Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så
fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov
til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var
på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og
siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg.
Kvart på tolv.
Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser
før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram
til en god ide. Det er viktig, at ideen
er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere
oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å
stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal
bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at
mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være
forskningsmessig sant.
Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html |
Mysteriet som er uforståelig i utgangspunktet er tulleforskninga til Livsverkene. De lager sin egen forskning, og for meg som må ha dekning for alt det jeg sier, er det bortimot litt umoralsk. Jeg får iallfall ikke lov.
Vi finner tulleforskning i språket som brukes for å
beskrive oppmuntringstilsynet, oppmuntringsplaner og
oppmuntringssertifiseringen, men aller mest tydelig er det kanskje i den
humørbondologiske typologi som skisserer noen av de typene humørbonden mener du
kan møte når du begynner å gjøre noe nytt.
I kortversjon fins det to veldig positive
typer: IS og KT
IS står for Ildsjel, de brenner jevnt og
trutt for ting vi alle nyter godt av.
KåTe
står for Klin Te - de kliner til når det trengs, får malt samfunnshuset,
arrangerer dugnad osv.
En veldig negative type er Kos Med Misnøye-menneskene.
KMM-menneskene samler seg rundt kaffekoppen og ytrer sin misnøye med
stort velbehag – nei no har vi det trasig, dokker!
Hvasavi-folket –er de som alltid visste best –
etterpå. "Hva var det vi sa" –
sier de, "dette måtte jo alle skjønne at gikk på trynet. " evt.
"Hva var det vi sa - dette kom til å bli en stor suksess".
Så er
det de fleste av oss. Vi er heiagjengen. Vi blir med de som er sterkest. Så i
en bygd eller en bedrift er det da vesentlig å få en god sløyfe mellom de
positive og heiagjengen, for det er da vi får til mest.
Dette er altså en modell som er forsket
fram på Humørbondologisk institutt. Da viser Geir fram bilde av seg selv som
sitter på en stein på gården hans. De fleste skjønner at dette er noe Geir
Styve har funnet på selv.
Det er et utgangspunkt, hvordan kan vi
forstå dette? Jeg har valgt å kalle det tulleforskning, siden det helt åpenbart
er en parodi på den forskninga som fins. Samtidig ligger det en type livsvisdom
til bunn i dette, så man kan likesågodt velge å forholde seg til modellen som
sann. Det kan jo være fornuftig det, å tenke seg at man lager gode sløyfer
mellom de positive typene og heiagjengen, det er det helt sikkert forskning som
kan understøtte. Men det spiller ingen rolle, vi kan velge å forholde oss til
den og la den påvirke handling. Det er et valg, man kan få gjennomført ting
også på basis av ufullstendige data.
Karl Weick skriver mye og interessant om
hvordan man forstår verden gjennom sensemaking (det mangler jeg et godt ord
for). Han har et eksempel på det for å illustrere hvor viktig det er å ha noe å
ta utgangspunkt i når man skal få noe gjort.
"Under første verdenskrig var ble en
liten gjeng Ungarske soldater som ble fanget i snøvær i Alpene mens de bare
skulle på et lite oppdrag. Løytnanten deres fryktet at han hadde sendt dem i
døden, for det klarnet først opp etter to dager. Men på den tredje dagen kom
enheten tilbake. Hvor hadde de vært? Hvordan hadde de klart seg? Jo, sa de, vi
anså oss fortapt og ventet på slutten. Og så fant en av oss et kart i lomma.
Det roet oss. Vi satte opp leir, ventet ut snøstormen, og så fant vi ut hvor vi
var med kartet. Og her er vi. Løytnanten lånte dette bemerkelsesverdige kartet
og så nøye på det. Han oppdaget til sin overraskelse at det ikke var et kart
over alpene, men over Pyreneene.
Denne historien åpner for den besnærende
muligheten at når du har gått deg bort, så vil et hvilket som helst gammelt
kart kunne hjelpe deg. " (s. 54)
Når man har et kart, eller en modell å
forholde seg til, kan de begynne å handle. De handlingene fører til at de får
nye erfaringer som kan brukes til å få kjøtt på beinet til modellen, og da hjelper
dette med å finne ut hva som skje og hva som må bli gjort. Dette kan med største selvfølgelighet
overføres til en hvilken som helst strategi - Weick mener at man overvurderer
verdien av planlegging. Det viktige er å få gjort mer, for man skaffer seg
mye mer relevant informasjon gjennom handling enn gjennom planlegging.
Det store spørsmålet han ender opp med er
om enheten fremdeles hadde funnet veien ut dersom han med kartet hadde visst at
han hadde feil kart. Og om han visste det, kunne han ha fortalt det til enheten
sin og fått samme resultat?
Slik er verden for de fleste lesere, og de
vet det innerst inne, at strategien deres ikke er kart godt nok til å få
enheten ut, dersom de må.
Bygdedyr-typologien er ikke usann. Den
fungerer bare ikke etter de vitenskapelige troverdighetskriteriene. Den
fungerer etter om man kjenner det på seg at den er sann, og på at man stoler på
mannen som presenterer den. Det er et valg å ta om man stoler på at dette
fungerer godt nok. Og det syns jeg er ufattelig spennende: at han viser vei
også for andre, at de også kan finne på de ressursene de mener de trenger for å
få til handling.
Tror du på strategi?
PS. Weick og historien om de ungarske
soldatene er ikke med i essayet jeg sendte inn. Jeg kom på det i morges. Burde
jeg slå meg selv i hodet med at den ikke er med?
Referanse:
Weick, K. (1995), Sense-making in Organizations. Stanford, CA, Stanford
Business Books
Du er så fin. Nei, du skal ikke slå deg selv i hodet. Please not. I fht historien - jeg tenker med en gang "trygghet" - kartet ga en opplevelse av trygghet - når du kjenner deg trygg kobles hjernens bevisste handlingskompetanse inn og du er i stand til å analysere og vurdere. Når du opplever deg i fare, spesielt livsfare, kobles den bevisste handlingskompetansen ut og instinktene overtar. Da kan de riktige tingene skje mht overlevelse, men det kan også gå helt galt. Spennende. Tulleforskningen elsker jeg, den gjør ting så mye lettere å ta inn, og jeg ser at den har et bakteppe av utrolig mye kunnskap og klokskap. Tvi tvi, håper du får være med på konferansen !
SvarSlettTusen takk! Både for skryt og for så fin vurdering. Jeg og tror at vi må slippe stress for å kunne tenke klart, men ofte i bygdene som humørbonden snakker for er det vel likegyldighet som er trusselen, ikke at instinktene tar over. Bare det å få gjort #noe# som kan involvere mange er viktig!
SlettKjenner meg godt igjen i det med å trenge grenser og rammer for å kunne jobbe godt. Det er mye lettere når jeg vet hva jeg må forholde meg til.
SvarSlettTulleforskningen sier vel en del om at vi trenger både-og, motsetninger for å fungere best i en helhet. Hvordan kan vi vite hvem som er "negative" dersom alle er det? Hvis motsetningene blir synlige, ser vi kontrastene og forstår hva som er hva.
Artig lesing dette! Fortsett med sånne historier!
Kjempebra at du fikk sendt artikkelen inn. Kjenner godt igjen det med å levere nært opp til fristen. Et kvarter unna er bra! ;-)
Jeg har akkurat lest din blogg om kommentarfelt, og jeg setter så pris på at du er med i mitt! Jeghar egentlig aldri fått til så mye involvering, så dette er kanskje relevant nok til å engasjere?
SlettTror det er det som et trikset med tulleforskninga, vi kjenner oss lett igjen i typene. Det har vokst masse, nå er det 20 typer siden humørbonden tar innspill.
Og det er så deilig å få skrevet. Deadlines er veldig bra, kjenner at jeg er nok av en kaospilot til at stress av den typen er energigivende. Jeg vet jo at jeg kommer i mål :)
Hei :) jeg er ikke overbevist om at det er likegyldighet som er trusselen, min erfaring er at det like mye kan være opplevelsen av hjelpeløshet overfor "de som har makta" om det viser seg å være jordeierne, de lokale "knokene" eller kommune/fylke/stat - de som kan stoppe alle utviklingsprosesser. Opplevelse av hjelpeløshet og meningsløshet kommer ofte fra utrygghet og uforutsigbarhet, manglende opplevelse av mestring. Da sier manges instinkt "hold deg i ro". For å komme over i handling må forholdene oppleves ekte, nært, håndterbart, meningsfullt - der er humørbonden og hans kompanjonger i Livsverkene helt unike - de byr på dette. Det er nå min side av saken :) Kjenner jeg kan mene mye om dette, det engasjerer meg :) takk :)
SvarSlettNår du sier det sånn blir jeg helt enig med deg :) og vil gjerne høre mer!
SlettMen jeg tenker også på noe som jeg har hørt i livsverk-sammenheng, at folk har det så materielt bra at de ikke ser at de må jobbe sammen for å få fellesskapet...
Utroloig bra forskning det her. Slår mye av det jeg ellers leser i støvlene. Ha en fin dag videre.
SvarSlett