadvendt og modig som skriver blogg, og jeg svarte at jeg ofte skrev ganske korte setninger når jeg blogga.

Men jeg har aldri tenkt på å utdype min forskning med poesi. Det er det åpenbart mange som har. For på den konferansen jeg var på i forrige uke var det et helt selvsagt spørsmål.

Jeg satt sammen med en teater-skribent og en dame som brukte masse poesi for å forstå kompleksiteten i organisasjoner. Konferansen het "Art of management and Organization" – og etter akademisk konferansestandard var den litt utenom det vanlige. Den samler kunstnere og akademikere som er interessert hvordan kunst, kunstmetoder og kunstnere kan brukes inn i organisasjoner. Presentasjonene var både i form av teaterstykker, bildeframvisning og helt vanlige akademiske presentasjoner med powerpoint.

Konseptet var likevel det samme som vanlige konferanser.

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

Forstå prokrastinering på fiaskotrappa

Denne ligger også på http://forskning.no/content/forsta-prokrastinering-pa-fiaskotrappa.

Tekster om prokrastinering presenteres ofte i nåtid. Et eksempel er Kjetil Rolness’ som lurer seg selv til å jobbe.

Dessverre er løsningen hans er for enkel, sannsynligvis fordi kilden hans, filosofiprofessoren Perry som fant opp arbeidsmetoden «strukturert prokrastinering» tar for lett på det – jeg er iallfall ikke så lettlurt at jeg klarer å lure meg selv til å jobbe. 

I likhet med andre som snakker om prokrastinering i presens (av disse er EllenDeGeneres min favoritt) tar de ikke det underliggende problemet på alvor, nemlig at flere og flere jobber blir karakterisert av at målene og fremgangsmetodene er uklare. Kunnskapsarbeid forutsetter kreativitet, men vi har få måter å jobbe med kreativitet, det blir et individuelt ansvar.

Hvordan har du blitt sånn?

Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her:

Action at the whining range

Her er en empiribeskrivelse fra et konferansepaper jeg håper jeg får lov til å holde. Jeg har jo et problem med oversettelser, men jeg har hatt det litt morsomt også med å oversette syte-relaterte begreper.

The paper is based on a longitudinal involvement with an alliance of practitioners in the field of community and organizational development. The Lifeworks are, in their own words: an initiative-based inspiration- and development alliance. Anyone can join, most activities are for everybody, and anyone can decide to host a lifework-event. The events often take place at a lifework-place; normally the places where members live, typically located in rural Norway.

In community development the people of the Lifeworks have spawned many new endeavours. They turn pride in provincialism into a surprising advantage and have aided several rural communities to be socially abundant. There are several local businesses created in the wake of their interventions. One of the most striking features of the Lifeworks is the naming practice, a play with words that is a favourite pastime, but that also creates new activities and reassembles old practices.

One cluster of word plays center around the importance of deferring negative comments on a creative work in progress. It started with a farmer establishing a physical «whining range» on his field instead of the more familiar firing range. He built a whinometer to suit it. From there others were inspired to create «The voluntary whining squad» that for a couple of years was merely an expression until someone else again created a Facebook group for the squad. This forum is considered to be a safe place for practicing whining in orderly forms. People write about things they dislike, but the forum is also a playground for new uses of the whino-prefix, such as whinotherapy, whinoceros, but also concepts that are close in meaning or sound to any of the previous concepts1.

For this short essay, I will only present this particular development, but there are many more, also made together with the organizations that are their customers. Familiar words are played with and result in different and new actions that might be interpreted as innovation, creativity and entrepreneurship – all favourite terms for organizations where world views have to be reassembled to fit a new climate. This can explain why the Lifeworks are hired to do interventions, but it cannot explain whether this approach can be useful.