Jeg hadde tenkt å legge ned bloggen ved nyttår. Det tar for mye tid, og dessuten begynner jeg å nærme meg, eller jeg er midt i, det er vanskelig å vite helt sikkert: innspurten. På det som begynner å bli "den helvetes doktorgraden".
Jeg jobber ikke fullt ennå, jeg har bittelitt foreldrepermisjon igjen, og i dag var gutten i barnehage for første gang. Men pappaen er syk, så da må jeg trå til litt ekstra. Og utover våren, da skal jeg være her i Trondheim, gå på kontoret hver dag, og halvparten av tida skal jeg være alene med to unger. Og være i innspurt samtidig.
Det skremmer meg noe fryktelig. Jeg kjenner at jeg er så skrekkelig langt unna ferdig. Joda, jeg vet hva jeg skal skrive, sånn cirka. Jeg vet hva jeg vil med doktorgraden min. (Få den). Jeg tror ikke det er et livsverk, det skal bare være greit nok.
Og da tenkte jeg egentlig på å legge ned bloggen, å ikke skrive mer fordi jeg skal fokusere på andre ting. Dessuten har jeg aldri helt fått til å være del av bloggosfæren. Jeg blir veldig glad av kommentarer, men som oftest er det ingen som sier noe. Kanskje fordi jeg ikke sier noe på andres blogger heller. Og temaet mitt er vel ganske så smalt - jeg har valgt å blogge lite om mammautfordringer, hus, hjem, hage og hobby. For eksempel kunne jeg fylt opp en hel blogg av halvveisløsninger på hjemmefronten, både fordi jeg liker det, og fordi jeg ikke har kapasitet til mer.
Jeg har gradvis nærmet meg mitt eget tema på bloggen, blitt mer og mer faglig nær innholdet i doktorgradsoppgaven. Jeg tror det blir det framover også. Eller så blir det innlegg om frustrasjonen ved å ikke jobbe. For det kjenner jeg på hele tiden, at jeg skulle hatt mer tid.
Men jeg gleder meg veldig til å skulle jobbe hver eneste dag med oppgaven min. Det å ha sånne stadige avbrekk som jeg har hatt siden i høst, det har ikke vært bra for skrivinga.
Når jeg får kommentarer, er det utrolig givende. Når noen forteller meg at de har lest bloggen min, da blir jeg veldig glad. Når noen attpåtil syns det er fornuftig det jeg skriver - ja da syns jeg at jeg får mye tilbake.
Selv om få kommenterer, vet jeg jo at noen leser. Over 15000 har kommet seg inn på bloggen min i løpet av det siste året, totalt har jeg nå over 30 000 som har vært innom positive avvik. Det syns jeg er kjempebra. Til tross for at jeg ikke kommer med regelmessige innlegg eller skriver særlig leservennlig, er det altså noen som finner fram.
Så tror jeg ikke jeg klarer å la være. Det er alltid spennende å se om det jeg skriver, treffer. Kanskje blir jeg mindre treffsikker framover. Men innimellom kommer det sikkert til å dukke opp et innlegg eller to. Tusen takk for at akkurat du leser det jeg skriver!
Klem, Kris :-)
Jeg jobber ikke fullt ennå, jeg har bittelitt foreldrepermisjon igjen, og i dag var gutten i barnehage for første gang. Men pappaen er syk, så da må jeg trå til litt ekstra. Og utover våren, da skal jeg være her i Trondheim, gå på kontoret hver dag, og halvparten av tida skal jeg være alene med to unger. Og være i innspurt samtidig.
Det skremmer meg noe fryktelig. Jeg kjenner at jeg er så skrekkelig langt unna ferdig. Joda, jeg vet hva jeg skal skrive, sånn cirka. Jeg vet hva jeg vil med doktorgraden min. (Få den). Jeg tror ikke det er et livsverk, det skal bare være greit nok.
Og da tenkte jeg egentlig på å legge ned bloggen, å ikke skrive mer fordi jeg skal fokusere på andre ting. Dessuten har jeg aldri helt fått til å være del av bloggosfæren. Jeg blir veldig glad av kommentarer, men som oftest er det ingen som sier noe. Kanskje fordi jeg ikke sier noe på andres blogger heller. Og temaet mitt er vel ganske så smalt - jeg har valgt å blogge lite om mammautfordringer, hus, hjem, hage og hobby. For eksempel kunne jeg fylt opp en hel blogg av halvveisløsninger på hjemmefronten, både fordi jeg liker det, og fordi jeg ikke har kapasitet til mer.
Jeg har gradvis nærmet meg mitt eget tema på bloggen, blitt mer og mer faglig nær innholdet i doktorgradsoppgaven. Jeg tror det blir det framover også. Eller så blir det innlegg om frustrasjonen ved å ikke jobbe. For det kjenner jeg på hele tiden, at jeg skulle hatt mer tid.
Men jeg gleder meg veldig til å skulle jobbe hver eneste dag med oppgaven min. Det å ha sånne stadige avbrekk som jeg har hatt siden i høst, det har ikke vært bra for skrivinga.
Når jeg får kommentarer, er det utrolig givende. Når noen forteller meg at de har lest bloggen min, da blir jeg veldig glad. Når noen attpåtil syns det er fornuftig det jeg skriver - ja da syns jeg at jeg får mye tilbake.
Selv om få kommenterer, vet jeg jo at noen leser. Over 15000 har kommet seg inn på bloggen min i løpet av det siste året, totalt har jeg nå over 30 000 som har vært innom positive avvik. Det syns jeg er kjempebra. Til tross for at jeg ikke kommer med regelmessige innlegg eller skriver særlig leservennlig, er det altså noen som finner fram.
Så tror jeg ikke jeg klarer å la være. Det er alltid spennende å se om det jeg skriver, treffer. Kanskje blir jeg mindre treffsikker framover. Men innimellom kommer det sikkert til å dukke opp et innlegg eller to. Tusen takk for at akkurat du leser det jeg skriver!
Klem, Kris :-)
Nå får du svar, vet du!
SvarSlettDu rører ved kjernen når du lurer på hvorfor "vi" svarer med taushet. Jeg kan ikke helt forklare det, har ofte lurt på det samme selv. Hvor smal kan man være og likevel bli lest? Et mysterium hva som er smalt, spør du meg. Jeg trodde det var en del folk der ute som likte slike temaer vi to skriver om, men å finne dem i sminke-/babyjungelen er ikke det enkleste man kan finne på.
Jeg er glad for at du fortsetter å blogge! Jeg setter pris på det du gir, som treffer noen av mine behov iallfall. Og det er sikkert flere av oss der ute, det gjelder bare å finne dem.. Så enkelt, så vanskelig!
Ønsker deg lykke til videre, ikke gi deg.
Tusen takk! Du er jo en link til den ordentlige bloggverdenen - jeg syns du har en god miks av viktige saker fra et litt nytt perspektiv, og fra det å være i (blogg)verdenen. Jeg kjenner meg hakket smalere. Og jeg kan jo skjønne at tausheten kommer av at jeg ikke egentlig oppfordrer til samtale, men har lyst å vise frem noe fint jeg har lært meg :-)
SvarSlettMen for den del er det enda verre på forskning.no - bortsett fra de som blogger om klima er langt de fleste innleggene uten kommentarer, så det er som at de får litt uredigert redaksjonelt innhold. Det er kanskje et stykke igjen før vi forskere virkelig klarer å delta i samfunnsdebatten med bloggene våre?
Jeg tror folk er trege og ikke har oppfattet potensiale i blogg som medium, eller at det er mer enn sminke/interiør/baby/outfit Jeg har også etterlyst folk som er opptatt av det samme og som har lyst til å utvikle seg sammen med tekstene mine/meg, men jeg ser jo at det som fenger mest er det umiddelbare, det som ikke er jobbet med.
SlettJeg er heller ikke så god på å få folk med meg, og er litt på den enveiskommunikasjonen, men har lært underveis.
Forskning.no er jeg mye på, og jeg registrerer det samme som deg med manglende deltakelse. Tekstene som ligger der synes jeg er lette å forstå, så det er ikke der det skorter, synes jeg. Tror folk ser på forskning.no som en kilde og ikke et sted som kan brukes til kommunikasjon. Jeg har aldri lagt igjen kommentarer der selv om det er mye interessant. Jeg bruker det heller i tekstene mine og lenker til steder.
Jeg har hørt flere ganger at jeg skriver fra et nytt/annerledes perspektiv, men har aldri skjønt hva som er annerledes. Kan du si litt om det?
Hva tenker du kan gjøres for å vise verden at blogg også er noe for forskere? Jeg vet om et par som har doktorgrad og et nettsted for mastergradsoppgaver, men så har jeg ikke søkt spesielt etter forskning, så der ligger muligens forklaringen.
Ønsker deg en god helg, vi snakkes igjen!
Takk igjen for interessante spørsmål! Dine nye perspektiver husker jeg først og fremst fra foreldredebatter, du har kommet inn med flere momenter jeg ikke har sett andre steder, f. Eks mangel på sykepenger til mor som ikke er i arbeid. Det er ikke bare det, men jeg vet at jeg flere ganger har måttet tenke om igjen. Jeg skal si fra neste gang det skjer :)
SvarSlettNå, for eksempel. Er litt usikker på hvilken type dialog det skulle vært på et sted som forskning.no. Det måtte jo være noe utover åååå, så interessant :D
Jeg syns heller ikke problemet er innleggene på forskning.no, men det er ikke en arena for diskusjon, det er kanskje vanskelig å forholde seg til forskning som ikke er meningsytringer.
Og hvordan man skulle se blogg som viktigere formidling? Vet at Arne Krokan på har begynt med blogg som innleveringsmåte for oppgaver, det syns jeg er veldig spennende. Og det er jo mange fagfellesskap der mye utveksles lenge før ordentlig publisering, da handler det jo nettopp om å få brynt uferdige argumenter som du etterlyser. Det kan nok jeg bli bedre på :)
Det er litt sånn at jeg vet ikke hva jeg har sagt før jeg har fått svar.
God helg til deg også, vi snakkes plutselig igjen!
Heia kristianne! Send idunn hjem til oss en formiddag eller ettermiddag mens minsten sover!
SvarSlett