Er det et lykkelig sammentreff eller en god sammenhengskompetanse som skal til for at to ting som er nær hverandre i tid eller rom får lov til å spille opp hverandre? Dette er historien om hvordan to hendelser lå så nær hverandre i tid at det gav tematikk til doktorgraden min.
Hendelse en:
Hva er det som gjør at bedrifter lykkes ualminnelig godt? Hva betyr det å være kreativ når resultatene må være gode gang etter gang etter gang?
Det er spørsmål som kommer opp og diskuteres når man snakker om idéarbeid - arbeid der det å komme opp med og utvikle ideer er viktig. Den som snakker om det er Arne Carlsen, og han var prosjektleder for et forskningsprosjekt med samme navn - Idea Work. Det prosjektet inspirerte på sett og vis doktorgraden min. Nå har de kommet ut med bok, og Arne Carlsen kommer til Otium sanserom for å holde seminar i juni, og jeg sitter i Vedavågen og er opptatt med Vegard og lager ikke så mye nytt. Men da kan jeg jo mimre litt og fortelle deg hvordan det hele starta for min del.
Det var vår. Det var 2008, og det var en kveld jeg satt på flyplassen i Bergen og venta på et fly som var forsinka (de var ofte det den våren), og skulle hjem til Trondheim. Jeg var omreisende forsker på regional utvikling, og hadde etterhvert opparbeida meg en kompetanse på de snodigste prosjektene. Jeg jobba med flygende IFO-er og det å lage en reiselivsforening på Sotra, jeg jobba med Fiaskomuseet i Hemne, og nesten alt foregikk samtidig. Og der, mens jeg satt på flyplassen, leste jeg prosjektbeskrivelsen til Idea Work, som var et prosjekt der mine kolleger i Oslo skulle jobbe sammen med noen av landets mest kreative bedrifter, slik som Snøhetta og Statoil, for å finne ut hva de gjør for å lykkes.
Livet mitt var jobben på den tida, og jeg leste det for å holde meg oppdatert. Ikke visste jeg at jeg skulle møte det begrepet som jeg ble slått i bakken av da, og som har fulgt meg siden. Der, midt inne i en setning med mange flere ledd sto det at man skulle "oppmuntre positive avvik". Det slo meg umiddelbart som et fornuftig konsept som sier noe om motsetningene i nyskaping. Det skulle vise seg at jeg definerte det annerledes enn de som hadde inspirert Carlsen og co., men det tok det så lang tid før jeg fant ut at jeg allerede hadde tatt fullt eierskap til begrepet.
Jeg syns det var kjempemorsomt, faktisk, og tenkte at det doktorgradsstipendet som fulgte med det prosjektet, den ville jeg ha. Men hva skulle min vinkling være? Hva var det jeg ville skrive om?
Hendelse to:
Det er dagen etter hendelse en. Jeg var på vei ut til Frøya, på samling for optimistbygdene i Sør-Trøndelag. (Ja, du skjønner at jeg hadde alle de rare og morsomme prosjektene?). Jeg kom til å komme litt for seint, og i det jeg gikk av båten og skulle ombord i bussen så jeg en snodig skrue. Han var litt stor, hadde en diger, litt uformelig fleecejakke på seg. Men det viktigste med den jakken var ryggen. Over hele ryggen, i store bokstaver, stod det skrevet "OPPMUNTRINGSTILSYNET". Jaha, tenkte jeg - kan dette ha en sammenheng med optimistbygdene, kanskje? Jeg gikk bort til mannen og sa: "Jeg lurer på om du skal det samme stedet jeg skal?". "Nja", sier han, "jeg skal ut og se etter om det fins noen humøravvik på Frøya". Det viste seg at jeg hadde rett mann. Han het Geir Styve og holdt foredrag om hvordan man setter igang med det man har, der man er.
Geir Styve fortalte om sitt liv på Hjelmås, om å starte forretning med (for omverdenen) litt usannsynlig utgangspunkt. Han har en gård som er så liten at 99% av brukene i den størrelsen har lagt inn årene. Han ville leve av jorda si, og det skulle det masse prøving, feiling, og noen tilfeldigheter til at han begynte som humørbonde, med håndtam villsau, bekjemping av bygdedyr og oppretting av bygdedyrreservat og klassifisering av mennesker etter humørbondologiens lover. En mann som hadde lyktes, og som også lyktes som formidler av ideene sine i etterkant. Han hadde også skrevet boka "Båten blir til mens du ror", en slags "Ona Fyr" for småbedrifter - og den fikk jeg med meg.
Men den koblinga mellom humøravvik og positive avvik, og det å få de to til å henge sammen, det tente meg virkelig den gangen, og med prosjektforslag i den ene hånda og humørbondens bok i den andre hånda skrev jeg prosjektforslag til et doktorgradsløp om positive avvik i utvikling. Som navnet på bloggen her tilsier har begrepet fulgt med meg. Det er også fordi det ikke bare er meg som tenner på det, det kommuniserer ganske godt også.
Jeg søkte på stipendet om å bli en del av Idea Work-prosjektet til Arne Carlsen. Jeg var på intervju. Jeg fikk den ikke. Heldigvis slengte jeg også inn en søknad til NTNU sitt nyoppstarta prosjekt om opplevelsesnæring, og med noen få endringer passa det som hånd i hanske inn i deres planer.
Så sånn gikk det til, mine venner, at to hendelser kom så nær hverandre i tid at de fikk spille opp hverandre, og fikk forandre livet mitt iallfall.
Nå er det igjen sammenfall mellom humørbondens aktivitet og Arne Carlsens.
Idea Work-prosjektet er ferdig nå, og har blitt til en veldig flott bok, som selvfølgelig heter "Idea Work"
Jeg kjenner meg helt igjen, for jeg har jo utveksla litt med Idea Work-gjengen underveis. Men ikke så mye som jeg skulle ønske, jeg sliter fremdeles med det at livet har for få timer i et døgn.
Derfor skulle jeg gjerne brukt dagen 19. juni til å være sammen med Arne Carlsen når han forteller mer om funnene sine. Han er en god foredragsholder og prosessleder, i tillegg til å være en god forsker. Du kan fremdeles melde deg på kurset.
Geir Styve har jeg brukt mye tid på. Både sammen med ham, og sammen med det datamaterialet jeg har til å skrive doktorgrad om. Han kan du også møte om ikke så lenge, for han feirer ti år med å gi bort gratis foredrag, og det er mulighet til å gi en god begrunnelse med å gi bort foredrag - kanksje akkurat til deg? Sjekk ut facebook-sida hans: http://www.facebook.com/Humorbonden?fref=ts
Ja, jeg vet at jeg er inhabil - men nå vet du to ting som jeg savner ved å være i fødselspermisjon. Men du kan gå. Meld deg på!
Nå!
Hendelse en:
Hva er det som gjør at bedrifter lykkes ualminnelig godt? Hva betyr det å være kreativ når resultatene må være gode gang etter gang etter gang?
Det er spørsmål som kommer opp og diskuteres når man snakker om idéarbeid - arbeid der det å komme opp med og utvikle ideer er viktig. Den som snakker om det er Arne Carlsen, og han var prosjektleder for et forskningsprosjekt med samme navn - Idea Work. Det prosjektet inspirerte på sett og vis doktorgraden min. Nå har de kommet ut med bok, og Arne Carlsen kommer til Otium sanserom for å holde seminar i juni, og jeg sitter i Vedavågen og er opptatt med Vegard og lager ikke så mye nytt. Men da kan jeg jo mimre litt og fortelle deg hvordan det hele starta for min del.
Det var vår. Det var 2008, og det var en kveld jeg satt på flyplassen i Bergen og venta på et fly som var forsinka (de var ofte det den våren), og skulle hjem til Trondheim. Jeg var omreisende forsker på regional utvikling, og hadde etterhvert opparbeida meg en kompetanse på de snodigste prosjektene. Jeg jobba med flygende IFO-er og det å lage en reiselivsforening på Sotra, jeg jobba med Fiaskomuseet i Hemne, og nesten alt foregikk samtidig. Og der, mens jeg satt på flyplassen, leste jeg prosjektbeskrivelsen til Idea Work, som var et prosjekt der mine kolleger i Oslo skulle jobbe sammen med noen av landets mest kreative bedrifter, slik som Snøhetta og Statoil, for å finne ut hva de gjør for å lykkes.
Livet mitt var jobben på den tida, og jeg leste det for å holde meg oppdatert. Ikke visste jeg at jeg skulle møte det begrepet som jeg ble slått i bakken av da, og som har fulgt meg siden. Der, midt inne i en setning med mange flere ledd sto det at man skulle "oppmuntre positive avvik". Det slo meg umiddelbart som et fornuftig konsept som sier noe om motsetningene i nyskaping. Det skulle vise seg at jeg definerte det annerledes enn de som hadde inspirert Carlsen og co., men det tok det så lang tid før jeg fant ut at jeg allerede hadde tatt fullt eierskap til begrepet.
Jeg syns det var kjempemorsomt, faktisk, og tenkte at det doktorgradsstipendet som fulgte med det prosjektet, den ville jeg ha. Men hva skulle min vinkling være? Hva var det jeg ville skrive om?
Hendelse to:
Det er dagen etter hendelse en. Jeg var på vei ut til Frøya, på samling for optimistbygdene i Sør-Trøndelag. (Ja, du skjønner at jeg hadde alle de rare og morsomme prosjektene?). Jeg kom til å komme litt for seint, og i det jeg gikk av båten og skulle ombord i bussen så jeg en snodig skrue. Han var litt stor, hadde en diger, litt uformelig fleecejakke på seg. Men det viktigste med den jakken var ryggen. Over hele ryggen, i store bokstaver, stod det skrevet "OPPMUNTRINGSTILSYNET". Jaha, tenkte jeg - kan dette ha en sammenheng med optimistbygdene, kanskje? Jeg gikk bort til mannen og sa: "Jeg lurer på om du skal det samme stedet jeg skal?". "Nja", sier han, "jeg skal ut og se etter om det fins noen humøravvik på Frøya". Det viste seg at jeg hadde rett mann. Han het Geir Styve og holdt foredrag om hvordan man setter igang med det man har, der man er.
Geir Styve fortalte om sitt liv på Hjelmås, om å starte forretning med (for omverdenen) litt usannsynlig utgangspunkt. Han har en gård som er så liten at 99% av brukene i den størrelsen har lagt inn årene. Han ville leve av jorda si, og det skulle det masse prøving, feiling, og noen tilfeldigheter til at han begynte som humørbonde, med håndtam villsau, bekjemping av bygdedyr og oppretting av bygdedyrreservat og klassifisering av mennesker etter humørbondologiens lover. En mann som hadde lyktes, og som også lyktes som formidler av ideene sine i etterkant. Han hadde også skrevet boka "Båten blir til mens du ror", en slags "Ona Fyr" for småbedrifter - og den fikk jeg med meg.
Men den koblinga mellom humøravvik og positive avvik, og det å få de to til å henge sammen, det tente meg virkelig den gangen, og med prosjektforslag i den ene hånda og humørbondens bok i den andre hånda skrev jeg prosjektforslag til et doktorgradsløp om positive avvik i utvikling. Som navnet på bloggen her tilsier har begrepet fulgt med meg. Det er også fordi det ikke bare er meg som tenner på det, det kommuniserer ganske godt også.
Jeg søkte på stipendet om å bli en del av Idea Work-prosjektet til Arne Carlsen. Jeg var på intervju. Jeg fikk den ikke. Heldigvis slengte jeg også inn en søknad til NTNU sitt nyoppstarta prosjekt om opplevelsesnæring, og med noen få endringer passa det som hånd i hanske inn i deres planer.
Så sånn gikk det til, mine venner, at to hendelser kom så nær hverandre i tid at de fikk spille opp hverandre, og fikk forandre livet mitt iallfall.
Nå er det igjen sammenfall mellom humørbondens aktivitet og Arne Carlsens.
Idea Work-prosjektet er ferdig nå, og har blitt til en veldig flott bok, som selvfølgelig heter "Idea Work"
Jeg kjenner meg helt igjen, for jeg har jo utveksla litt med Idea Work-gjengen underveis. Men ikke så mye som jeg skulle ønske, jeg sliter fremdeles med det at livet har for få timer i et døgn.
Derfor skulle jeg gjerne brukt dagen 19. juni til å være sammen med Arne Carlsen når han forteller mer om funnene sine. Han er en god foredragsholder og prosessleder, i tillegg til å være en god forsker. Du kan fremdeles melde deg på kurset.
Geir Styve har jeg brukt mye tid på. Både sammen med ham, og sammen med det datamaterialet jeg har til å skrive doktorgrad om. Han kan du også møte om ikke så lenge, for han feirer ti år med å gi bort gratis foredrag, og det er mulighet til å gi en god begrunnelse med å gi bort foredrag - kanksje akkurat til deg? Sjekk ut facebook-sida hans: http://www.facebook.com/Humorbonden?fref=ts
Ja, jeg vet at jeg er inhabil - men nå vet du to ting som jeg savner ved å være i fødselspermisjon. Men du kan gå. Meld deg på!
Nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar