onsdag 8. juni 2016

Villig til å mislykkes - ikke jeg, nei!



http://www.h-avis.no/pafredag/meninger/debatt/man-ma-vare-villig-til-a-mislykkes/o/5-62-242959?access=granted

Ja dette er en skjermdump fra 8.april, sist jeg hadde innlegg i Haugesunds Avis. Det kan vise seg at jeg ikke er så villig til å mislykkes, likevel. Men hør du på hva jeg sier, og ikke det jeg gjør, for jeg mener iallfall at man skal prøve å være villig til å mislykkes, selv om det er utrolig vanskelig.

Påsken var min aller siste sluttdato som jeg ikke hadde tenkt å holde for avhandlingen min. Den gangen jeg startet sa jeg til alle at dersom finansieringen var ferdig og jeg ikke var ferdig, da skulle jeg skrinlegge prosjektet mitt og gå videre i livet, uten å se meg tilbake. Det er det jeg ikke klarer. Nå har jeg ingen ny sluttdato, og jeg jobber samtidig med oppgave og det jeg skal gjøre etterpå, som bortsett fra at jeg skal holde foredrag og formidle det jeg har forsket på, er høyst usikkert. Snart kommer det en ny underside oppe på venstre side kalt foredrag. Jeg har også registrert et par nye nettsider, sånn for sikkerhets skyld. Og jeg har fått snakke med mange morsomme og interessante mennesker.

Etter påske har jeg hatt et pauseoppdrag, et oppdrag diametralt motsatt av å sitte for seg selv på hjemmekontoret og dra seg i håret. Jeg har undervist minoritetsspråklige arbeidssøkere i yrkesnorsk, norsk arbeidsliv, jobbsøking - ting jeg kan - samt ting jeg måtte lese meg opp på, sånn som salg, service og lager. Fantastisk moro. Seks timer undervisning og kursledelse fem dager i uka. Slitsomt og supergøy samtidig! Jeg har kommet meg ut av pysjbuksa på hjemmekontoret. Skvetter ikke av at det er lyder på kontoret. Sminke hver dag. Stryke klærne mine hver kveld. Høye hæler - ja det droppa jeg etter den første uka. Uansett, jeg fikk være med fantastiske folk, og når jeg forlot gjengen min ble det tårer, og slett ikke alle var mine. Det er så deilig å kjenne at en er noe for folk som ikke bryr seg om du har referansene i orden. Da snakker jeg ikke om folk du har jobba med, men om de teoretikerne jeg referer i tekst.

Tanken min var at jeg skulle gjøre oppdraget, på nesten to måneders varighet, og så hige etter å komme tilbake å skrive ferdig resten av oppgaven og løse de nøttene som står igjen. Det er bare det at det er mye mer spennende å løse nøtta som kommer etterpå. Da får jeg fortsette å snakke med folk. Jeg liker å snakke om hva jeg skal gjøre i framtida, samtidig som at jeg later som at jeg er sikker på at den framtida inneholder meg selv som har klart å bli ferdig. Men da må jeg faktisk skrive og ikke bare snakke om å skrive.

Det er vanskelig - og nå har jeg investert altfor mange år av livet mitt til at jeg klarer å gå min vei. Og jeg har trua på at det kan bli ok, selv om det fremdeles kommer til å kreve en del av meg. Samtidig som jeg gruer meg, for det kan fremdeles hende at det stopper opp igjen.

Men sånn er det med framtida. Vi kan ikke telle oss inn i den, vi kan ikke standardisere, vi må bare la den komme som den er. Men sommeren er den beste framtidssesongen. Jeg syns Inger Hagerup sier det kjempevakkert:

Tiden kommer

 

I et landskap, nytt og uten minner

står et epletre i blomst og skinner.

Epletreet dufter nyskapt sommer.

Her har tiden aldri vært. Den kommer.

 

Inger Hagerup

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...