Om bullshit, tulleforskning og tulle- og tøyseforskning.

Dette innlegget er egentlig en fotnote til det forrige innlegget mitt om tulleforskning. Eller en kommentar som ble altfor lang etter at jeg fikk følgende spørsmål på Facebook:  

 Hva er forskjellen på tulleforskning, tøyseforskning og klassisk bullshit?

Tulleforskning er mitt eget begrep: altså livsvisdom eller hverdagsvisdom forkledd som forskning - og er dermed både en parodi på forskning, samt modeller man kan velge å forholde seg til som sanne. De viser til en mulighet gjennom å bli formulert, på samme måter som vitser viser til en alternativ virkelighet som i punchlinen blir avkreftet. På engelsk har jeg valgt å kalle det mock research, som er et bedre begrep, fordi det både kan henvise til mock exams, som tilsvarer tentamen, altså en prøveeksamen, og fordi det spiller på mockery, altså spott. Den dobbeltbetydningen har jeg ikke klart å få inn på norsk.

Det fins mye bedre bilder av bullshit enn av tulleforskning.*

Fordelene med tulleforskning som strategisk verktøy

Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg. Kvart på tolv.

Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram til  en god ide. Det er viktig, at ideen er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være forskningsmessig sant.

Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html

Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser

Oppdatert med bilder ++ mai 2013

Hva er det som gjør kunnskap produsert på universitetet troverdig? Og er den mer troverdig enn annen kunnskap? Når den egentlig ut til andre enn spesielt interesserte? Dette blir relevante spørsmål når man er på vei lengre inn i universitetsverdenen, og samtidig er opptatt av å bidra til samfunnet.

Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.

Keiserens nye klær eller bare naken - inspirert av psykiatere i retten

En oppdatert versjon av dette innlegget fins på http://www.forskning.no/blog/ervik/325251.

I dette blogginnlegget skal jeg være litt dristig. Jeg skal kle av meg. Nei, det er ikke klærne som skal av, men jeg skal strippe ned til essensen av mitt fag.

Hva er det som gjør at vi antropologer kan si at vi vet noe? Her vi står, i møte med verden med våre forskningsresultater er vi de samme som vi møter dem vi forsker på eller med. Vi gjør oss selv til vårt viktigste instrument, og det er bare gjennom å være nakne i den forstand at vi viser fram hva vi har gjort, at vi kan hevde at vi vet noe.