Damer er jaggu ikke morsomme. Dette er grunnen.

"Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet." kom denne uka  ut på norsk, og på humoristisk vis viser Jon Ronson hvordan konsekvensene av en dårlig vits kan være alvorlige. Det kan koste deg jobben og ryktet og føre til massive psykiske problemer.  Det var det som skjedde med Justine Sacco da hun til sine 170 twitterfølgere skrev den dårlige vitsen: "Skal til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!" Ingen av hennes tidligere vitser hadde slått an noe særlig. Denne ble plukka opp av noen som ikke trodde det var en vits. Dermed var det jo et vilt rasistisk utsagn, som dessuten vitner om en total misforståelse av fysiologiske faktum om hvordan HIV smitter.

Dagens twitterfeed fra Justine Sacco starter slik.

Når du mest trenger et Greasete ordspill

Musikalen Grease har gått på Haugesund teater de siste ukene, og må vel beskrives som en knallåpning for den nye og nyinnflytta teatersjef Erik Schøyen. 12.000 solgte billetter vitner om en suksess, og det var nok flere som meg som så forestillingen en gang til fordi det var god kvalitet, ikke bare fordi man møter opp.

Kyssing på reflekterende trapper. I bevegelse!

Deliberate dyslexia as a de-signing practice

This is the abstract and introduction of a paper I presented at the EGOS colloqium in 2012. In 2011 I submitted a short essay based on the same data material called Action at the whining range. The 2011 version was not accepted. The 2012 version won a prize for That's interesting! This is still work in progress, so I'd happily take suggestions that would improve the paper, or indeed, make it more interesting.   

Abstract

A strong focus on the need for crisis for change to happen can overshadow efforts to keep change processes joyful and continuous. This paper introduces the practice of “deliberate dyslexia”: a deliberate misreading activity that creates new words and concepts. New concepts are explored through repetition through story and transformation to physical manifestation. This might be understood as a de-signing practice that treats language as an inexhaustible resource of inspiration – it is a sensemaking practice based on joy and abundance. The practice has multiple effects and may be discussed in several ways: the balance between exploration/exploitation, the difference between craziness and unproductiveness, and the transformation from initiative to institution.

Idéarbeid, positive avvik og en humørbonde.

Er det et lykkelig sammentreff eller en god sammenhengskompetanse som skal til for at to ting som er nær hverandre i tid eller rom får lov til å spille opp hverandre? Dette er historien om hvordan to hendelser lå så nær hverandre i tid at det gav tematikk til doktorgraden min.

Hendelse en:
Hva er det som gjør at bedrifter lykkes ualminnelig godt? Hva betyr det å være kreativ når resultatene må være gode gang etter gang etter gang?

Det er spørsmål som kommer opp og diskuteres når man snakker om idéarbeid - arbeid der det å komme opp med og utvikle ideer er viktig. Den som snakker om det er Arne Carlsen, og han var prosjektleder for et  forskningsprosjekt med samme navn - Idea Work. Det prosjektet inspirerte på sett og vis doktorgraden min. Nå har de kommet ut med bok, og Arne Carlsen kommer til Otium sanserom for å holde seminar i juni, og jeg sitter i Vedavågen og er opptatt med Vegard og lager ikke så mye nytt. Men da kan jeg jo mimre litt og fortelle deg hvordan det hele starta for min del.

Det var vår. Det var 2008, og det var en kveld jeg satt på flyplassen i Bergen og venta på et fly som var forsinka (de var ofte det den våren), og skulle hjem til Trondheim. Jeg var omreisende forsker på regional utvikling, og hadde etterhvert opparbeida meg en kompetanse på de snodigste prosjektene. Jeg jobba med flygende IFO-er og det å lage en reiselivsforening på Sotra, jeg jobba med Fiaskomuseet i Hemne, og nesten alt foregikk samtidig. Og der, mens jeg satt på flyplassen, leste jeg prosjektbeskrivelsen til Idea Work, som var et prosjekt der mine kolleger i Oslo skulle jobbe sammen med noen av landets mest kreative bedrifter, slik som Snøhetta og Statoil, for å finne ut hva de gjør for å lykkes.

Livet mitt var jobben på den tida, og jeg leste det for å holde meg oppdatert. Ikke visste jeg at jeg skulle møte det begrepet som jeg ble slått i bakken av da, og som har fulgt meg siden. Der, midt inne i en setning med mange flere ledd sto det at man skulle "oppmuntre positive avvik". Det slo meg umiddelbart som et fornuftig konsept som sier noe om motsetningene i nyskaping. Det skulle vise seg at jeg definerte det annerledes enn de som hadde inspirert Carlsen og co., men det tok det så lang tid før jeg fant ut at jeg allerede hadde tatt fullt eierskap til begrepet.

Jeg syns det var kjempemorsomt, faktisk, og tenkte at det doktorgradsstipendet som fulgte med det prosjektet, den ville jeg ha. Men hva skulle min vinkling være? Hva var det jeg ville skrive om?


Hendelse to:
Det er dagen etter hendelse en. Jeg var på vei ut til Frøya, på samling for optimistbygdene i Sør-Trøndelag. (Ja, du skjønner at jeg hadde alle de rare og morsomme prosjektene?). Jeg kom til å komme litt for seint, og i det jeg gikk av båten og skulle ombord i bussen så jeg en snodig skrue. Han var litt stor, hadde en diger, litt uformelig fleecejakke på seg. Men det viktigste med den jakken var ryggen. Over hele ryggen, i store bokstaver, stod det skrevet "OPPMUNTRINGSTILSYNET". Jaha, tenkte jeg - kan dette ha en sammenheng med optimistbygdene, kanskje? Jeg gikk bort til mannen og sa: "Jeg lurer på om du skal det samme stedet jeg skal?". "Nja", sier han, "jeg skal ut og se etter om det fins noen humøravvik på Frøya". Det viste seg at jeg hadde rett mann. Han het Geir Styve og holdt foredrag om hvordan man setter igang med det man har, der man er.

Geir Styve fortalte om sitt liv på Hjelmås, om å starte forretning med (for omverdenen) litt usannsynlig utgangspunkt. Han har en gård som er så liten at 99% av brukene i den størrelsen har lagt inn årene. Han ville leve av jorda si, og det skulle det masse prøving, feiling, og noen tilfeldigheter til at han begynte som humørbonde, med håndtam villsau, bekjemping av bygdedyr og oppretting av bygdedyrreservat og klassifisering av mennesker etter humørbondologiens lover. En mann som hadde lyktes, og som også lyktes som formidler av ideene sine i etterkant. Han hadde også skrevet boka "Båten blir til mens du ror", en slags "Ona Fyr" for småbedrifter - og den fikk jeg med meg.

Men den koblinga mellom humøravvik og positive avvik, og det å få de to til å henge sammen, det tente meg virkelig den gangen, og med prosjektforslag i den ene hånda og humørbondens bok i den andre hånda skrev jeg prosjektforslag til et doktorgradsløp om positive avvik i utvikling. Som navnet på bloggen her tilsier har begrepet fulgt med meg. Det er også fordi det ikke bare er meg som tenner på det, det kommuniserer ganske godt også.

Jeg søkte på stipendet om å bli en del av Idea Work-prosjektet til Arne Carlsen. Jeg var på intervju. Jeg fikk den ikke. Heldigvis slengte jeg også inn en søknad til NTNU sitt nyoppstarta prosjekt om opplevelsesnæring, og med noen få endringer passa det som hånd i hanske inn i deres planer.


Så sånn gikk det til, mine venner, at to hendelser kom så nær hverandre i tid at de fikk spille opp hverandre, og fikk forandre livet mitt iallfall.

Nå er det igjen sammenfall mellom humørbondens aktivitet og Arne Carlsens.

Idea Work-prosjektet er ferdig nå, og har blitt til en veldig flott bok, som selvfølgelig heter "Idea Work"

Jeg kjenner meg helt igjen, for jeg har jo utveksla litt med Idea Work-gjengen underveis. Men ikke så mye som jeg skulle ønske, jeg sliter fremdeles med det at livet har for få timer i et døgn.

Derfor skulle jeg gjerne brukt dagen 19. juni til å være sammen med Arne Carlsen når han forteller mer om funnene sine. Han er en god foredragsholder og prosessleder, i tillegg til å være en god forsker. Du kan fremdeles melde deg på kurset.

Geir Styve har jeg brukt mye tid på. Både sammen med ham, og sammen med det datamaterialet jeg har til å skrive doktorgrad om. Han kan du også møte om ikke så lenge, for han feirer ti år med å gi bort gratis foredrag, og det er mulighet til å gi en god begrunnelse med å gi bort foredrag - kanksje akkurat til deg? Sjekk ut facebook-sida hans: http://www.facebook.com/Humorbonden?fref=ts

Ja, jeg vet at jeg er inhabil - men nå vet du to ting som jeg savner ved å være i fødselspermisjon. Men du kan gå. Meld deg på!

Nå!

Raushetens tid og rommet for kritikk

også publisert på levevei.no - http://www.levevei.no/dine-perspektiver/raushetens-tid-og-rommet-for-kritikk/

Er det på tide å utfordre seg selv og andre til å være rausere? Hvordan er det mulig i organisasjoner? Eller aller mest – hvordan kan politikk og uenigheter utspille seg på en raus arena?

Det er diskusjonstema når James Alexander Arnfinsen diskuterer Demokrati 2.0 med Kathrine Aspaas. Kathrine har skrevet boken Raushetens tid - der hun kommer med eksempler på at ting som tyder på at en ny tid er kommet, en bølge som vil vaske over stadig mer av samfunnet.

Omsorg er den nye effektiviteten.  Ansvar er den nye friheten. Hun gjør en rekke smarte omdefineringer. Jeg tror det gjør det enklere å få innført mer raushet i samfunnet. At hun hevder tiden er inne for det, er et flott grep for at raushet skal vinne mot det kjipe.

 I kjiphetens tid der alle er opptatt av konkurranse og produktivitetsvekst hos seg selv, til en tid der man innser at det er mulig å vokse sammen. (Lest på to måter). 

Jeg koser meg med podcast-programmet, og mens hun forteller om hvordan hun selv kjenner på at beundring ofte kamuflerer seg som misunnelse, merker jeg at jeg ikke er fri for misunnelse selv.

Jeg merker det fordi hun har fått til så mye av det jeg vil, fått dokumentert så mye, og hun er jo ikke forsker engang! (Riktignok veldig smart og et multitalent, men likevel!) Jeg skulle jo kunne komme med sånne glupe ting, og fått det ut i verden også.

Vi er del av samme strømning, og det liker jeg. Men det jeg forsker på med antropologisk feltarbeid bruker hun TED-foredrag og nevrostudier til å argumentere for. Det er ikke dumt, det er bare det at jeg ikke får lov.

Sånne studier får ikke jeg lov til å bruke, for det er ikke sånn vi argumenterer på mitt fagfelt. Vi utleder ting på en annen måte, og derfor har jeg også trua på at vi skulle kunne klare å argumentere med bare kvalitative data.

Det er egentlig ganske deilig å kunne kritisere folk sånn rent faglig sett. Det er nemlig rett som Kathrine sier – bak misunnelsen ligger det oftest beundring. På samme måte: bak kritikken ligger det noe annet verdifullt, som vi også skal ta med oss. Der ligger muligheten for å kunne bidra.

  

En gang tilbake i slutten av tenårene, i mitt første studieår, husker jeg en medstudent som lot meg lese gjennom hjemme-eksamenen sin. Vi var jevnaldrende, og jeg kunne sikkert ha konkludert som henne, men det ante meg at det var upassende i akademia: “Disse forfatterne skriver så rått bra at jeg ikke klarer å si det bedre selv”. 

I dag er jeg nesten 20 år eldre, og har fått pondus både på den ene og den andre måten (hurra!). Jeg kan fremdeles føle at masse av faglitteraturen er skrevet så rått bra at jeg både er enig og ikke kan si det bedre selv. Men det er faktisk når jeg er uenig at jeg har en jobb å gjøre. Det er da jeg kan finne ut hvordan jeg tydelig kan få sagt hva jeg er uenig i, og utdype det, og si hva jeg tenker kunne ha vært bedre. Det er nettopp på den måten jeg kan få gitt mitt bidrag. Ellers er jo en “tommel opp” alt jeg har å bidra med. Det er ikke dumt det altså, å like noe. Men skal man virkelig heie noe fram, og få ting til å vokse – sammen – må tommelen sitte fast i ei hand som tar grep og bidrar.

Tommel opp - men heldigvis mest prat?

En av de måtene jeg håper å bidra på, er nettopp at det skal bli mer legitimt å bruke et samfunnsvitenskapelig kunnskapssyn til å få gjennom handlinger. Det er en av mine kjepphester som jeg kommer tilbake til gang på gang. Jeg har skrevet blogginnlegg om det flere ganger også. For eksempel i artikkelen Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser.

Det som er spennende er at det fins mange måter å argumentere på for det samme. Det spørs bare på hvilket språk man velger, og å tørre å si noe med de dataene man har. Og så kan man legge på sin egen mening. Og nå er min: Ja, og kritikk er det nye bidraget. 

Men. Men. Det sies i ledelseslitteraturen at man alltid skal si «ja, og». Men «nei, Men» har også sin plass. Det er ikke raushet hvis alle må være enige, og det er de også inne på i programmet. I politikken kan man være enig om målene, men ikke midlene, eller ingen av delene. Alle kan ikke alltid få alt de vil, vi må velge. 

Da er det raust å prøve å forstå motpartens synspunkt, å gi rom til at det skal forklares, selv om man ikke er eller blir enige. Særlig når det gjelder folk som gjør noe nytt. De vi andre ler av, er gjerne de som forandrer verden. Kathrine Aspaas sier i podcasten med James at vi burde stoppe opp ved hånlatteren, bytte den ut med undring – finne ut hva nyskaperen vil, enten hun får det til eller ikke. 

Jeg er ikke uenig i at undring er viktig. Men vi må ikke gjøre det for alvorlig, det har jeg lært gjennom feltarbeidet mitt på nyskapere som bor usentralt i Norge, i kjerneområdet til criticus norvegicus vulgaris eller grått norsk bygdedyr om du vil. 

Humor er kjempeviktig når man skal skape noe nytt, for humoren døyver smerten ved at det meste man prøver på, det feiler. Det er nettopp det som er hemmeligheten til å lykkes: å tørre å prøve igjen. Det å gjøre en fiasko eller fler, og så bruke dem som læremateriale, det kan være veldig ubehagelig. For det er sånn med å lære: at når man vet det man vet når man feilet, ville man aldri gjort det samme om igjen. Men det å ikke gjøre noe om igjen, av frykt for å feile, det er iallfall fælt. 

Bilde fra http://www.aim.org/wp-content/uploads/2013/03/Obama-laughing-2.jpg

Det er da det er fint å kunne le av det man har gjort. Nei, ikke hånlatter – men en empatisk latter over vi feilbarlige mennesker. Feiltastiske, som Aspaas kaller det.  Selv om man er alene trenger man å være raus med den litt mer uerfarne versjonen av seg selv. Det naive og ukyndige mennesket som satte i gang med noe som ikke ble helt som det ble tenkt. For hvis alt ble som det var tenkt, hadde det stått skralt til med nyskapingen.

Latteren kan glatte over smerten ved at veien til det nye kan være lang og vond. Men så veldig alvorlig er det ikke. Som en av mine informanter, humørbonden Geir Styve pleier å si: om alt annet feiler, så har vi det iallfall kjekt i lag. 

Av samme grunn kan jeg anbefale podcastshowet til James, levevei.no. Om ikke annet, så er det inspirerende, og jeg har det alltid kjekt når jeg tar med ham på tur. 

Avfall og avvik. Det henger sammen!

Hensikten med standardisering er å ha kontroll. For en som frakter og selger varer er det en fordel at maten har lik størrelse. Transporthensyn er en ting, men at vi som forbrukere skal ha attraktive matvarer burde være unødvendig. En forandring krever at vi venner oss til å tenke på avvik også som positivt. 

Under litteraturfestivalen i Skudeneshavn, var fokuset på matavfall og matsløseri. En av innlederne var mataktivisten og historikeren Tristram Stuart, han kan snakke godt for seg, slik foredraget under viser (varighet: 18 minutter - verdi: høy)

I et lite bryggelokale var rundt 100 mennesker samlet for å spise mat laget av ting lokale Coop-butikker ville kastet. Og for å høre på Tristram Stuart, introdusert som en av verdens viktigste mataktivister. Han er lett å la seg inspirere av - ikke minst fordi han har sjokkerende data som det er sjokkerende lett for oss å gjøre noe med. 

Lucky Næroset – Symbolet for mange annerledestenkere

Doktorgraden min handler om positive avvik som driver utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten utelukkende gjennom å snu ting på hodet.

På samme måte som jeg holdt på med det jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell. Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen, sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.

Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.

Innovasjon i formidling og foredrag

Denne videoen fra Arendalskonferansen - om innovasjon i offentlig sektor - dukka opp i facebook-feeden min i dag. Det er Trude Arnesen, direktør i KS som er stemmen bak. På 3 minutter får hun fram noen hovedutfordringer for innovasjon i offentlig sektor. Jeg ville nok ha lagt til noe med bakgrunn i mine studier, Kirsti Jensen kunne lagt til enda mer fra sine - men å tørre og prøve og å ha mot til å stå for alternative løsninger er så godt som noe jeg kunne ha sagt selv - og på tre minutter rekker man ikke mer enn dette. Men dette blogginnlegget skal ikke handle om innholdet. For interessant nok er også den korte og tegnede foredragsformen en innovasjon det er verdt å dvele litt ved.

Kjønnsmessig vurdering

Gunnar Birkeland fikk for en tid tilbake i overkant mye pepper for sine uttalelser om at menn er bedre ledere enn kvinner. Folk mener at det er hårreisende at det er mulig å mene noe slikt i 2012, og han måtte beklage uttalelsene.

Det kan virke som det er like vanskelig å snakke om kvinners kapasiteter som om rasisme. Det til tross for at i motsetning til hudfarge, gir kjønn helt åpenbart forskjellige genetiske betingelser, og sannsynligvis ulikheter i erfaringsbakgrunn. Forferdes vi bare av holdningene, og krever beklagelser, tar vi ikke egentlig debatten.

Mitt bidrag kommer fra sidelinjen. Jeg er ikke del av regionens næringsliv eller arbeidsliv. Jeg bor på Karmøy, men jobber i Trondheim. Organisasjon og ledelse er mitt fagfelt, men kjønn er ikke tema i mine studier. Likevel, når jeg kom over forskning som viser at kvinner er bedre ledere enn menn, kunne jeg ikke dy meg for å fundere offentlig.

Forskningen til Zenger og Folkman, publisert i Harvard Business Review, er basert på 360 graders evalueringer av ledereffektivitet. Totalt ble 7.280 ledere vurdert. Det kom fram at kvinner er bedre ledere på 13 av 16 områder. Administrasjon er faktisk ett av de tre områdene menn er bedre på.

Dette er interessant sett i lys av at Birkeland mente at kvinner er bedre til å administrere, mens menn er mer beslutningsdyktige. De to andre områdene var vedlikehold og kundebehandling. 

Organisering og innovering i Monsters, Inc.

Her i familien får to år gamle Idunn se langfilmer. Hun ser favorittene om og om igjen, og som prinsipp ser vi dem sammen med henne. Så du kan si at jeg har hatt tid til å tenke over innholdet. Jeg føler meg snart i stand til å lansere en egen liten forskningsavdeling for studier av organisasjon og ledelse på film. For det virker som om tegnefilmen har blitt formatet for store fortellinger. Det er faktisk mulig å se dem om igjen og oppdage noe nytt, også for voksne, og fortellingen har nesten alltid en stor omveltning i sentrum. Endringen blir som regel satt igang med en krise, slik det er i det meste av ledelseslitteratur, så det skal vi ikke befatte oss så mye med. Men det som er interessant er hva som innføres som er bedre enn før, og hvordan det innføres. I dag er temaet Idunns første favorittfilm: «Monsters, Inc» fra 2001.

Festlig flytur - en opplevelsesinnovasjon

Ved siden av meg i flyet sitter en mann som trenger litt mer plass enn det tynne armlenet mellom oss skulle tilsi. Jeg er sliten, på vei hjem etter konferanse, og da hører vi en damestemme som sier "bip bip" over høytaleren. Vi ser på hverandre, jeg og han ved siden av, og smiler: hva er dette for noe? Det viser seg at det ikke er en tilfeldighet. Når vi kommer til sikkerhetssjekken sier hun:

«Hvis du syns flyturen er for lang har denne flymaskinen 6 nødutganger. Vær snill å lukke døra etter deg.»

Litt senere er vi på vei, og vår hyggelige flyvert informerer. «Ved avgang og landing i mørket er det standard prosedyre å slå av lyset i kabinen. Men om du er littegranne mørkredd, eller ønsker å lese, finner du en lampe i panelet over deg.»

Et par små ordvariasjoner er nok til å utgjøre en forskjell, og hver gang det kom noe nytt over høytaleren så jeg og sidemannen på hverandre, forventningsfullt. Hva kommer nå?

På konferansen jeg nettopp har vært på ble det faktisk åpnet med historien om hvordan South West Airlines (SWA), som med like mange fly frakter tre ganger så mange passasjerer som SAS, tjener vesentlig mer penger. De satser på sine ansatte først, og man blir ansatt på kvalitetene humor og improvisasjon. Eksempelet brukes i boka Latterlig Lønnsomt (Melhus og Haugen, 2006)  for å vise at det lønner seg å satse på ansatte. Det er morsomt å få oppleve noe slikt i levende live, rett etter å ha hørt historien. Den ble brukt for å illustrere at arbeidsglede ikke bare er å ha det litt festlig for de ansatte, men at det kan være strategisk og lønnsomt å bruke de kvalitetene ved humor som gjør at de ansatte blir mer involvert i jobbene sine, har det mer moro, og tar mer ansvar.

Dette er tjeneste- eller opplevelsesinnovasjon som gjør at passasjerene følger bedre med, at de ansatte framstår som mer sympatiske, og at begge disse elementene gjør at det vil være lettere for flyvertene å gjøre jobben sin dersom det faktisk skulle bli en krise. Siden de har sluttet å servere oss kaffe er det enda tydeligere at flyverter er sikkerhetspersonell, og de er våre ledere gjennom flyturen. Jeg kunne skrevet mye om det, men det er et viktigere poeng jeg vil ha gjennom. Og det er så enkelt.

Jeg har ikke vært i USA, jeg har vært på konferanse i Trondheim. Jeg har ikke flydd SWA, jeg har flydd med Norwegian. Om flyvertene har blitt oppmuntret til å ablegøye på jobben vet jeg ikke. Faktisk tenker jeg at dette må være noe de har funnet på selv, og bare det at de kan velge å bruke humor på jobb er en tanke jeg liker. Jeg vet at flyvertene er norske, og dermed har de beste forutsetningene til å drive med opplevelsesinnovasjon. Vi nordmenn tar nemlig uforholdsmessig mye ansvar. På den ene siden kan dette føre til at det er vanskeligere å innføre endringer i norske selskaper. På den andre siden, dersom de ansatte opplever at de har muligheten til å være kreativ på jobb, så gjør de det.

Det var nemlig tema på konferansen jeg var på: Skapende Sirkler. Hvordan kan vi bli mer skapende i jobben vår. Her er det snakk om å «lede fra framtida slik den framspirer» som er et sitat fra Otto Scharmer. I en kompleks virkelighet, der dagens sannhet stadig blir skiftet ut, hvordan kan vi finne gode mål å styre etter? Vi snakket mye om estetiske metoder, å aktivere sansene om du vil, noe som er vesentlig i å gi andre en opplevelse. I den sammenhengen er humor det aller enkleste middelet. Mens mange vil synes det er unaturlig å male, synge og danse på jobb, er å bruke humor er en lavterskel-metode. Alle vet hvordan det fungerer, vi har lang trening i å sette pris på det, og de fleste har slengt i fra seg en morsomhet en gang i mellom. Og det krever ingen ekstra ressurser. Det eneste man trenger er litt tid til å trene og litt mulighet for å utøve det.

Man kan alltids være kritisk. Det er ikke gitt at tant og fjas fører til økt produktivitet. En utfordring er at det ikke nødvendigvis fører til økt produktivitet på kort sikt, men at man legger til rette for at man kan få avsetning på sikt, fordi man har framsynte ansatte som tør å ta ansvar. I den andre retningen: om det er bare et enkeltstunt, som man ikke klarer å flette inn i arbeidshverdagen har det liten verdi utover at både ansatte og kunder kan si "husker du den gangen at..." Dette er grunn nok til at man ikke bare trenger gode historier, men også forskning på feltet.

Samtidig har jeg nok trua at jeg er litt stolt av at crewet på Norwegian på vei fra Gardermoen til Haugesund en torsdag kveld i oktober etterligner Roadrunner. Det viser at vi faktisk har kommet ganske langt når det gjelder å gjøre jobbene inspirerende og resultatet for oss kunder engasjerende. Jeg er også stolt av å være en del av nettverket til Skapende Sirkler. Vi jobber for at det skal bli mer rom for skapende virksomhet i alle typer jobber. På en måte som styrker jobbutførelsen, selvfølgelig.

Action at the whining range

Her er en empiribeskrivelse fra et konferansepaper jeg håper jeg får lov til å holde. Jeg har jo et problem med oversettelser, men jeg har hatt det litt morsomt også med å oversette syte-relaterte begreper.

The paper is based on a longitudinal involvement with an alliance of practitioners in the field of community and organizational development. The Lifeworks are, in their own words: an initiative-based inspiration- and development alliance. Anyone can join, most activities are for everybody, and anyone can decide to host a lifework-event. The events often take place at a lifework-place; normally the places where members live, typically located in rural Norway.

In community development the people of the Lifeworks have spawned many new endeavours. They turn pride in provincialism into a surprising advantage and have aided several rural communities to be socially abundant. There are several local businesses created in the wake of their interventions. One of the most striking features of the Lifeworks is the naming practice, a play with words that is a favourite pastime, but that also creates new activities and reassembles old practices.

One cluster of word plays center around the importance of deferring negative comments on a creative work in progress. It started with a farmer establishing a physical «whining range» on his field instead of the more familiar firing range. He built a whinometer to suit it. From there others were inspired to create «The voluntary whining squad» that for a couple of years was merely an expression until someone else again created a Facebook group for the squad. This forum is considered to be a safe place for practicing whining in orderly forms. People write about things they dislike, but the forum is also a playground for new uses of the whino-prefix, such as whinotherapy, whinoceros, but also concepts that are close in meaning or sound to any of the previous concepts1.

For this short essay, I will only present this particular development, but there are many more, also made together with the organizations that are their customers. Familiar words are played with and result in different and new actions that might be interpreted as innovation, creativity and entrepreneurship – all favourite terms for organizations where world views have to be reassembled to fit a new climate. This can explain why the Lifeworks are hired to do interventions, but it cannot explain whether this approach can be useful.