Sett et minstemål, og vær fornøyd med deg selv!

Det er eksamenssesong. Og for å få ferdig ting innen dette året. Da lurer Bøygen i krokene og får oss til å gjøre helt andre ting enn dem vi vet at vi skulle ha gjort. 

Bøygfinter er ting man kan gjøre for å prokrastinere mindre.  Bøygen står der, udefinerbar og sier "Gå utenom". "Ikke gjør det du skulle gjøre, det fins mange flere mer behagelige ting å finne på. Nettsurfing, vasking, osv."

Raushetens tid og rommet for kritikk

også publisert på levevei.no - http://www.levevei.no/dine-perspektiver/raushetens-tid-og-rommet-for-kritikk/

Er det på tide å utfordre seg selv og andre til å være rausere? Hvordan er det mulig i organisasjoner? Eller aller mest – hvordan kan politikk og uenigheter utspille seg på en raus arena?

Det er diskusjonstema når James Alexander Arnfinsen diskuterer Demokrati 2.0 med Kathrine Aspaas. Kathrine har skrevet boken Raushetens tid - der hun kommer med eksempler på at ting som tyder på at en ny tid er kommet, en bølge som vil vaske over stadig mer av samfunnet.

Omsorg er den nye effektiviteten.  Ansvar er den nye friheten. Hun gjør en rekke smarte omdefineringer. Jeg tror det gjør det enklere å få innført mer raushet i samfunnet. At hun hevder tiden er inne for det, er et flott grep for at raushet skal vinne mot det kjipe.

 I kjiphetens tid der alle er opptatt av konkurranse og produktivitetsvekst hos seg selv, til en tid der man innser at det er mulig å vokse sammen. (Lest på to måter). 

Jeg koser meg med podcast-programmet, og mens hun forteller om hvordan hun selv kjenner på at beundring ofte kamuflerer seg som misunnelse, merker jeg at jeg ikke er fri for misunnelse selv.

Jeg merker det fordi hun har fått til så mye av det jeg vil, fått dokumentert så mye, og hun er jo ikke forsker engang! (Riktignok veldig smart og et multitalent, men likevel!) Jeg skulle jo kunne komme med sånne glupe ting, og fått det ut i verden også.

Vi er del av samme strømning, og det liker jeg. Men det jeg forsker på med antropologisk feltarbeid bruker hun TED-foredrag og nevrostudier til å argumentere for. Det er ikke dumt, det er bare det at jeg ikke får lov.

Sånne studier får ikke jeg lov til å bruke, for det er ikke sånn vi argumenterer på mitt fagfelt. Vi utleder ting på en annen måte, og derfor har jeg også trua på at vi skulle kunne klare å argumentere med bare kvalitative data.

Det er egentlig ganske deilig å kunne kritisere folk sånn rent faglig sett. Det er nemlig rett som Kathrine sier – bak misunnelsen ligger det oftest beundring. På samme måte: bak kritikken ligger det noe annet verdifullt, som vi også skal ta med oss. Der ligger muligheten for å kunne bidra.

  

En gang tilbake i slutten av tenårene, i mitt første studieår, husker jeg en medstudent som lot meg lese gjennom hjemme-eksamenen sin. Vi var jevnaldrende, og jeg kunne sikkert ha konkludert som henne, men det ante meg at det var upassende i akademia: “Disse forfatterne skriver så rått bra at jeg ikke klarer å si det bedre selv”. 

I dag er jeg nesten 20 år eldre, og har fått pondus både på den ene og den andre måten (hurra!). Jeg kan fremdeles føle at masse av faglitteraturen er skrevet så rått bra at jeg både er enig og ikke kan si det bedre selv. Men det er faktisk når jeg er uenig at jeg har en jobb å gjøre. Det er da jeg kan finne ut hvordan jeg tydelig kan få sagt hva jeg er uenig i, og utdype det, og si hva jeg tenker kunne ha vært bedre. Det er nettopp på den måten jeg kan få gitt mitt bidrag. Ellers er jo en “tommel opp” alt jeg har å bidra med. Det er ikke dumt det altså, å like noe. Men skal man virkelig heie noe fram, og få ting til å vokse – sammen – må tommelen sitte fast i ei hand som tar grep og bidrar.

Tommel opp - men heldigvis mest prat?

En av de måtene jeg håper å bidra på, er nettopp at det skal bli mer legitimt å bruke et samfunnsvitenskapelig kunnskapssyn til å få gjennom handlinger. Det er en av mine kjepphester som jeg kommer tilbake til gang på gang. Jeg har skrevet blogginnlegg om det flere ganger også. For eksempel i artikkelen Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser.

Det som er spennende er at det fins mange måter å argumentere på for det samme. Det spørs bare på hvilket språk man velger, og å tørre å si noe med de dataene man har. Og så kan man legge på sin egen mening. Og nå er min: Ja, og kritikk er det nye bidraget. 

Men. Men. Det sies i ledelseslitteraturen at man alltid skal si «ja, og». Men «nei, Men» har også sin plass. Det er ikke raushet hvis alle må være enige, og det er de også inne på i programmet. I politikken kan man være enig om målene, men ikke midlene, eller ingen av delene. Alle kan ikke alltid få alt de vil, vi må velge. 

Da er det raust å prøve å forstå motpartens synspunkt, å gi rom til at det skal forklares, selv om man ikke er eller blir enige. Særlig når det gjelder folk som gjør noe nytt. De vi andre ler av, er gjerne de som forandrer verden. Kathrine Aspaas sier i podcasten med James at vi burde stoppe opp ved hånlatteren, bytte den ut med undring – finne ut hva nyskaperen vil, enten hun får det til eller ikke. 

Jeg er ikke uenig i at undring er viktig. Men vi må ikke gjøre det for alvorlig, det har jeg lært gjennom feltarbeidet mitt på nyskapere som bor usentralt i Norge, i kjerneområdet til criticus norvegicus vulgaris eller grått norsk bygdedyr om du vil. 

Humor er kjempeviktig når man skal skape noe nytt, for humoren døyver smerten ved at det meste man prøver på, det feiler. Det er nettopp det som er hemmeligheten til å lykkes: å tørre å prøve igjen. Det å gjøre en fiasko eller fler, og så bruke dem som læremateriale, det kan være veldig ubehagelig. For det er sånn med å lære: at når man vet det man vet når man feilet, ville man aldri gjort det samme om igjen. Men det å ikke gjøre noe om igjen, av frykt for å feile, det er iallfall fælt. 

Bilde fra http://www.aim.org/wp-content/uploads/2013/03/Obama-laughing-2.jpg

Det er da det er fint å kunne le av det man har gjort. Nei, ikke hånlatter – men en empatisk latter over vi feilbarlige mennesker. Feiltastiske, som Aspaas kaller det.  Selv om man er alene trenger man å være raus med den litt mer uerfarne versjonen av seg selv. Det naive og ukyndige mennesket som satte i gang med noe som ikke ble helt som det ble tenkt. For hvis alt ble som det var tenkt, hadde det stått skralt til med nyskapingen.

Latteren kan glatte over smerten ved at veien til det nye kan være lang og vond. Men så veldig alvorlig er det ikke. Som en av mine informanter, humørbonden Geir Styve pleier å si: om alt annet feiler, så har vi det iallfall kjekt i lag. 

Av samme grunn kan jeg anbefale podcastshowet til James, levevei.no. Om ikke annet, så er det inspirerende, og jeg har det alltid kjekt når jeg tar med ham på tur. 

Tittel kommer senere...

Det er deilig å komme seg ut av ammetåkeheimen for å foredra. Denne uka fikk jeg en ny og spennende opplevelse i regi av Studentersamfunnet i Bergen. Alle innleggene mine om prokrastinering her på bloggen førte til at noen der fikk inntrykk av at jeg kunne noe om saken. De inviterte meg som innleder til et møte om nettopp prokrastinering. 

Siden jeg har kasta bort så mye tid opplevd så mye på Samfundet i Trondheim, var det en selvfølge å si ja til å gjøre dette. På Regi lærte jeg å sveise, stroppe og gaffe, og til og med å sette lys, og i Styret fikk jeg trening i å arrangere møter. Riktignok snakket jeg bare noen få ganger på Storsalens talerstol, men jeg har vært der mye. Med en gang jeg kom inn i lokalet i Det akademiske kvarter kjente jeg igjen lukta.

Hvorfor er sosiale antenner utmerket for å utvikle positive avvik? Og hva har det med avfall å gjøre?

Dette er det tredje blogginnlegget i rekken om sosiale antenner. Først gav jeg meg selv utfordringen som er overskrifta på dette innlegget, og så viste jeg fram hvordan jeg fikk tenkt gjennom ting ved å lage en lettantennelig sosial antenne. Nå skal jeg gi svaret jeg har grublet meg fram til: 

Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik. 

Dette bygger på noen antagelser. 

1. Standardisering av ønskede resultater fører til at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt individuell tilpasning.

2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.

Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

Når får du tid til å tenke?

Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke." 

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?

Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.

Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

Juks uten bedrag.

Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

Poesi om/på konferanse

"So, do you write any poetry, Kris?"

Ikke et spørsmål jeg forventer å få på konferanse. Men der satt jeg i lunsjen og syns at jeg er ganske utadvendt og modig som skriver blogg, og jeg svarte at jeg ofte skrev ganske korte setninger når jeg blogga.

Men jeg har aldri tenkt på å utdype min forskning med poesi. Det er det åpenbart mange som har. For på den konferansen jeg var på i forrige uke var det et helt selvsagt spørsmål.

Jeg satt sammen med en teater-skribent og en dame som brukte masse poesi for å forstå kompleksiteten i organisasjoner. Konferansen het "Art of management and Organization" – og etter akademisk konferansestandard var den litt utenom det vanlige. Den samler kunstnere og akademikere som er interessert hvordan kunst, kunstmetoder og kunstnere kan brukes inn i organisasjoner. Presentasjonene var både i form av teaterstykker, bildeframvisning og helt vanlige akademiske presentasjoner med powerpoint.

Konseptet var likevel det samme som vanlige konferanser.

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

Hvordan har du blitt sånn?

Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?

Har du penna på papiret eller dilla på data?

Forskning.no hadde nå en spennende artikkel om et «udkast til en tegnefilosofi» -en doktorgradsavhandling der forfatteren slår fast at det å tegne skisser er viktig for designstudenter, også i en alder hvor det blir mer og mer fokus på gule lapper og å skrive inn ting og tegne inn ting på data. Tegningen kan tvinge folk til å oppdage mer. http://www.forskning.no/artikler/2012/mai/320943

Jeg er helt enig. Jeg har gått i tegnetrening hos Bjørg Eigard, og vet hvor ubehagelig det er å gjøre ting man ikke helt mestrer. Som å tegne. Men nettopp fordi jeg ikke er så flink, klarer jeg ikke helt å uttrykke meg som jeg har tenkt. Jeg klarer å se for meg at jeg skal tegne flotte representasjoner med sjel, men så er ikke fingrene trent. Da blir det lett å la være, men samtidig er det ubehaget en fin utfordring, for det betyr jo ikke så mye, og så er det mye enklere for meg å huske etterpå hva som foregikk når jeg har tegnet underveis. Jeg tror det er en måte å gi seg selv en multi-sensorisk opplevelse, men dette er bare synsing, altså.

Men ikke minst tror jeg det er noe spesielt med penn mot papir, uansett om man tegner eller skriver. Jeg var på et kurs i antropologisk metode her i forrige uke, og det var veldig bra. En gammel nestor i faget, Jonathan Parry, fortalte om sammenhengen mellom sine feltarbeid. OG så sa han noe jeg reagerte på. Han hadde 37 kasser med notater fra sine feltarbeid. Han mente det var veldig dumt og anbefalte oss å bruke data der vi kan.

Vinneren av konkurransen er...

Utfordringer er viktig for kreativitet og innovasjon. Ganske enkelt kan det sies slik: "Tale er sølv, tiltak er gull". 

En utfordring til seg selv er en ny opplevelse: av erfaring, av mestring, av kreativitet i praksis. 

Daniel Hjorth skriver om hverdagskreativitet – slik som vi alle presterer i liten skala nesten hver dag - det er ikke slik at planer skal implementeres i virkeligheten. Planer er virkelige. 
Heller enn å snakke om realisering av muligheter, slik man gjør i en rasjonell beskrivelse, oppfordrer Hjorth til å forstå handlinger i organisasjoner som aktualisering av det virtuelle. 

Altså –planer eksisterer allerede på ett nivå, den trenger ikke realiseres. Imidlertid må den omsettes i praksis, som er en annen form for realitet enn det skrevne, så å si på et annet plan.

Mens man gjennomfører en tenkt plan må det stadig gjøres justeringer i handlingsmønster og praksis etterhvert som planen kommer i kontakt med virkeligheten. Dette er en taktisk tilnærming til å forstå strategi. Riktignok forutsetter Hjorth at planen gjøres av noen og skal omsettes i praksis av noen andre. Men også når man gir seg selv utfordringer kan man se etter måter man må omdefinere, være kreativ fordi man ikke (under noen omstendighet) kunne ha tenkt seg hva som skjer når tanken blir omsatt i praksis. 

Hjorth avslutter med å si at det er det lekende mennesket som finner rom for handling i denne transformasjonen, og oppfordrer til at man prøver å finne ut hva som skjer. “Who knows what might happen when the door is opened to passion and play – familiar to art, literature and entrepreneurship. That is precisely the point. No one does” (2003, 266). 

Konkurranse! Utfordring!

Jeg har blitt utfordra til å ha konkurranse.

Man skal gi seg selv utfordringer innimellom. Heldigvis har jeg samarbeidspartnere som utfordrer meg, og stiller spørsmål som: Hvordan skulle det se ut om en forskningsblogg skulle ha en konkurranse?

Jeg tror det må bli en utfordring om å utfordre seg selv på nye måter, kanskje på områder som ikke betyr så mye. Det betyr mye for meg at jeg klarer å levere doktorgrad. Innimellom tror jeg at jeg mislykkes. Jeg gjør ikke nok datainnsamling. Jeg glemmer å stille de åpenbare spørsmålene. Jeg glemmer å følge opp det som er viktig. Jeg avbryter folk rett etter at jeg har stilt et viktig spørsmål. Lista er ganske lang over ting jeg må trene på.

Men innimellom klarer jeg å utfordre meg selv på områder der det bare er gøy. Det er 5 år siden jeg hadde mitt første grønnsaksforsett. Det var nyttårsaften, og kvelden tilbrakte jeg med to gode venninner på ei hytte langt opp i fjellet. Der lagde vi festmiddag på gassbluss. Vi spiste kalkun i ullundertøy og hadde det utmerket – bortsett fra en ting. Jeg hadde ikke noe nyttårsforsett. Iallfall ikke et som var noe annet enn «gjør mindre av det jeg liker» som f. eks å spise snop, eller «gjøre mer av det jeg ikke liker» som å rydde, trene, rekke alle deadlines osv. Mine nyttårsforsett, i den grad jeg maktet å ha dem, gjorde meg ingenting godt. Jeg ville prøve noe annet. Men hva da, lurte jeg og puttet enda en av de knakende gode rosenkålene inn i kjeften. Hva med «mer rosenkål?»